Jordskjelvdekning på gyngende grunn

Norsk jordskjelvdekning bærer heldigvis preg av lite kunnskap om fenomenet – heldigvis, fordi det betyr at vi er lite plaget av dette her i landet. Så jeg tillater meg litt folkeopplysning om et tema jeg på ingen måte er ekspert på. 

Gårsdagens jordskjelv. Krysset viser episenteret, og tallene viser
intensitetsgraden målt på ulike steder. (kilde: tenki.jp)

Jeg var i Japan i februar, og mens jeg besøkte områdene som ble rammet av tsunamien i fjor, tikket det en bekymret epost inn fra Norge: "Hørte på radioen at det var kraftig jordskjelv i øst-Japan. Går det bra med deg?" Jeg hadde sant å si ikke merket noe som helst, men ble naturligvis litt urolig, så jeg ba vennene mine slå på radioen i bilen – men der var det business as usual. Da jeg sjekket senere, fant jeg ganske riktig en artikkel på nrk.no om skjelvet – men ingenting i japanske medier. 

Så skjedde det samme i går: Denne saken fra VG ser dramatisk ut, og ja, 6,8 på Richters skala er et høyt tall. Men selv om Richters skala er et godt mål på hvor mye energi som utløses i et jordskjelvs hyposentrum (som er det punktet under jordoverflaten der det faktisk finner sted, i motsetning til episenteret, som er punktet på jordoverflaten like over dette), sier det ingenting om hvor eller hvor dypt under bakken skjelvet finner sted, og er dermed i virkeligheten nokså unyttig som verktøy for å måle reelle skadevirkninger. 

Dette skjelvet var på 6,1 på Richters
skala, men som man kan se, var
virkningen langt kraftigere. 

For å bøte på dette bruker man derfor i Japan en egen skala, Det japanske meteorologiske institutts skala for seismisk intensitet, som er en skala basert på et jordskjelvs faktiske virkninger på jordoverflaten (ikke ulik Beauforts vindskala). Skalaen går fra 0 til 7, hvor 7 er det kraftigste – skjelvet som VG rapporterte i går, ble målt til 4. Det vil si nokså kraftige rystelser, men i japansk sammenheng ikke spesielt uvanlig. 

At det tre timer senere inntraff et nytt jordskjelv som ble målt til 5+ på intensitetsskalaen – noe som potensielt kan skape store skader på hus som ikke er jordskjelvsikret – ble det imidlertid ikke rapportert om her i Norge. For dette skjelvet målte "bare" 6,1 på Richters skala – for øvrig ett av tre skjelv over 6 denne dagen.

Så, for å oppsummere: Richters skala er et nyttig verktøy for seismologer, men det er nok en fordel ikke å stole blindt på den – for oss ikke-seismologer, i hvert fall!

Ett år etter bølgen

Kesennuma, ett år etter

"Familien min hadde bodd i det huset i over hundre år," fortalte den gamle kvinnen. Hun var nøye med utseendet og hadde samlet det grå håret i en pen knute i nakken. Pent hadde hun det også i den lille stua i den lille brakkeleligheten sin. Men da vi kom inn, rakk vi knapt å sette oss før hun begynte å snakke, vi rakk knapt å stille spørsmål, knapt å fordøye den ene historien før den umerkelig gled over i neste. "Huset vårt sto etter tsunamien i Meiji-perioden. Det sto etter tsunamien i Taisho-perioden. Det var jo over to kilometer til kysten fra der jeg bodde, jeg trodde aldri at bølgen virkelig skulle nå så langt. Men jeg flyktet likevel, sammen med alle de andre. Halvveis opp bakken til skolen der vi søkte tilflukt, så jeg bølgen komme. Men vi kunne ikke stanse opp, for hele tiden presset folk på bakfra. Gråte hadde vi ikke tid til."

Hele denne sletta i Rikuzen-takata var full av bygninger en gang

Dagen før hadde vi kjørt gjennom det som en gang hadde vært Rikuzen-takata. Et par uthulte bygninger og et gapende rutenett av gater var alt som minnet oss om at det noen sinne hadde vært en by der. Vrakrestene var borte, men de nye husene som skulle erstatte dem, var ikke kommet. Hvorfor hadde de ikke kommet lenger på et helt år? Med alle ressursene og menneskene som strømmet til for å hjelpe, måtte man vel ha kunnet gjøre mer?

 Så kjørte vi gjennom flere byer: Ofunato, Kesennuma ... også mellom byene sto gravemaskinene her og der, i lysningene der klynger med hus hadde stått. Alle stedsnavnene jeg hørte på tv i fjor, jeg klarer ikke lenger å huske dem alle, det var byer med tusenvis av mennesker. Men det var også utallige småsteder som dem vi kjørte gjennom, unnselige bebyggelser som ble visket ut uten noen gang å bli nevnt. Hundrevis, kanskje tusenvis av slike steder, spredt over hele regionen. Hvor skal man i det hele tatt begynne med å gjenreise noe slikt?

 Brakkelandsby utenfor Ofunato.

Alle de som fikk husene sine skylt bort, de har flyttet ut fra tilfluktssentrene, og de som ikke har flyttet inn hos familie i andre deler av landet, bor nå i brakkelansdsbyer. Funksjonelle, hvite små boenheter med eget kjøkken og bad. Men det var ikke bare husene og møblene og koppene og karene som ble skylt bort med bølgen, ikke bare enkeltmennesker. Mange steder ble også båndene i lokalsamfunnet revet vekk, og mange sitter alene i sine funksjonelle brakkeleiligheter og venter. Noen vet hva de venter på, hva de går til. Andre har mistet alt, både huset, familien og viljen til å se fremover. Brakkenaboene flytter ut en etter en etter hvert som de får livet på fote igjen, før eller senere må de også ut selv. Ikke alle velger å leve videre. De offisielle tallene på drepte og savnede etter jordskjelvet og tsunamien har stabilisert seg et sted over 19 000. Men i det skjulte fortsetter katastrofen å kreve liv. Det er for tidlig å glemme.

Når bølgen har lagt seg

Drøye syv måneder har gått siden jordskjelvkatastrofen og tsunamien i Nordøst-Japan. Selv om media for lengst har fått annet å snakke om, hender det stadig at folk spør meg om hvordan det egentlig går i de rammede områdene. Som regel har jeg ikke noe godt svar – til det er jeg altfor langt unna og får altfor lite informasjon til å danne meg noe klart bilde. Men jeg vil gjerne gjengi noen tanker fra mine gode venn Mitsuru Ishido, som mer eller mindre har reist i skytteltrafikk mellom Tokyo og katastrofeområdet (en avstand på 40 mil  i luftlinje) i disse månedene for å hjelpe folk på stedet. 

Høsten er her, og det begynner å bli kaldt i lufta. Det snakkes ikke så mye om det i media, men blant dem som ennå bor i brakkene som ble satt opp etter tsunamien, er det stadig flere som tar sitt eget liv. 

Det arbeides med å styrke fellesskapet mellom de som er i samme situasjon, for eksempel ved å arrangere teselskaper,  men likevel ser man at livet i brakkene, som ble satt opp for å hjelpe folk til å klare seg selv, i stedet preges av isolasjon og ensomhet. Til nå har følelsen av samhold vært sterk blant dem som berget livet i katastrofen, men nå begynner forskjellene å gjøre seg gjeldende. Mens noen har kjøpt seg tomt og er i gang med å bygge nye hus, sitter andre uten framtidsutsikter i brakkene ved siden av og blir stadig mer fortvilede og urolige. Dette er noe av det verste med brakketilværelsen; denne følelsen av å være etterlatt som bare blir sterkere med tiden. Det er ikke slik at bare folk får seg et midlertidig tak over hodet, så vil de komme seg videre av seg selv. Til det er tapet av familie og venner for tungt, og det er ikke et tap man kan komme seg av i løpet av noen måneder. 

En varm og strevsom sommer er over, og med høsten kommer kulden og ensomheten sivende. For mange er det vanskelig å se noe håp eller grunn til å leve videre. Jo lenger brakkelivet fortsetter, jo dypere setter ensomheten seg i kroppen. Derfor må vi ikke glemme dem. Denne katastrofen krever fortsatt menneskeliv. 

Originaltekst:

秋らしく肌寒くなりました。いま、あまり報道はされませんが仮設住宅に入居した被災した方々の自殺は増えています。

コミュニティー形成のために「お茶っこ飲み会」などの試みもされています。それでも、自立することを前提として入居する仮設住宅では、個別化・孤独化もすすみます。これまで「拾い物のように命が助かってよかった」と被災者同士の共通のつながりがあったのですが、仮設住宅では土地を買って家を立て始めた人の隣には、全く見通しが立たない人がいて、周囲からの焦りばかりが積み重なりつつ暮らしています。明暗が別れ、取り残された感覚が増大していくのが、仮設住宅の生活の厳しい面です。仮設住宅が立って入居できたのだからそろそろ大丈夫なのではないか、と、手放しで安心できない点がここにあります。肉親や友人との死別を数ヶ月で克服するのは無理です。

必死に生きた夏の暑さから一転して、心に冷たい風が吹き込み孤独が染み込み、明日を生きる理由やこれからへの希望を見つけられない被災した方々がいます。仮設住宅での暮らしが長くなるほど、取り残された孤独感が深くまとわりてきます。まだ関心を風化させている場合ではなく、災害による人命喪失は続いています。

Opp, alle jordens robottreller!

(Dette er en tekst jeg skrev for et tidsskrift, men som aldri kom på trykk. Det er noen år siden nå, og selv om jeg selv synes den blir litt unødvendig moralistisk mot slutten, er temaet er interessant)

Helena: Why do you hate us so much?

Radius: You are not like robots. You are not able to work like robots. Robots are able to do anything. You give merely orders. You say words which are not needed.

Karel Čapek, “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)”

Vi mennesker er, grunnleggende sett, late. Riktignok går vi til vårt daglige arbeid for å få råd til mat, hus, klær og 42-tommers flatskjermer. Men inrøm det: Hvis du kunne ha fått alle disse tingene uten å måtte jobbe for dem, så ville du ha grepet sjansen med begge hender og føtter, slik at du selv kan lene deg tilbake i sofaen og spise potetgull og pille deg mellom tærne mens du myser på “Heroes”. Problemet er bare at noen må gjøre jobben. Hvem kunne da passet bedre til oppgaven enn et vesen som bokstavelig talt er skapt for å arbeide – et vesen som verken trenger mat, søvn eller lønn,  ikke engang  røykepauser?

Helt siden roboten gjorde sitt inntog i vår forestillingsverden for over åtti år siden, har den gitt menneskene håp om en fremtid hvor vi kan bli fri fra det tunge, farlige og meningsløse arbeidet som til alle tider har gjort livet på jorden surt for oss. Men bak denne drømmen skjuler seg også et mareritt: Hva hvis denne perfekte tjeneren vender seg mot sin skaper og bestemmer seg for at den selv har lyst til å herske?

Selv om roboten slik vi kjenner den fra science-fiction–litteraturen, er en historisk nyskapning, er drømmen om å skape liv og om å skape en livsform som kan tjene mennesket, mye eldre. En av de mest fascinerende prototypene til roboten er forestillingen om golemet, leirmennesket. Denne forestillingen var utbredt blant jøder i Polen på 1600-tallet, selv om røttene strekker seg lenger tilbake i tiden. Det finnes forskjellige varianter av golem-historien, men felles for dem er tanken om at man ved hjelp av kabbalaen – esoterisk kunnskap om den jødiske Tora – kunne skape en menneskelignende figur av leire og gi den liv.


Ifølge én populær variant av historien skulle man skrive det hebraiske ordet emeth, som betyr “sannhet” eller “liv”, i pannen på vesenet (i andre utgaver av historien skal ordet skrives på en lapp som legges i munnen på golemet, i atter andre er det Guds hemmelige navn som skal uttales over figuren). Golemet våkner da til liv og kan både bevege seg som et menneske og forstå menneskelig tale, men kan ikke snakke selv. Denne ideen om å gi liv til formløst materiale kan selvsagt ses på som et uttrykk for menneskets ønske om å oppkaste seg til skaper, men den har også en praktisk side: Golemet skapes som regel for å gjøre ulike former for fysisk tungt eller farlig arbeid for sin hersker. Som en forteller sier: “De spiser ikke, de drikker ikke og de krever ingen lønn. De arbeider uten å bli trøtte og man kan skjenne på dem uten at de tar til motmæle.”

Imidlertid har golemet også en truende side: for hver dag som går, vokser det seg større og større, inntil det ender opp med å true alle som bor i huset. Eieren er derfor nødt til å avlive det før det gjør ubotelig skade, ved å viske ut den første bokstaven i emeth, slik at bare ordet meth, eller “død” blir stående igjen. Da forvandles golemet til en livløs leirmasse igjen og kollapser. Men heller ikke dette er ufarlig: En uheldig rabbi hadde latt golemet sitt vokse for lenge, slik at han ikke lenger kunne nå opp til pannen på det. Da kom han på at han kunne be golemet om å ta av ham støvlene og dermed tvinge det til å bøye seg. Rabbien var snar med å viske ut den første bokstaven fra golemets panne, men uheldigvis kollapset den livløse leirkjempen over ham og knuste ham.

Forestillingen om golemet uttrykker på den ene siden et ønske om å skape en livsform som kan ta noen av av de tyngste byrdene fra menneskets skuldre; samtidig viser den noe av vår frykt for konsekvensene ved å gjøre oss til skapere og herskere. Dette er elementer som dukket opp på nytt da golem-legenden kom tilbake i en ny form i det tjuende århundre, i Karel Čapeks skuespill “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” som hadde premiere i 1921. Dette var også første gang ordet robot ble tatt i bruk. Čapek skapte det nye ordet av det slaviske robota, som betyr “arbeid”. Handlingen i stykket utspiller seg i en fabrikk som produserer “roboter”, men i motsetning til de mekaniske vesenene vi i dag gjerne assosierer med dette ordet, var disse skapningene kjemiske i sin natur – formet av en syntetisk masse med samme egenskaper som menneskenes kjøtt, sener, nerver og bein. De er til forveksling lik oss, men har bare fått de egenskaper som er nødvendige for å utføre sitt ene formål: å arbeide. Disse arbeidsdronene blir straks populære i fabrikker over hele verden, og man ser for seg en fremtid hvor robotene produserer så mye mat og materialer at ingenting vil koste noe som helst. Menneskene vil kunne forsyne seg med det de vil ha, og gjøre bare det de selv ønsker. Men dette lykkelige samspillet mellom hersker og tjener forutsetter full underkastelse – idet forskerne ved fabrikken utvikler en ny og mer intelligent robot, begynner den å spørre seg hvorfor den skal underordne seg de unyttige menneskene som ikke gjør annet å gi ordre. Opprøret brer seg snart til alle jordens bundne robottreller, og nedslaktningen av den menneskelige herskerrasen begynner.

Selv om man kunne ha pekt på viktige forskjeller mellom forestillingen om golemet og Čapeks roboter, har disse forløperne til science-fiction–sjangerens metallmonstre to viktige fellestrekk: På den ene siden er de uttrykk for drømmen om en lydig og flittig tjenerkaste som vil lette tilværelsen for menneskeheten, og på den andre for frykten for at slavene skal vende seg mot sine menneskelige herskere. Disse to aspektene ved robotene vender stadig tilbake i senere fremstillinger, selv om vektleggingen av dem varierer. I noen tilfeller fremstilles roboten ensidig som menneskets trofaste hjelper, slik som R2-D2 og C-3PO fra Star Wars-filmene, andre ganger fremstilles de som tyranniske vesener som jobber for å dominere og utrydde menneskeheten, som i Terminator- og Matrix-filmene. Felles for begge forestillingene er at de utelukker muligheten for en harmonisk sameksistens mellom maskin og menneske som likeverdige skapninger – det later til at ingen fred mellom de to livsformene kan forestilles mulig før den ene parten underkaster seg den andre. Alternativet er utryddelse, enten det nå er den ene eller andre parten som blir offer.

Kanskje kan vi derfor si at roboten slik vi møter den fiksjonen, er et fortrengt uttrykk for både et maktbegjær og en skyldbevissthet: På den ene siden drømmen om et bedre liv, om nødvendig på andres bekostning, på den andre en nagende skyldfølelse overfor de som må slite under uverdige forhold for at vi skal opprettholde vår levestandard. Og kanskje også en frykt for at vi selv skal bli utsatt for den samme behandlingen som vår livsstil påtvinger andre. Slik sett er roboten også et uttrykk for den frykt som alle utbyttende livsformer burde føle. Robotene er kanskje skapt til en tilværelse underordnet mennesket, men dersom de blir klar over sin egne krefter, er det ingen som kan hindre dem i å vende seg mot sine late og selvutnevnte herskere. Hvis vi, slik Čapek antyder, oppfatter “roboter” som “de som utfører robota”, har vi kanskje mer grunn til å frykte vreden fra underbetalte polske anleggsarbeidere stuet sammen i timannsrom enn fra alle verdens mest avanserte industriroboter.

Kilder:

Hillel J. Kieval: “Pursuing the golem of prague: Jewish culture and the invention of a tradition” Modern Judaism, Vol. 17, No. 1, (Feb., 1997), pp. 1-23 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1396572)

Mikel J. Koven : "Have I Got a Monster for You!": Some Thoughts on the Golem, "The X-Files" and the Jewish Horror Movie, Folklore, Vol. 111, No. 2, (Oct., 2000), pp. 217-230 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1260604)

Karel Čapek: “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” (engelsk oversettelse av David Wyllis. Kan leses på: http://etext.library.adelaide.edu.au/c/capek/karel/rur/)

Kjærlighet og postkasser i hallusinasjonens tid

For tiden holder jeg på å lese en bok av og med brukerne av Betelhuset i Urakawa – et sted jeg også før har skrevet om i artikkelen "opp ned-senteret". På dette stedet, hvor flesteparten av beboerne hører både en og flere stemmer ingen andre kan høre, og hvor det hvert år holdes en storstilt kåring av "Årets hallusinasjon", driver de med noe de kaller "egenforskning". Dette går kort sagt ut på at i stedet for at en eller annen lege skal fortelle folk hva som er galt med dem og hvordan de skal bli "normale", stiller de sin egen diagnose og beskriver sitt eget sykdomsforløp. Ut fra dette nitidige tålmodighetsarbeidet har det kommet flere bøker, hvor folk forteller om seg selv og sine sykdommer. Man skulle kanskje tro at dette ville bli nitrist og deprimerende lesning, men her skildrer folk plagene sine og den ofte merkelige atferden de avstedkommer, med en treffende selvinnsikt og humor som gjør at jeg stadig vekk trekker på smilebåndet, når jeg da ikke ler høylytt.

Boka jeg leser nå, heter "Betelhusets store forskningsrapport om kjærligheten" (Beteru no ie no renai no daikenkyu), og er en samling studier hvor folk forteller om sitt ofte problematiske, og nesten alltid underholdende, møte med kjærligheten i forskjellige former.

Kjærlighet er vanskelig nok for de fleste av oss, og det er dessverre mange, både i Japan og her, som er skeptiske til at folk med psykiske sykdommer skal gifte seg og stifte familie. Ved Betelhuset oppfordres imidlertid alle som ønsker det, til å gå hen å finne seg make og stifte familie av hjertens lyst. Problemer vil selvfølgelig oppstå, men det gjør de jo stort sett uansett i livet (enten man nå er "frisk" eller "syk"), så dem finner man løsninger på sammen etter hvert.

En av kvinnene som har bidratt til boka, forteller om sitt nokså idiosynkratiske kjærlighetsproblem: Hun forelsker seg  i berømte sangere og baseballspillere, sender stadig mer åpenhjertige kjærlighetsbrev til dem. Denne atferden analyserer hun i sin forskningsrapport og kommer fram til at det å skrive disse kjærlighetsbrevene har både negative og positive sider. På den ene siden hjemsøkes hun av bondeanger for hver gang hun har sendt av gårde et brev, kombinert med en intens frykt for at brevmottakeren plutselig skal komme og oppsøke henne. Samtidig klarer hun ikke å la være å gjøre det, det er blitt en form for besettelse for henne. Men hun elsker også å skrive disse brevene, ikke bare fordi hun da kan drømme om sin utkårede, men fordi hun i dem kan fortelle om sitt eget liv på en måte hun ikke ellers ville ha turt. I sin analyse stadfester hun at denne tvangsatferden slett ikke er entydig negativ, samtidig som  hun fastslår at det er nokså slitsomt å gjenta syklusen av å skrive brev, sende dem, hate seg selv for å ha sendt dem, og leve i frykt for å bli oppsøkt av den hun har skrevet til.

Men så fikk hun en dag et råd fra en av de andre i "forskningsgruppa" si på Betelhuset. Nei, hun ble ikke overtalt til å forstå at det hun drev med, bare var tvangshandlinger, og at det som drev henne til å skrive brevene, ikke var kjærlighet, men vrangforestillinger. I stedet lød rådet som følger: – Hva hvis du lager deg din egen postkasse, en pappeske noe som du klipper en åpning i, og poster brevene dine i den? Så kan du fortsette å skrive brev, men slipper å plages av anger etter å ha sendt dem, og du slipper å være redd for å bli oppsøkt.

Så hun gjorde det. Og det funket. Det løste ikke alle problemer, men det var en praktisk løsning på noe som i hvert fall jeg aldri ville ha kommet på å tenke på som et praktisk problem. I forskningsrapportens konklusjon skriver hun: "Det var vondt å leve med vrangforestillingene, men det skjedde mye gøy også. Når jeg tenker tilbake på det, er det et godt minne." Jeg skulle gitt mye for å bli klok som henne.

Mobiler og krabber – den svenske salgssekten og "det nye arbeidsmarkedet"

Jeg har allerede skrevet en del innlegg om Takiji Kobayashis Krabbeskipet her på bloggen og har ikke tenkt til å si så mye om den i dag – men jeg blir gang på gang slått av hvor aktuell denne boka fortsatt er i dag, eller i det minste kan være, dersom man lar den være det.

Jeg har ikke TV hjemme og har ikke hatt det på … så mange år jeg kan huske (hva skal man med TV når man har internett som tidsfordriv/-tyv?), men her om dagen svingte jeg innom titteboksen og så begynnelsen på en interessant svensk dokumentar med tittelen Säljsekten ("Salgssekten" tror jeg den norske oversettelsen lød). En reporter går undercover og tar jobb ved The Phone Company, et salgsselskap for mobilabonnementer. Her avsløres et arbeidsmiljø hvor unge mennesker drives til å jobbe til de stuper, manipuleres til å tro at det er normalt å jobbe over tolv timer om dagen uten pause, og skremmes fra å reise spørsmål ved sin arbeidssituasjon eller kontakte fagforeninger. Klipp fra dokumentaren kan ses her, og en nærmere beskrivelse av innholdet ligger her.

Tidene har forandret seg fra 1920-tallets Japan, men situasjonen som denne dokumentaren skildrer i Sverige, er høyst gjenkjennelig fra Krabbeskipet: I et deregulert arbeidsmarked fristes arbeidsgivere til å presse maksimal profitt ut av sine arbeidstakere, og menneskelige hensyn må vike. Når arbeidstakernes situasjon gjøres usikker – ved at de kun ansettes midlertidig eller i vikarstillinger – mister de kontrollen over sin egen siuasjon og muligheten til å protestere på urettferdig behandling.  Adecco-saken har allerede vist at dette også gjelder Norge, og Säljsekten viser "det nye arbeidsmarkedets" sanne ansikt i nabolandet vårt. Dette angår oss nå, og vil gjøre det i stadig økende grad etter som bølgene fra den økonomiske krisen når våre bredder. Selvsagt er vi avhengige av næringslivet, men når arbeidsgiverinteresser krever mer "fleksibilitet", bør vi være på vakt – én persons fleksibilitet, er en annens ufrihet.

Ny statsminister, alt som før?

Så var det slutt for Naoto Kan, og Japan får igjen ny statsminister, Yoshihiko Noda. Om den nye statsministeren vet jeg ikke stort annet enn det som har kommet fram i media de siste dagene, men Svend Haakon Kristensen har skrevet en informativ bloggpost, så nysgjerrige sjeler anbefales å sjekke den. The Guardian melder ellers at Noda er kritisk til Kinas militære opprusting og har tatt til orde for at de japanske lederne under andre verdenskrig ikke lenger bør anses som krigsforbrytere. Og BBC kan fortelle at han i motsetning til sin forgjenger ønsker å gjenoppta driften ved landets stengte atomkraftverk, og at han ikke støtter Kans visjon om et atomfritt Japan. Ikke min type statsminister, med andre ord, men jeg holder muligheten åpen for at han kan ha andre, forsonende egenskaper – og dersom han klarer å rydde opp i økonomien, ville det neppe skade.

Når jeg har fulgt med på BBC de siste dagene, har de fremhevet at Noda blir landets sjette statsminister på de fem årene som har gått siden den populære (men også omstridte) Junichiro Koizumi gikk av. Men dette er knapt noe nytt, og det var snarere Koizumi som var unntaket: Noda blir den 30. statsministeren Japan har hatt i løpet av av de 65 årene som har gått siden landet fikk sin nåværende grunnlov i 1947, og de fleste japanere jeg har snakket med, virker skeptiske til at han vil vare stort lenger enn sine forgjengere. 

Selv om jeg gjennom jungeltelegrafen har hørt stemmer som er sterkt kritiske overfor Noda, er inntrykket mitt at han møtes av de fleste japanere med et skuldertrekk. Det vesentlige ved dette maktskiftet er ikke personligheten eller politikken til den påtroppende statsministeren, men det faktum at landets ledelse igjen har blitt byttet ut etter mindre enn et år. Selv om ulikhetene er store, sammenligner flere nå Japans situasjon med Belgia, som har vært uten nasjonal regjering siden ifjor sommer. Riktignok har Japan en regjering, men mange har vanskelig for å forstå at den kan få utrettet noe som helst når den skiftes ut fortere enn folk flest bytter mobiltelefon.

På tross av mye elendighet, mener jeg likevel å se kimer til endring i den politiske bevisstheten i Japan. Frustrasjonen over politikernes grådighet og udugelighet er stor, og mange føler avmakt overfor det politiske systemet, men jeg har et håp om at folket i Japan snart skal miste tålmodigheten og kreve en mer ansvarlig og gjennomsiktig ledelse. 

Det kvinnelige klasseskillet

Det har blitt en lang pause i bloggingen, men jeg har hatt planer en stund om å ta det opp igjen, så jeg håper at det kan bli litt mer orden i sysakene framover nå. Har samlet opp noen tanker og ting som jeg gjerne vil dele med verden, så forhåpentlig får jeg postte en gang i uka eller deromkring utover høsten.

På mandag var jeg på en svært interessant forelesning på Universitetet i Oslo ved professor emerita Chizuko Ueno fra Universitetet i Tokyo. I tillegg til å være professor i sosiologi og kjønnsstudier er hun en av Japans mest profilerte feminister, og har skrevet en rekke bøker.

Forelesningen dreide seg om hvilken innvirkning neoliberalismens framvekst i Japan på 1990- og 2000-tallet har hatt på livssituasjonen til japanske kvinner. I de to tiårene som har gått etter at den økonomiske bobla brast, har Japan gjennomgått flere økonomiske og politiske reformer som har ført til økt økonomisk privatisering og en deregulering av arbeidsmarkedet. Et av de mest merkbare utslagene av dette er den sterke økningen i bruk av midlertidig arbeidskraft og vikartjenester i næringslivet, på bekostning av fast ansettelse (dette er for øvrig en av de underliggende årsakene til Krabbeskipets renessanse på slutten av 2000-tallet).

At denne utviklingen har ført til et økt klasseskille i Japan, oppdaget jeg for alvor da jeg arbeidet med oversettelsen av Krabbeskipet, men professor Ueno påpekte at det også har ført til et klasseskille blant kvinner. På den ene siden har de økonomiske reformene skapt muligheter for dem som er i stand til (og villig til) å vie størsteparten av livet sitt til arbeidet, slik det lenge har vært forventet av japanske menn. For dem som ikke vil eller kan dette, har imidlertid situasjonen blitt forverret, og det er vanskelig å skaffe en anstendig inntekt, for ikke å snakke om å forsørge en familie, dersom man ikke klarer å skaffe seg fast arbeid. Og når myndighetene denne uken meldte at midlertidig ansatte og vikarer nå utgjør 38,7% av arbeidsstyrken – det høyeste tallet siden undersøkelsene begynte i 1987 – sier det seg selv at dette ikke er lett (kilde: Asahi Shimbun).

Parallelt med dette påpeker Ueno at det også har skjedd en endring i synet på samfunnets ansvar for den enkelte borger. Hvorvidt man gjør suksess eller faller igjennom i konkurransesamfunnet, anses som et individuelt ansvar. Dette fører til en dobbelt byrde for dem som faller utenfor: Ikke bare må man leve med å se seg selv (og ses av andre) som mislykket, man må i tillegg leve med anklagen om at dette utelukkende er ens egen skyld.

Klasseskillet blant kvinner har også ført til en splittelse blant japanske feminister, påpekte Ueno – mellom dem som kun er opptatt av like muligheter for kvinner og menn på den ene siden, og dem som gjennom  reformer  – slik som lengre fødselspermisjoner og økt barnetrygd – ønsker å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet på den andre.

Etter to tiår hvor utviklingen har gått i retning av økt markedsliberalisme, mener Ueno nå å se antydninger til endring – Det demokratiske partiet som sitter ved makten, har fått igjennom en ordning hvor alle barnefamilier i Japan får en støtte på ca 1000 kr per barn i måneden. Dette ville vært utenkelig under Det liberaldemokratiske partiet, som har formet Japans politikk gjennom hele etterkrigstiden. Imidlertid ser man også tilbakeslag mot denne typen reformer, og mange anser Japans feminister som en trussel mot "tradisjonelle" japanske verdier, og som en årsak til landets katastrofalt lave fødselstall. Professor Ueno har selv opplevd at å få mange av sine bøker, sammen med annen feministisk litteratur, fjernet fra enkelte offentlige biblioteker på grunn av press fra konservative grupper.

Selv tror og håper jeg at endringer er på vei. Selv om det japanske samfunnet forandrer seg langsomt, har jeg selv sett at det er store forskjeller mellom (beste)foreldregenerasjonen som styrer landet, og dagens unge generasjon. Selv om systemet er tunggrodd, er det grunn til håp. Selv ser jeg i all naivitet for meg et Japan som etter den økonomiske nedgangen gjenfinner og gjenoppfinner seg selv som et varmere og mer åpent samfunn hvor andre mål enn økonomisk vekst får påvirke agendaen.

Mandag morra øyblues

Mer øybråk for Japan: Bare noen uker etter Japan havnet i klammeri med Kina om Senkaku/Diaoyu-øyene, melder BBC i dag at statsminister Naoto Kan har uttrykt misnøye med at Russlands president Medvedev har besøkt Kunashir/Kunashiri, en av øyene i Kurilene.

(Vis Uten navn i et større kart)

Striden om Kurilene dreier seg mer konkret om de fire øyene Kunashir/Kunashiri, Iturup/Etorofu, Shikotan og Habomai (i tilfellene hvor det er forskjell på det russiske og japanske navnet har jeg skrevet det russiske før skråstreken og det japanske etter). Disse øyene ligger like nord for Hokkaido, den nordligste av Japans fire hovedøyer. Den nærmeste, som på japansk kalles Kunashiri, ligger drøyt to og et halvt mil fra østkysten på Hokkaido – mens nærmeste punkt på det russiske fastlandet er over seksti mil unna, tretti hvis man regner med Sakhalin. At japanerne gjennom etterkrigstiden har vært bekymret for å ha den russiske bjørnen så tett innpå hovedøyene sine, er ikke vanskelig å forstå.

Kurilene har gjennom snart 150 år vært tett knyttet til Japans historie og til dens identitet som moderne og industrialisert nasjon. Øygruppen var også tett knyttet til det imperialistiske prosjektet i Japan som ledet opp til stillehavskrigen. Shimoda-traktaten med Russland i 1855 stadfestet at grensen mellom de to landene skulle gå mellom Etorofu og Urup – de fire øyene som er omstridt i dag, ble altså japansk eie – mens eierskapet til Sakhalin ikke ble avklart. Senere, i 1875, ga Japan avkall på Sakhalin mot å få eierskap til hele Kurilene og tilgang til russiske havner i området. Øyene var fra før bebodd av ainuene, et urfolk som gjennom Japans aktive kolonisering og assimileringspolitikk i dag er så godt som utryddet.

Spørsmålet om Sakhalin og Kurilene ble for Japan et viktig strategisk hensyn i koloniseringsprosessen på tidlig 1900-tall. Et tydelig uttrykk for dette kan man se i Takiji Kobayashis proletarroman Krabbeskipet fra 1929 – når de japanske krabbebåtene seilte nordover fra Hokkaido, reiste de inn i omstridt territorium. Destroyere fra den japanske marinen følger dem på ferden, angivelig som "beskyttelse". Men i en nøkkelscene forklarer salonggutten, som spiller en viktig rolle som formidler mellom mannskapet i "fraukjellern" og lederskiktet i salongen, hva som egentlig foregår:

"Som dere vet, pratet kapteinen og oppsynsmannen med offiserene på destroyeren i går. Etter hva jeg fikk med meg, er visst planen å tjuvfiske i russisk farvann. Destroyeren skal følge etter oss og holde vakt, og etter hva jeg har skjønt, får de temmelig mye sånn her for det." Salonggutten laget en rund mynt av tommel- og pengefingeren. "Området rundt Kamtsjatka og Nord-Karafuto* er så stappfullt av rikdommer at det bare er å strekke ut hånda og dra dem inn, sier de, og nå har de høye herrer hjemme i Japan bestemt seg for at det hele skal under japansk herredømme. Det er visst ikke bare Kina og Mandsjuria man har planer for, områdene her i nord er tydeligvis av interesse, de også."

*Sakhalin

Her illustreres noe av synet på nordområdene som et skattkammer av ressurser, som det ellers ressursfattige og overbefolkede Japan av strategiske hensyn måtte få kontroll over. Salonggutten fortsetter med å forklare hva de mektige herrers "planer" går ut på:

"De sier at destroyerne er her for å beskytte oss, men det er nok ikke den eneste grunnen til at de er her. Sannheten er nok heller at de kommer for å gjøre detaljerte undersøkelser av geografien og klimaforholdene her i området og rundt Nord-Karafuto og Chishima*, slik at de skal være godt forberedt hvis det skulle bli virkelighet av alle disse planene.  Dette er sikkert strengt hemmelig, men etter hva jeg har hørt, driver destroyerne også og smugler kanoner og tungolje til de sørligste av Chishima-øyene."

* Kurilene

Kobayashis anliggende er å avsløre koblingen mellom Japans imperialistiske ambisjoner og kapitalismens brutale utnytting av arbeiderne – under dekke av å "avhjelpe den nasjonale matvaremangelen" drives arbeiderne på krabbeskipet til å jobbe under umenneskelige forhold. Men når de graver under overflaten, oppdager de at det slett ikke er "nasjonen" de egentlig tjener: "… hvis du går til bunns i ting – og da mener jeg helt til bunns – så er det visst to-tre rikfolk (og de er til gjengjeld virkelig rike) som egentlig står bak alle krigene som Japan har vært med på." Samtidig viser Kobayashis roman hvilken sentral rolle Kurilene spilte i det imperialistiske prosjektet for Japan.

Spørsmålet om Kurilene er et spørsmål om nasjonal stolthet. For høyrevridde grupperinger i Japan er "nordområdet" (hoppô-ryôdo) som de fire øyene kalles, blitt et samlingspunkt, og man kan titt og ofte se svarte varebiler med høyttalere på taket kjøre rundt i Tokyo og spy ut høyreekstrem propaganda med tilhørende eder og galle over "feige" myndigheter som nekter å konfrontere Russland med dette spørsmålet. Og ikke uventet kan japansk presse melde om arge reaksjoner fra gjenlevende japanske beboere på disse øyene som ble fordrevet ved krigens slutt.

Kurilene har vært et sårt punkt i relasjonene mellom Japan og Russland i 65 år nå. Hvorfor Medvedev velger å besøke øygruppen på akkurat dette tidspunktet, er usikkert. Japan har utvilsomt opplevd et internasjonalt prestisjetap gjennom de siste årenes økonomiske krise. Landet har blitt forbigått av Kina som verdens nest største økonomi og nevnes som skrekkeksempel på hvordan det kan gå med vestlige økonomier om de ikke er forsiktige ("den japanske syken"). Forholdet til landene omkring har gjennom etterkrigstiden vært anstrengt. Vil vi se en utvikling hvor sterke naboer som Russland og Kina i større og større grad utnytter seg av Japans svekkede internasjonale stilling?

Snapshot fra Japan

Jeg fikk en epost fra en gammel venn i Japan her om dagen, og han skriver litt om frustrasjonene over det politiske systemet, så jeg har oversatt det og vedlegger det her som et lite øyeblikksbilde over hvordan i hvert fall noen japanere opplever dagens situasjon.

Etter at vi fikk en ny regjering ifjor, trodde vi at ting ville bevege seg et skritt i riktig retning, men Ichiro Ozawas politiske reformer skapte en voldsom motreaksjon fra massemedia, byråkratiet, ryggslikkende USA-etterdiltere, firmatopper som investerer i utlandet, og mafiaen av forkjempere for den amerikansk-japanske sikkerhetsavtalen som i kjølvannet av den økonomiske nedgangen har hatt fritt spill. Denne motstanden har nå fått en helt uant kraft, og både politikken og media forfaller foran øynene på oss for hver dag som går. Og statsministeren og toppene i regjeringspartiet har fullstendig snudd ryggen til nettopp den saken de gikk til valg og vant på. Ikke bare var de ute av stand til  å bestemme en ny plassering av de amerikanske militærbasene på Okinawa, hele suppa har ført til sammenbrudd i regjeringen. Som om ikke det var nok, lar de seg snurre rundt lillefingeren av USAs løpegutter i Japan og massemedia. 

Japan er ikke en selvstendig stat, vi er fortsatt under USAs kommando, og i det siste er det blitt pinlig tydelig at selv om GHQ (General Head Quarters – den amerikanske overkommandoen i Japan i okkupasjonstiden etter andre verdenskrig) er borte, fortsetter vi å være en kvasikoloni og rævediltenasjon. Etter den plutselige arrestasjonen av Ozawas sekretær i fjor vår er det i ferd med å vise seg hva situasjonen i Japan, 65 år etter krigen er. 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men kort fortalt: Forfallet i samfunnet de siste ett-to årene er ikke til å tro.

En usannsynlig bestselger

Proletarromanen som ble en bestselger i 2008 – nå er den omsider kommet på norsk.

Det har vært mye jobb, mye venting og mye spenning, men i dag fikk jeg endelig se boka som jeg har jobbet med det siste halve året: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Det er rart med det – her har jeg jobbet med den samme teksten dag ut og dag inn i måned etter måned, så det burde jo ikke være så mye nytt, men det skjer noe med teksten når den blir innbundet i stive permer. Alt det som til nå bare har sett på som råmateriale som stadig må forbedres og lukes i, føles plutselig så ferdig og absolutt, som satt i blytyper (så å si).

For de som ikke har fått det med seg (jeg har på følelsen at jeg har pratet hull i hodet på nesten alle jeg har møtt om dette de siste månedene …), er det snakk om den sannsynligvis viktigste arbeiderromanen som har blitt skrevet i Japan gjennom tidene. Den ble skrevet i 1929, og Takiji ble som følge av sitt forfatterskap og politiske engasjement drept av det japanske spesialpolitiet i 1933.


Krabbeskipet handler om mannskapet på fabrikkskipet Hakko Maru, og de umenneskelige forholdene de tvinges til å leve under. Med romanen dokumenterte ikke Takiji bare de urettferdige og brutale forholdene som arbeiderne i Japans utkantstrøk levde under – i krabbeskipets mikrokosmos har han skapt et komprimert bilde av det kapitalistiske samfunnet. Det som først og fremst har imponert meg, og som jeg tror er den kanskje viktigste årsaken til at denne boken fortsetter å engasjere lesere i dag, er hans evne til å sette forskjellige samfunnsfenomener i sammenheng, uten å ty til dogmatiske utlegninger.

For å oppnå dette, har Takiji skrevet romanen som en renskåret kollektivroman. Her er det ingen enkelt hovedperson som utpeker seg – det er gruppen av arbeidere vi følger. Som et filmkamera glir fortellerens oppmerksomhet fra person til person og fra sted til sted, og skaper dermed et mangefasettert bilde av det sammensatte samfunnet på skipet.


Som jeg har fått mulighet til å skrive om i etterordet, er den strukturelle urettferdigheten som Takiji skildrer, i høyeste grad aktuell i dag. Krabbeskipet fikk i 2008 en uventet renessanse i Japan – over 600 000 eksemplarer ble solgt dette året, og bokas tittel, Kanikosen, ble kåret til ett av "årets ord". En filmatisering av kultregissøren SABU kom i 2009, og boka har nylig blitt oversatt til blant annet fransk, spansk, koreansk og kinesisk.

 Hvis du, i likhet med meg før jeg begynte med denne oversettelsen, har et i beste fall avmålt forhold til arbeiderlitteratur, spør du deg kanskje (slik jeg gjorde): Hvordan kan en politisk roman om arbeidsforhold i 1929 fange folks interesse i det 21. århundre? 


Jeg har på denne bloggen tidligere vært inne på de vanskelige økonomiske og sosiale vilkårene som særlig unge japanere i dag lever under: En tredel av hele arbeidsstokken har kun deltidsjobb eller midlertidig ansettelse. For disse finnes ingen jobbsikkerhet, ingen forsikringer, og ingen utsikter til pensjon eller lønnsøkning i framtiden. Svært mange lever hver dag fra hånd til munn, hvor en ukes sykdom kan være nok til å havne på gata. Av frykt for å miste den lille inntekten de har, finner de seg urimelige og tildels umenneskelige arbeidsforhold (se også Svend Haakon Kristensens blogginnlegg om dødsfall som følge av overarbeid: Karōshi). Dette altså i et av verdens såkalt rikeste land – et land USA og europeiske land kappes om å etterligne i 70- og 80-årene. Da Krabbeskipet ble en av årets viktigste bøker i 2008, var det et uttrykk for at dagens japanere – og særlig de unge – kjente seg igjen i forholdene i romanen i en grad som burde være skremmende når man leser hva som skildres.

Krabbeskipet er imidlertid ikke først og fremst et politisk fenomen – det er fremfor alt et spennende og sjeldent stykke litteratur. Jeg har i tillegg til å oversette romanen skrevet et etterord hvor jeg forteller om forfatteren og romanens bakgrunn, forruten å skrive mer om årsakene til at den igjen har blitt så aktuell nå.

Bilde 1: Bokas omslag, designet av Aina Griffin.

Bilde 2: Detalj fra omslaget.

Bilde 3: Detalj fra kapittel 2.

Større arbeidsløshet, flere i deltid.

Litt kjappe statistikker fra det japanske statistikkbyrået: Tallene for det japanske arbeidsmarkedet viser at antallet japanere i arbeid (unntatt offentlig ansatte) i perioden januar–mars i 2010 var 50 710 000, en nedgang på 150 000 fra samme periode i fjor. Ikke så uventet, finanskrisen tatt i betraktning.

Mer interessant er det at andelen av dem i fast ansettelse går ned med 230 000, mens andelen i ulike former for ikke-fast arbeid (deltid, vikariat, kontraktsarbeid) øker og utgjør så mye som en tredel av hele arbeidsstokken. Av dem som ikke har fast ansettelse, har 67,3% kun deltidsjobb eller såkalt arubaito (lavtlønnet ufaglært arbeid, ofte i deltid), mens bare 19% har kontraktstillinger.

Er det ikke greit å jobbe deltid, da?
Det blir stadig vanskeligere å få seg en vanlig jobb i Japan. For dem som er i deltidsarbeid eller arubaito, er arbeidsvilkårene ofte vanskelige, og de har ingen forsikring og ikke noe sikkerhetsnett som beskytter dem mot vilkårlig oppsigelse og annen urettferdig behandling fra arbeidsgivere. Lønningene er lave, og mange jobber i praksis hele uka og har likevel bare akkurat nok til husleie og nødvendige utgifter.

Uten fast ansettelse vil inntekten kun stige marginalt med anseelse, og i et land hvor sparepenger i banken er forutsetningen for å sikre seg mot sykdom og alderdom, fører dette til at mange i praksis lever ett skritt unna å havne på gata. Dette er i tillegg til alle de som allerede bor på gata – man skal ikke gå langt i Tokyo før man finner små byer av telt som de hjemløse har satt opp i parker rundt omkring.

Det snakkes i media om at Japan er ett av verdens raskest aldrende samfunn. Dette har selvsagt mange årsaker, men når man ser på arbeidsvilkårene og levevilkårene i dag, er det åpenbart at dette også er et problem med økonomiske årsaker: svært mange unge japanere har rett og slett ikke råd til å få barn. For å gi ungene sine en universitetsutdannelse, må foreldrene i de fleste tilfeller betale dyre skolepenger, i tillegg til å betale for levekostnadene mens barna studerer. Statistikken viser altså at for en tredel av arbeidsstokken er dette noe de bare kan drømme om.

25.mai kommer Kobayashi Takijis roman Krabbeskipet ut på norsk (i undertegnedes oversettelse), publisert av forlaget Bokvennen. Dette er en arbeiderroman fra 1929 som uten sentimentalitet skildrer de brutale arbeidsforholdene om bord på et japansk krabbeskip. Boka fikk en renessanse og ble en bestselger i 2008 – fullstendig uventet, men ikke ubegrunnet: arbeidsforholdene i dagens Japan har blitt så håpløse for mange at de kjente seg igjen i Kobayashis skildringer. Romanen har siden blitt oversatt til koreansk, kinesisk, spansk og russisk, og nå kommer den altså til Norge som første land i Norden. Det blir spennende å se om den kan skape bølger her også.

Opp-ned-senteret

(Dette er en sak jeg skrev for i IKON nr. 4/09 mens jeg var i Japan i fjor høst. Temaet var optimisme, og planen var egentlig å intervjue en ukuelig optimistisk hjemløs som en venn av meg kjente, men denne personen hadde plutselig havnet i fengsel etter en slåsskamp, så jeg måtte finne på noe annet. Da fikk jeg vite at sønnen til stifteren av Betelhjemmet skulle komme til Tokyo, og bestemte meg for å snakke med ham i stedet. Jeg hadde hørt om dette senteret fra venner, og var veldig nysgjerrig på hva slags sted det var. Det jeg fikk høre om, var et tvers gjennom sprøtt og herlig sted – jeg håper virkelig jeg får sjansen til å dra dit selv en dag!)


Betelhjemmet i Urakawa premierer årets hallusinasjon og bruker humor for å skape håp blant schizofrene.

I Urakawa, en liten, fraflytningstruet by på Japans nordligste øy Hokkaido, ligger stiftelsen Betelhjemmet (Beteru no ie), som er hjemmet til cirka 200 mennesker med ulike psykiske lidelser, mange med diagnosen schizofreni. Noen bor her midlertidig, andre permanent, noen i egne leiligheter, andre i kollektiv.

Hva som skiller dette stedet fra andre institusjoner? Det meste, tydeligvis: Når pasienter rømmer fra sykehuset, blir de ikke skjent på og sperret inn, men blir i stedet møtt av personalet med et smilende «Har du hatt en fin tur?» når de kommer til rette igjen. Det konkurreres i hvem som har de beste hallusinasjonene. De syke stiller sin egen diagnose, mens legene står på sidelinjen og lytter. For en utenforstående virker det som et bakvendtland hvor alle forestillinger om hva som er «normalt» og hva som er «sykt» blir snudd på hodet. Men mest av alt ser det ut som et sted fullt av håp på tross av — eller på grunn av — et tilsynelatende håpløst utgangspunkt.

Nye fortellinger.

Nobuaki Mukaiyachi jobber ved Betel-hjemmet og som sønn av en av stifterne, Ikuyoshi Mukaiyachi, har han vokst opp med beboerne der som lekekamerater. At møtet med Betelhjemmet virkelig forandrer folk og gir dem håp, er han ikke i tvil om:

– Det første som forandrer seg hos folk når de kommer til Urakawa, er fortellingene deres. Hele livet har de levd med fortellinger som samfunnet har dyttet på dem, negative fortellinger om hvor syke de er, at de ikke kan jobbe, at de ikke gjør noen nytte for seg. Disse fortellingene har de vært nødt til å slepe på, men når de kommer til Urakawa, opplever de noe helt annet. Hos oss ses ikke sykdommen på som noe negativt i seg selv. De får være i et fellesskap hvor det å være syk ikke ses på som et tap. Slik forandrer fortellingen om deres eget liv seg.
– Hva er det som gjør fellesskapet i Betelhjemmet så spesielt?

– En av de tingene vi legger mest vekt på, er å godta at det finnes flere måter å leve på. I det «normale» samfunnet er det de som er flinke til å jobbe, betale skatt og klare seg selv, som blir satt pris på. Stilt overfor slike krav, faller folk med tunge psykiske lidelser helt utenfor. Det finnes rett og slett ikke noen plass for dem i samfunnet. Det å relativisere slike verdisyn og skape et fellesskap som er åpent for folk med forskjellige levemåter, er et spørsmål om liv og død for dem.

«Legen bare lo av meg». 
Et viktig middel for å snu opp ned på vedtatte konvensjoner og tenkemåter, er humor, og Mukaiyachi forteller at latteren har en viktig plass i Urakawa. Folk ler stadig vekk, ikke bare av sine egne problemer, men også av andres:

– Mange av de som kommer til Urakawa, sier: «Da jeg fortalte legen her om problemene mine første gang, merket jeg plutselig at han satt der og lo så det ristet. Og det rare var at enda det jeg hadde snakket om, var fryktelig vonde ting, begynte jeg selv å se det komiske i det.» Selvfølgelig tar vi folks problemer på alvor, men vi prøver samtidig å ikke la alvoret ta overhånd. Vi tuller mye, men det betyr ikke at det vi driver med, er tull. Det viktige er å tenke framover, på hva man kan gjøre ut av den situasjonen man er i.

Årets hallusinasjon.

Denne humoren viser seg kanskje aller tydeligst i den årlige kåringen av «Årets hallusinasjon». I en spesiell seremoni under den årlige «Betel-festivalen», blir beboere med spesielt underholdende og inspirerende fortellinger om hallusinasjoner eller vrangforestillinger de har hatt, premiert foran flere hundre mennesker. Årets førstepremie gikk til Hiroko Nakamura, som etter å ha fått beskjed av stemmen i hodet sitt om å forsvinne fra leiligheten sin, «flyttet inn» i et offentlig toalett inntil en vaskedame oppdaget henne der fire dager senere. Dette kunne ha vært en fryktelig trist historie, hadde det ikke vært for hennes kreative håndtering av situasjonen: Ikke bare la hun inn en madrass i sin nye «bolig» for å kunne sove bedre, hun innredet og dekorerte toalettet for å skape et hyggelig krypinn hvor ikke «herr Stemme» skulle komme og plage henne. Selv uttalte Nakamura at hun aldri hadde slappet av så godt som de fire dagene hun bodde der!

Egenforskning.
En sentral aktivitet ved Betelhjemmet er noe de kaller «egenforskning», som er en prosess hvor den enkelte blir oppfordret til å granske sin egen sykdom og reaksjonsmønstre og prøve å systematisere og forstå hva det er som skjer med dem selv. Gjennom samtaler og egne «studier», prøver de å identifisere hva som kjennetegner nettopp deres tilstand og gjør dette til sitt «forskningstema». Resultatet presenteres i rapporter med titler som «Et studie i hvordan å bli bulimiker» eller «En studie i å stole på andre». Målet er ikke å fjerne symptomene og bli «frisk», men å forstå mekanismene i sin egen sykdom og lære seg å forholde seg til dem.

– Den vanlige reaksjonen hos «normale» mennesker når de møter folk som oppfører seg unormalt, er å prøve å forandre atferden deres, for eksempel ved å si til den syke at det han eller hun opplever, bare er en hallusinasjon, at det ikke er virkelig. På denne måten prøver man å trekke den andre inn i sin egen virkelighet. Men selv om det de ser og hører, er ting som ikke faktisk skjer, er det jo reelt for den som opplever det, så vi prøver å gå inn i denne subjektive virkeligheten sammen med vedkommende og se hva som foregår der inne.

Håp en treningssak.

Det som ligger til grunn for dette opplegget, er en ukuelig tro på at man kan øve seg på alt. Uansett hva slags sykdommer eller plager man sliter med, er det mulig å øve på hvordan man skal forholde seg til det. Problemet er ikke sykdommen i seg selv, men hvordan man forholder seg til den.

– Er håp noe å trene seg i?

– Ja, jeg tror det, i større eller mindre grad. Mange mennesker sliter med et veldig negativt selvbilde i møte med omverdenen. Uansett hva de gjør eller hvem de møter, blir utgangspunktet galt — de tenker at folk ikke liker dem, at verden klarer seg bedre uten dem, at de er verdiløse mennesker. Det å si at «det er ok å trene på dette!», er i seg selv en veldig fremadrettet tankemåte. For en som har slitt og ikke fått til ting og tenkt at han eller hun var helt «feil» som menneske, ligger det mye håp i dette.

– Kan virkelig alle ting forandres? Er det ikke noen ting man bare er nødt til å leve med?

– Det som er viktig, er å lære å se forskjellen på hva man kan forandre, og hva man ikke kan forandre. Mange ting man tror ikke kan endres, både i seg selv og omgivelsene, viser seg å la seg forandre når man gjør noe med det. Dette gjelder både ens egne handlinger, ens virkelighetsoppfatning, og hvordan en kommuniserer med andre mennesker.

Paradegaten uten sol

Vil først gratulere alle jordens bundne og ubundne treller med 1.mai!

I dag har jeg vært på Youngstorget, og sammen med min redaktør og forlagssjefens sønn gikk jeg rundt i regnværet og delte ut i overkant av 900 løpesedler (av ypperste kjøkkenarbeidskvalitet) for romanen Krabbeskipet, som nå omsider nærmer seg utgivelse. Det er vel heller sjelden at oversetteren (og redaktøren) går rundt og reklamerer for sitt eget arbeid på akkurat denne måten, men i og med at det dreier seg om en arbeiderroman, passet det for godt med denne dagens tema til at vi kunne la sjansen gå fra oss.

Dette ble også en første test på romanens tittel, som sto med store røde bokstaver på løpesedlene. Mange ble nysgjerrige, og flere tok tittelen i munnen og sa den høyt, som for å sjekke at de hadde lest riktig: "Krabb… eskipet …?" Det tar jeg som et godt tegn.

Det er ikke ofte japansk proletarlitteratur kommer ut på norsk, men mens jeg gikk omkring med bunken min, kom jeg i prat med en kvinne fra partiet Rødt som nikket gjenkjennende hun fikk høre hva det dreide seg om, og fortalte at hun på 70-tallet hadde lest en japansk arbeiderroman som het Gaten uten sol. Jeg skjønte at det dreide seg om Tokunaga Sunaos Taiyou no nai machi fra 1929, som jeg hadde lest om i researchen til Krabbeskipet, men ikke selv lest. At denne hadde vært utgitt på norsk, var jeg ikke klar over, men jeg har bestilt den fra et antikvariat i Danmark og gleder meg til å lese den.

Okinawa, skuffelse og håp.

BBC melder i dag om voldsomme demonstrasjoner på Okinawa med krav om at militærbasen på Futenma skal bli fjernet. Flere titalls tusen mennesker møtte opp for å protestere mot statsminister Hatoyamas behandling av saken.

Da Hatoyama og hans koalisjon kom i regjering i fjor høst, var forventningene store om at endringer skulle bli gjennomført i japansk politikk, også i forhold til Okinawa-spørsmålet. I regjeringen, som i tillegg til Det demokratiske partiet (Minshutō) består av Det sosialistiske partiet (Shamintō) og Det nye folkepartiet (Kokumin shintō), har Futenma-spørsmålet vært særlig viktig for sosialistene, og da Hatoyama under Obamas besøk i Japan i fjor antydet at Japan ville følge USAs vilje i denne saken, var det frykt for at denne saken kan føre til splittelse i den nye regjeringen.

Valget i 2009 var et tydelig uttrykk for at det japanske folket hadde fått nok etter over 50 års nær sammenhengende styre av Det (såkalte) liberaldemokratiske partiet – "såkalt" fordi det skal en nokså kreativ språkforståelse til for å oppfatte partiet som videre liberalt eller demokratisk. Når jeg etter dette har snakket med japanere, har jeg for første gang kunnet spore en antydning til optimisme i forhold til politikken. Ennå er mange skeptiske – et halvt århundre med en situasjon hvor korrupsjon og karriererytteri har vært regelen snarere enn unntaket i politikken har gitt japanerne en sunn porsjon skepsis til politikere. Likevel er det mulig å håpe forandringer – om enn ikke så mye fordi man har så sterk tillit til regjeringspartienes integritet, som fordi den eneste årsaken til at de har kommet til makten er at de har lovet forandring. Leverer de ikke varene, kan både demokratene og sosialistene glemme å få noen innflytelse etter neste valg. Futenma blir en viktig prøve for Hatoyama og hans venner.

Rettsstat?

For noen dager siden tok Okinawa-avisen Ryukyu Shinpo på lederplass igjen opp problemet med amerikanske militærbaser på Okinawa. Etter okkupasjonen i Japan fra 1945 til 1952, har USA beholdt et stort antall tropper i amerikanske baser i Japan, og dette har vært et betent spørsmål helt fram til i dag. På samme måte som vestlige makter på 1800-tallet fikk ekstraterritorialitet i egne enklaver i japanske (og andre asiatiske) havnebyer, fortsetter de amerikanske militærbasene i Japan i dag å operere som små stater i staten - japansk lov gjelder ikke her, og amerikanere som har begått kriminelle handlinger utenfor gjerdene, kan bare prøves etter japansk lov dersom de utleveres til japanske myndigheter.

Amerikanske militærbaser finnes over hele landet, men særlig er konsentrasjonen stor på Okinawa-øyene, og dette har ført til stor misnøye blant øybefolkningen. Voldtektssaker og drapssaker utført av amerikanske soldater skjer dessverre altfor ofte. Ryuku Shinpo skriver at japanske myndigheter konsekvent har dysset ned og forsøkt å forhindre at saker mot amerikanske soldater blir brakt for retten. "Myndighetene våre tar mer hensyn til holde seg på god fot med USA enn til sitt eget folks rettfølelse," skriver avisen, og føyer til:"Kan dette kalles en rettsstat?" At Japan i tillegg betaler USA for å ha tropper i landet, gjør ikke saken lettere å svelge for mange japanere.

USAs militære nærvær i Japan har vært et betent spørsmål gjennom hele etterkrigstiden, og den såkalte sikkerhetsavtalen med USA var i sentrum for de voldsomme protestene i 1960, da over 100 000 demonstranter omringet parlamentet, og i 1970, da det utviklet seg til regelrette gateslag mellom titusener av demonstranter og politi. Siden har protestene stilnet, i det minste på overflaten. Men misnøyen fortsetter tydeligvis.

[Oppdatering 21.april: I et av de mest betente spørsmålene vedrørende amerikanske baser i Okinawa har statsminister Yukio Hatoyama nylig uttalt at hans regjering ønsker å flytte så mange av funksjonene ved den omstridte flybasen i Futenma som mulig til områder utenfor øygruppen. USA er imidlertid skeptisk til tanken.]

Japanske lønninger på laveste nivå på 14 år

Asahi shimbun melder i dag at japanske gjennomsnittslønninger i 2009 nådd sitt laveste nivå på 14 år og ligger på 2228 yen (ca. 140 kr) i timen. Dette er 35 yen lavere enn året før og 100 yen lavere enn i 2001. Samtidig meldte BBC her om dagen at prisene stadig går nedover. Alt i balanse med andre ord? Det er neppe så enkelt.

Selv om gjennomsnittslønnen går ned, viser erfaringen at den ikke går like mye ned for alle. Som en profetisk (tydeligvis også på det samfunnsøkonomiske feltet) snekker en gang sa; den som har, skal få, men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. I 1995 la det japanske Keidanren (tilsvarende NHO) fram dokumentet “En japansk økonomi for en ny tid”, hvor de oppfordret til økt bruk av vikarer og deltidsarbeidere til å gjøre de fulltidsarbeidende jobb. Siden har andelen midlertidige ansatte eksplodert og er anslått av enkelte til å utgjøre en tredel av alle arbeidende japanere. Mange må klare seg med å kombinere deltidsstillinger, og lever likevel på en årslønn på i overkant av en million yen (drøye 63 000 kr). Uten fast ansettelse får de ikke helseforsikring, pensjon eller annen sikkerhet, og det er ikke få som lever fra hånd til munn – én uke uten jobb på grunn av sykdom kan være nok til at de havner på gata.

Og dette var før finanskrisen.

Jeg tror de fleste har den misoppfatningen at Japan er et velstående land. Sannheten er at svært mange japanere bare så vidt er i stand til å holde seg selv i live. For mange blir det for hardt: Av de over 30 000 selvmordene som begås hvert år, skyldes nesten 8000 økonomiske årsaker. I 2005 hadde Japan ifølge OECD det fjerde høyeste relative fattigdomsnivået i verden, etter Tyrkia, Mexico og USA. Titusener går hjemløse, de aller fleste fordi de ganske enkelt ikke har råd til å bo.

Det er på tide å våkne. For omverdenen. Og ikke minst for japanske myndigheter.

Søvn mot selvmord

Japanske myndigheter starter i disse dager kampanjen "Har du sovet skikkelig?" (nemurete masuka?), som er et forsøk på å få ned selvmordsstatistikken. Ved hjelp av tv-reklamer og en oppfordring til twitter-brukere om å kvitre beskjeden "Har du sovet skikkelig?", med link til kampanjens hjemmeside, ønsker man å oppfordre japanere til å ta mer hensyn til egen psykisk og fysisk helse. Søvnmangel er ofte en medvirkende årsak til depresjoner, og på denne måten håper man å sette fokus på landets store selvmordsproblem.

I fjor tok mer enn 32 000 mennesker livet sitt  i Japan - et gjennomsnitt på i overkant av 87 hver eneste dag. Kabinettkontoret skriver på hjemmesiden sin at målet for kampanjen er å få tallene for 2010 ned under 30 000. Mars måned vil bli en spesiell satsningsperiode - dette er tradisjonelt den måneden i året hvor flest mennesker tar livet sitt.

(Kilde: http://www8.cao.go.jp/jisatsutaisaku/index.html)