Mandag morra øyblues

Mer øybråk for Japan: Bare noen uker etter Japan havnet i klammeri med Kina om Senkaku/Diaoyu-øyene, melder BBC i dag at statsminister Naoto Kan har uttrykt misnøye med at Russlands president Medvedev har besøkt Kunashir/Kunashiri, en av øyene i Kurilene.

(Vis Uten navn i et større kart)

Striden om Kurilene dreier seg mer konkret om de fire øyene Kunashir/Kunashiri, Iturup/Etorofu, Shikotan og Habomai (i tilfellene hvor det er forskjell på det russiske og japanske navnet har jeg skrevet det russiske før skråstreken og det japanske etter). Disse øyene ligger like nord for Hokkaido, den nordligste av Japans fire hovedøyer. Den nærmeste, som på japansk kalles Kunashiri, ligger drøyt to og et halvt mil fra østkysten på Hokkaido – mens nærmeste punkt på det russiske fastlandet er over seksti mil unna, tretti hvis man regner med Sakhalin. At japanerne gjennom etterkrigstiden har vært bekymret for å ha den russiske bjørnen så tett innpå hovedøyene sine, er ikke vanskelig å forstå.

Kurilene har gjennom snart 150 år vært tett knyttet til Japans historie og til dens identitet som moderne og industrialisert nasjon. Øygruppen var også tett knyttet til det imperialistiske prosjektet i Japan som ledet opp til stillehavskrigen. Shimoda-traktaten med Russland i 1855 stadfestet at grensen mellom de to landene skulle gå mellom Etorofu og Urup – de fire øyene som er omstridt i dag, ble altså japansk eie – mens eierskapet til Sakhalin ikke ble avklart. Senere, i 1875, ga Japan avkall på Sakhalin mot å få eierskap til hele Kurilene og tilgang til russiske havner i området. Øyene var fra før bebodd av ainuene, et urfolk som gjennom Japans aktive kolonisering og assimileringspolitikk i dag er så godt som utryddet.

Spørsmålet om Sakhalin og Kurilene ble for Japan et viktig strategisk hensyn i koloniseringsprosessen på tidlig 1900-tall. Et tydelig uttrykk for dette kan man se i Takiji Kobayashis proletarroman Krabbeskipet fra 1929 – når de japanske krabbebåtene seilte nordover fra Hokkaido, reiste de inn i omstridt territorium. Destroyere fra den japanske marinen følger dem på ferden, angivelig som "beskyttelse". Men i en nøkkelscene forklarer salonggutten, som spiller en viktig rolle som formidler mellom mannskapet i "fraukjellern" og lederskiktet i salongen, hva som egentlig foregår:

"Som dere vet, pratet kapteinen og oppsynsmannen med offiserene på destroyeren i går. Etter hva jeg fikk med meg, er visst planen å tjuvfiske i russisk farvann. Destroyeren skal følge etter oss og holde vakt, og etter hva jeg har skjønt, får de temmelig mye sånn her for det." Salonggutten laget en rund mynt av tommel- og pengefingeren. "Området rundt Kamtsjatka og Nord-Karafuto* er så stappfullt av rikdommer at det bare er å strekke ut hånda og dra dem inn, sier de, og nå har de høye herrer hjemme i Japan bestemt seg for at det hele skal under japansk herredømme. Det er visst ikke bare Kina og Mandsjuria man har planer for, områdene her i nord er tydeligvis av interesse, de også."

*Sakhalin

Her illustreres noe av synet på nordområdene som et skattkammer av ressurser, som det ellers ressursfattige og overbefolkede Japan av strategiske hensyn måtte få kontroll over. Salonggutten fortsetter med å forklare hva de mektige herrers "planer" går ut på:

"De sier at destroyerne er her for å beskytte oss, men det er nok ikke den eneste grunnen til at de er her. Sannheten er nok heller at de kommer for å gjøre detaljerte undersøkelser av geografien og klimaforholdene her i området og rundt Nord-Karafuto og Chishima*, slik at de skal være godt forberedt hvis det skulle bli virkelighet av alle disse planene.  Dette er sikkert strengt hemmelig, men etter hva jeg har hørt, driver destroyerne også og smugler kanoner og tungolje til de sørligste av Chishima-øyene."

* Kurilene

Kobayashis anliggende er å avsløre koblingen mellom Japans imperialistiske ambisjoner og kapitalismens brutale utnytting av arbeiderne – under dekke av å "avhjelpe den nasjonale matvaremangelen" drives arbeiderne på krabbeskipet til å jobbe under umenneskelige forhold. Men når de graver under overflaten, oppdager de at det slett ikke er "nasjonen" de egentlig tjener: "… hvis du går til bunns i ting – og da mener jeg helt til bunns – så er det visst to-tre rikfolk (og de er til gjengjeld virkelig rike) som egentlig står bak alle krigene som Japan har vært med på." Samtidig viser Kobayashis roman hvilken sentral rolle Kurilene spilte i det imperialistiske prosjektet for Japan.

Spørsmålet om Kurilene er et spørsmål om nasjonal stolthet. For høyrevridde grupperinger i Japan er "nordområdet" (hoppô-ryôdo) som de fire øyene kalles, blitt et samlingspunkt, og man kan titt og ofte se svarte varebiler med høyttalere på taket kjøre rundt i Tokyo og spy ut høyreekstrem propaganda med tilhørende eder og galle over "feige" myndigheter som nekter å konfrontere Russland med dette spørsmålet. Og ikke uventet kan japansk presse melde om arge reaksjoner fra gjenlevende japanske beboere på disse øyene som ble fordrevet ved krigens slutt.

Kurilene har vært et sårt punkt i relasjonene mellom Japan og Russland i 65 år nå. Hvorfor Medvedev velger å besøke øygruppen på akkurat dette tidspunktet, er usikkert. Japan har utvilsomt opplevd et internasjonalt prestisjetap gjennom de siste årenes økonomiske krise. Landet har blitt forbigått av Kina som verdens nest største økonomi og nevnes som skrekkeksempel på hvordan det kan gå med vestlige økonomier om de ikke er forsiktige ("den japanske syken"). Forholdet til landene omkring har gjennom etterkrigstiden vært anstrengt. Vil vi se en utvikling hvor sterke naboer som Russland og Kina i større og større grad utnytter seg av Japans svekkede internasjonale stilling?