Mobiler og krabber – den svenske salgssekten og "det nye arbeidsmarkedet"

Jeg har allerede skrevet en del innlegg om Takiji Kobayashis Krabbeskipet her på bloggen og har ikke tenkt til å si så mye om den i dag – men jeg blir gang på gang slått av hvor aktuell denne boka fortsatt er i dag, eller i det minste kan være, dersom man lar den være det.

Jeg har ikke TV hjemme og har ikke hatt det på … så mange år jeg kan huske (hva skal man med TV når man har internett som tidsfordriv/-tyv?), men her om dagen svingte jeg innom titteboksen og så begynnelsen på en interessant svensk dokumentar med tittelen Säljsekten ("Salgssekten" tror jeg den norske oversettelsen lød). En reporter går undercover og tar jobb ved The Phone Company, et salgsselskap for mobilabonnementer. Her avsløres et arbeidsmiljø hvor unge mennesker drives til å jobbe til de stuper, manipuleres til å tro at det er normalt å jobbe over tolv timer om dagen uten pause, og skremmes fra å reise spørsmål ved sin arbeidssituasjon eller kontakte fagforeninger. Klipp fra dokumentaren kan ses her, og en nærmere beskrivelse av innholdet ligger her.

Tidene har forandret seg fra 1920-tallets Japan, men situasjonen som denne dokumentaren skildrer i Sverige, er høyst gjenkjennelig fra Krabbeskipet: I et deregulert arbeidsmarked fristes arbeidsgivere til å presse maksimal profitt ut av sine arbeidstakere, og menneskelige hensyn må vike. Når arbeidstakernes situasjon gjøres usikker – ved at de kun ansettes midlertidig eller i vikarstillinger – mister de kontrollen over sin egen siuasjon og muligheten til å protestere på urettferdig behandling.  Adecco-saken har allerede vist at dette også gjelder Norge, og Säljsekten viser "det nye arbeidsmarkedets" sanne ansikt i nabolandet vårt. Dette angår oss nå, og vil gjøre det i stadig økende grad etter som bølgene fra den økonomiske krisen når våre bredder. Selvsagt er vi avhengige av næringslivet, men når arbeidsgiverinteresser krever mer "fleksibilitet", bør vi være på vakt – én persons fleksibilitet, er en annens ufrihet.

Mandag morra øyblues

Mer øybråk for Japan: Bare noen uker etter Japan havnet i klammeri med Kina om Senkaku/Diaoyu-øyene, melder BBC i dag at statsminister Naoto Kan har uttrykt misnøye med at Russlands president Medvedev har besøkt Kunashir/Kunashiri, en av øyene i Kurilene.

(Vis Uten navn i et større kart)

Striden om Kurilene dreier seg mer konkret om de fire øyene Kunashir/Kunashiri, Iturup/Etorofu, Shikotan og Habomai (i tilfellene hvor det er forskjell på det russiske og japanske navnet har jeg skrevet det russiske før skråstreken og det japanske etter). Disse øyene ligger like nord for Hokkaido, den nordligste av Japans fire hovedøyer. Den nærmeste, som på japansk kalles Kunashiri, ligger drøyt to og et halvt mil fra østkysten på Hokkaido – mens nærmeste punkt på det russiske fastlandet er over seksti mil unna, tretti hvis man regner med Sakhalin. At japanerne gjennom etterkrigstiden har vært bekymret for å ha den russiske bjørnen så tett innpå hovedøyene sine, er ikke vanskelig å forstå.

Kurilene har gjennom snart 150 år vært tett knyttet til Japans historie og til dens identitet som moderne og industrialisert nasjon. Øygruppen var også tett knyttet til det imperialistiske prosjektet i Japan som ledet opp til stillehavskrigen. Shimoda-traktaten med Russland i 1855 stadfestet at grensen mellom de to landene skulle gå mellom Etorofu og Urup – de fire øyene som er omstridt i dag, ble altså japansk eie – mens eierskapet til Sakhalin ikke ble avklart. Senere, i 1875, ga Japan avkall på Sakhalin mot å få eierskap til hele Kurilene og tilgang til russiske havner i området. Øyene var fra før bebodd av ainuene, et urfolk som gjennom Japans aktive kolonisering og assimileringspolitikk i dag er så godt som utryddet.

Spørsmålet om Sakhalin og Kurilene ble for Japan et viktig strategisk hensyn i koloniseringsprosessen på tidlig 1900-tall. Et tydelig uttrykk for dette kan man se i Takiji Kobayashis proletarroman Krabbeskipet fra 1929 – når de japanske krabbebåtene seilte nordover fra Hokkaido, reiste de inn i omstridt territorium. Destroyere fra den japanske marinen følger dem på ferden, angivelig som "beskyttelse". Men i en nøkkelscene forklarer salonggutten, som spiller en viktig rolle som formidler mellom mannskapet i "fraukjellern" og lederskiktet i salongen, hva som egentlig foregår:

"Som dere vet, pratet kapteinen og oppsynsmannen med offiserene på destroyeren i går. Etter hva jeg fikk med meg, er visst planen å tjuvfiske i russisk farvann. Destroyeren skal følge etter oss og holde vakt, og etter hva jeg har skjønt, får de temmelig mye sånn her for det." Salonggutten laget en rund mynt av tommel- og pengefingeren. "Området rundt Kamtsjatka og Nord-Karafuto* er så stappfullt av rikdommer at det bare er å strekke ut hånda og dra dem inn, sier de, og nå har de høye herrer hjemme i Japan bestemt seg for at det hele skal under japansk herredømme. Det er visst ikke bare Kina og Mandsjuria man har planer for, områdene her i nord er tydeligvis av interesse, de også."

*Sakhalin

Her illustreres noe av synet på nordområdene som et skattkammer av ressurser, som det ellers ressursfattige og overbefolkede Japan av strategiske hensyn måtte få kontroll over. Salonggutten fortsetter med å forklare hva de mektige herrers "planer" går ut på:

"De sier at destroyerne er her for å beskytte oss, men det er nok ikke den eneste grunnen til at de er her. Sannheten er nok heller at de kommer for å gjøre detaljerte undersøkelser av geografien og klimaforholdene her i området og rundt Nord-Karafuto og Chishima*, slik at de skal være godt forberedt hvis det skulle bli virkelighet av alle disse planene.  Dette er sikkert strengt hemmelig, men etter hva jeg har hørt, driver destroyerne også og smugler kanoner og tungolje til de sørligste av Chishima-øyene."

* Kurilene

Kobayashis anliggende er å avsløre koblingen mellom Japans imperialistiske ambisjoner og kapitalismens brutale utnytting av arbeiderne – under dekke av å "avhjelpe den nasjonale matvaremangelen" drives arbeiderne på krabbeskipet til å jobbe under umenneskelige forhold. Men når de graver under overflaten, oppdager de at det slett ikke er "nasjonen" de egentlig tjener: "… hvis du går til bunns i ting – og da mener jeg helt til bunns – så er det visst to-tre rikfolk (og de er til gjengjeld virkelig rike) som egentlig står bak alle krigene som Japan har vært med på." Samtidig viser Kobayashis roman hvilken sentral rolle Kurilene spilte i det imperialistiske prosjektet for Japan.

Spørsmålet om Kurilene er et spørsmål om nasjonal stolthet. For høyrevridde grupperinger i Japan er "nordområdet" (hoppô-ryôdo) som de fire øyene kalles, blitt et samlingspunkt, og man kan titt og ofte se svarte varebiler med høyttalere på taket kjøre rundt i Tokyo og spy ut høyreekstrem propaganda med tilhørende eder og galle over "feige" myndigheter som nekter å konfrontere Russland med dette spørsmålet. Og ikke uventet kan japansk presse melde om arge reaksjoner fra gjenlevende japanske beboere på disse øyene som ble fordrevet ved krigens slutt.

Kurilene har vært et sårt punkt i relasjonene mellom Japan og Russland i 65 år nå. Hvorfor Medvedev velger å besøke øygruppen på akkurat dette tidspunktet, er usikkert. Japan har utvilsomt opplevd et internasjonalt prestisjetap gjennom de siste årenes økonomiske krise. Landet har blitt forbigått av Kina som verdens nest største økonomi og nevnes som skrekkeksempel på hvordan det kan gå med vestlige økonomier om de ikke er forsiktige ("den japanske syken"). Forholdet til landene omkring har gjennom etterkrigstiden vært anstrengt. Vil vi se en utvikling hvor sterke naboer som Russland og Kina i større og større grad utnytter seg av Japans svekkede internasjonale stilling?

Snapshot fra Japan

Jeg fikk en epost fra en gammel venn i Japan her om dagen, og han skriver litt om frustrasjonene over det politiske systemet, så jeg har oversatt det og vedlegger det her som et lite øyeblikksbilde over hvordan i hvert fall noen japanere opplever dagens situasjon.

Etter at vi fikk en ny regjering ifjor, trodde vi at ting ville bevege seg et skritt i riktig retning, men Ichiro Ozawas politiske reformer skapte en voldsom motreaksjon fra massemedia, byråkratiet, ryggslikkende USA-etterdiltere, firmatopper som investerer i utlandet, og mafiaen av forkjempere for den amerikansk-japanske sikkerhetsavtalen som i kjølvannet av den økonomiske nedgangen har hatt fritt spill. Denne motstanden har nå fått en helt uant kraft, og både politikken og media forfaller foran øynene på oss for hver dag som går. Og statsministeren og toppene i regjeringspartiet har fullstendig snudd ryggen til nettopp den saken de gikk til valg og vant på. Ikke bare var de ute av stand til  å bestemme en ny plassering av de amerikanske militærbasene på Okinawa, hele suppa har ført til sammenbrudd i regjeringen. Som om ikke det var nok, lar de seg snurre rundt lillefingeren av USAs løpegutter i Japan og massemedia. 

Japan er ikke en selvstendig stat, vi er fortsatt under USAs kommando, og i det siste er det blitt pinlig tydelig at selv om GHQ (General Head Quarters – den amerikanske overkommandoen i Japan i okkupasjonstiden etter andre verdenskrig) er borte, fortsetter vi å være en kvasikoloni og rævediltenasjon. Etter den plutselige arrestasjonen av Ozawas sekretær i fjor vår er det i ferd med å vise seg hva situasjonen i Japan, 65 år etter krigen er. 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men kort fortalt: Forfallet i samfunnet de siste ett-to årene er ikke til å tro.

Om havenes fødsel

BBC kunne forleden melde om en nydannet kløft i Afrika som i løpet av knappe ti millioner år kan utvikle seg til et nytt hav, noe som fra et geologisk perspektiv visstnok er så rask at det nesten er så man kan se kontinentet revne framfor øynene på seg.

Samtidig ser jeg med lett forbauselse at jeg selv har vært delansvarlig i å skape et nytt hav – og det på en knapp uke! Som oversetter  av Krabbeskipet var jeg brennsikker på at handlingen i romanen utspilte seg i Okhotskhavet nord for Japan, men Klassekampen kunne forrige lørdag heldigvis rettlede meg i min villfarelse. Skipet Hakko Maru som romanen utspiller seg på, setter nemlig slett ikke kurs for Okhotskhavet, slik jeg trodde, men for Okotahavet – et hav som sist gang jeg undersøkte, ikke var å se på noe kart i nærheten av Japan.

Åpenbart har det her foregått en monumental framskynding av de geologiske prossessene i regionen – som er jo er velsignet med en allerede svært generøs tektonisk aktivitet. Hvorvidt den norske kulturjournalisten i dette tilfelle har hatt en finger med i  skapelsesarbeidet eller om det kun er oppdagelsen han kan krediteres for, vites ikke, men et dristig stykke nybrottsarbeid er det likefullt.

Men når dagspressens driftige journalister først var i gang, nøyde de seg ikke med å skape ett nytt hav: I en notis om samme roman i torsdagens Vårt Land fikk jeg nemlig til min forbløffelse se at handlingen hadde forflyttet seg fra Okotahavet til Oktahavet. Nå er russiskkunnskapene mine en smule usikre, men magefølelsen forteller meg at dette nye havet, som sikkert fortsatt blunker forvirret mot sola etter den brå fødselen, må befinne seg et sted utenfor kysten til våre russisktalende naboer i øst.

Hvem sa at oppdagelsenes tid var forbi?

[Oppdatering: Byttet ut bildet med ett av mine egne]

Tegn til mening

Et aspekt av oversettelsesprosessen som vanligvis ikke vies så mye oppmerksomhet, er det typografiske, med andre ord hvordan de tekstelementene som ikke har noen referent i talespråket, påvirker teksten og hvordan oversettelserens behandling av disse innvirker på den ferdige oversettelsen. I dette inngår valg av skrifttyper (et fagfelt jeg bare i det siste har blitt gjort oppmerksom på dybdene i, igjen takket være en annen av mine kunnskapsrike venner, Frode Helland), men også bruken av tegn.

Min gode venn Kvilelaus, som hjalp meg med etterordet til Krabbeskipet, stilte følgende spørsmål til oversettelsen i kommentarfeltet til dette innlegget: "Mange stader i teksten står ord i hermeteikn, ofte utan at eg heilt forstår kvifor. Det er kanskje forfattaren som er den ansvarlege?" Jeg kunne svart ganske enkelt "ja" i kommentarfeltet, men etter hvert som jeg begynte å utdype svaret, innså jeg at svaret ble så langt at jeg like gjerne kunne gjøre en egen bloggpost av det.

I japansk, som jo er et skriftspråk som skiller seg fra de europeiske på de fleste måter, er det også forskjeller i tegnbruken. Noen forskjeller er av mer kosmetisk art: Det japanske punktumet er en sirkel (。), mens kommaet er lengre, og skråner motsatt vei av vårt (、). 

Når det gjelder Kvilelaus’ spørsmål, brukes ikke anførselstegn i vestlig forstand på japansk. I stedet brukes såkalte kagikakko (「  」), som til en stor grad har samme bruksområder – til å markere direkte sitat, til å trekke et ord ut av sammenhengen og markere distanse til det (på samme måte som de ironiske "to fingrene" som man vifter med når man ikke vil "vedkjenne" seg "innholdet" av "utsagnene" sine), og kan i de fleste tilfeller erstattes med hermetegn.

Japanske kagikakko brukes generelt noe oftere enn våre hermetegn, noe som blant annet skyldes at man kan bruke disse tegnene til å "konseptualisere" et ord, trekke det ut av tekstsammenhengen og markere at man her snakker om et kjernekonsept i tekst. Dette er et grep som ofte brukes når man innfører nye begreper eller måter å bruke begreper på. Igjen er ikke dette ukjent i vestlig tekstproduksjon, men forekommer hyppigere i Japan. Når det er sagt, er Takijis bruk av kagikakko i Krabbeskipet spesielt generøs, også i japansk kontekst. Det samme gjelder bruken av såkalte bōten – "prikker" ved siden av skrifttegnene som grovt tilsvarer kursivering i latinsk typografi. Under følger en smakebit:

Selskapet overlot ingenting til tilfeldighetene når de hyret fiskere til skipene sine. For å være på den sikre siden, kontaktet de borgermestere og politimestere rundt i distriktene og ba dem finne «mønsterungdommer» til seg – lydige arbeidskarer som ikke interesserte seg for fagforeninger og slikt tøv. Jo da, de høye herrer visste nok å ordne ting slik det passet dem! Men stikk i strid med deres planer var nå selve «arbeidet» på krabbeskipet i ferd med å forene mennene og drive dem til å organisere seg. Selv ikke de utspekulerte kapitalister hadde kunnet forutse et så usannsynlig hendelsesforløp. Her hadde de gått til alle slags anstrengelser for å sope sammen det de kunne finne av uforbederlige «drukkenbolter» og annen uorganisert arbeidskraft, og nå var de ironisk nok selv i ferd med å lære dem hvordan de skulle organisere seg!

At "mønsterungdommer" og "drukkenbolter" settes i anførsel, oppleves ikke unaturlig – her dreier det seg om "såkalte" mønsterungdommer og drukkenbolter. At "arbeidet" settes i anførsel oppleves derimot mindre intuitivt, likedan at "usannsynlig står i kursiv. Jeg stusset selv over dette og lurte lenge på hvordan dette skulle løses i norsk oversettelse. Så var det at jeg kom over en artikkel som diskuterte sammenhengen mellom Krabbeskipet og Lenins Kapitalismen som imperialismens høyeste stadium. Artikkelen tok for seg de ideologiske føringene fra Lenin som Takiji (ukritisk, ifølge skribenten) overfører til japanske forhold. Av nysgjerrighet tok jeg en titt på Lenins tekst i norsk oversettelse, og fant også der en svært rik bruk av både kursiver og anførsel, som i stor grad minnet om Takijis språkbruk.



Takiji selv leste Lenin aktivt og var påvirket av ham på flere nivåer. Bruken av kagikakko og bōten opplever jeg delvis som en del av en ideologisk sjargong – ofte har det en fremmedgjørende funksjon i teksten, hvor tilsynelatende uskyldige ord trekkes ut av sammenhengenen; leserens oppmerksomhet rettes mot ord den vanligvis bare ville latt øynene feie fort over, slik at man tvinges til å tenke gjennom dem på nytt.

Ikke alle tilfellene har en like opplagt ideologisk funksjon. Jeg har forsøkt se bevisst på hvor tegnbruken reflekterer forfatterens litterære uttrykk, og hvor den sammenfaller med japanske konvensjoner. I noen tilfeller har jeg luket ut anførsler som jeg mente ville fungere på gal måte på norsk, men jeg ønsket samtidig ikke å gjøre teksten mer "motstandsfri" enn Takiji selv skrev den – uten at det noen gang kan bli et én-til-én forhold mellom original og oversettelse. Det er kompromisset vi må leve med på vår side av Babel.

Bilde 1: Fra den norske oversettelsen av Krabbeskipet (2010)

Bilde 2: Kagikakko (anførsel). Fra en faksimile av den japanske førsteutgaven av Kanikōsen. 

Bilde 3: Bōten (kursiv). Fra en faksimile av den japanske førsteutgaven av Kanikōsen.

En usannsynlig bestselger

Proletarromanen som ble en bestselger i 2008 – nå er den omsider kommet på norsk.

Det har vært mye jobb, mye venting og mye spenning, men i dag fikk jeg endelig se boka som jeg har jobbet med det siste halve året: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Det er rart med det – her har jeg jobbet med den samme teksten dag ut og dag inn i måned etter måned, så det burde jo ikke være så mye nytt, men det skjer noe med teksten når den blir innbundet i stive permer. Alt det som til nå bare har sett på som råmateriale som stadig må forbedres og lukes i, føles plutselig så ferdig og absolutt, som satt i blytyper (så å si).

For de som ikke har fått det med seg (jeg har på følelsen at jeg har pratet hull i hodet på nesten alle jeg har møtt om dette de siste månedene …), er det snakk om den sannsynligvis viktigste arbeiderromanen som har blitt skrevet i Japan gjennom tidene. Den ble skrevet i 1929, og Takiji ble som følge av sitt forfatterskap og politiske engasjement drept av det japanske spesialpolitiet i 1933.


Krabbeskipet handler om mannskapet på fabrikkskipet Hakko Maru, og de umenneskelige forholdene de tvinges til å leve under. Med romanen dokumenterte ikke Takiji bare de urettferdige og brutale forholdene som arbeiderne i Japans utkantstrøk levde under – i krabbeskipets mikrokosmos har han skapt et komprimert bilde av det kapitalistiske samfunnet. Det som først og fremst har imponert meg, og som jeg tror er den kanskje viktigste årsaken til at denne boken fortsetter å engasjere lesere i dag, er hans evne til å sette forskjellige samfunnsfenomener i sammenheng, uten å ty til dogmatiske utlegninger.

For å oppnå dette, har Takiji skrevet romanen som en renskåret kollektivroman. Her er det ingen enkelt hovedperson som utpeker seg – det er gruppen av arbeidere vi følger. Som et filmkamera glir fortellerens oppmerksomhet fra person til person og fra sted til sted, og skaper dermed et mangefasettert bilde av det sammensatte samfunnet på skipet.


Som jeg har fått mulighet til å skrive om i etterordet, er den strukturelle urettferdigheten som Takiji skildrer, i høyeste grad aktuell i dag. Krabbeskipet fikk i 2008 en uventet renessanse i Japan – over 600 000 eksemplarer ble solgt dette året, og bokas tittel, Kanikosen, ble kåret til ett av "årets ord". En filmatisering av kultregissøren SABU kom i 2009, og boka har nylig blitt oversatt til blant annet fransk, spansk, koreansk og kinesisk.

 Hvis du, i likhet med meg før jeg begynte med denne oversettelsen, har et i beste fall avmålt forhold til arbeiderlitteratur, spør du deg kanskje (slik jeg gjorde): Hvordan kan en politisk roman om arbeidsforhold i 1929 fange folks interesse i det 21. århundre? 


Jeg har på denne bloggen tidligere vært inne på de vanskelige økonomiske og sosiale vilkårene som særlig unge japanere i dag lever under: En tredel av hele arbeidsstokken har kun deltidsjobb eller midlertidig ansettelse. For disse finnes ingen jobbsikkerhet, ingen forsikringer, og ingen utsikter til pensjon eller lønnsøkning i framtiden. Svært mange lever hver dag fra hånd til munn, hvor en ukes sykdom kan være nok til å havne på gata. Av frykt for å miste den lille inntekten de har, finner de seg urimelige og tildels umenneskelige arbeidsforhold (se også Svend Haakon Kristensens blogginnlegg om dødsfall som følge av overarbeid: Karōshi). Dette altså i et av verdens såkalt rikeste land – et land USA og europeiske land kappes om å etterligne i 70- og 80-årene. Da Krabbeskipet ble en av årets viktigste bøker i 2008, var det et uttrykk for at dagens japanere – og særlig de unge – kjente seg igjen i forholdene i romanen i en grad som burde være skremmende når man leser hva som skildres.

Krabbeskipet er imidlertid ikke først og fremst et politisk fenomen – det er fremfor alt et spennende og sjeldent stykke litteratur. Jeg har i tillegg til å oversette romanen skrevet et etterord hvor jeg forteller om forfatteren og romanens bakgrunn, forruten å skrive mer om årsakene til at den igjen har blitt så aktuell nå.

Bilde 1: Bokas omslag, designet av Aina Griffin.

Bilde 2: Detalj fra omslaget.

Bilde 3: Detalj fra kapittel 2.

Større arbeidsløshet, flere i deltid.

Litt kjappe statistikker fra det japanske statistikkbyrået: Tallene for det japanske arbeidsmarkedet viser at antallet japanere i arbeid (unntatt offentlig ansatte) i perioden januar–mars i 2010 var 50 710 000, en nedgang på 150 000 fra samme periode i fjor. Ikke så uventet, finanskrisen tatt i betraktning.

Mer interessant er det at andelen av dem i fast ansettelse går ned med 230 000, mens andelen i ulike former for ikke-fast arbeid (deltid, vikariat, kontraktsarbeid) øker og utgjør så mye som en tredel av hele arbeidsstokken. Av dem som ikke har fast ansettelse, har 67,3% kun deltidsjobb eller såkalt arubaito (lavtlønnet ufaglært arbeid, ofte i deltid), mens bare 19% har kontraktstillinger.

Er det ikke greit å jobbe deltid, da?
Det blir stadig vanskeligere å få seg en vanlig jobb i Japan. For dem som er i deltidsarbeid eller arubaito, er arbeidsvilkårene ofte vanskelige, og de har ingen forsikring og ikke noe sikkerhetsnett som beskytter dem mot vilkårlig oppsigelse og annen urettferdig behandling fra arbeidsgivere. Lønningene er lave, og mange jobber i praksis hele uka og har likevel bare akkurat nok til husleie og nødvendige utgifter.

Uten fast ansettelse vil inntekten kun stige marginalt med anseelse, og i et land hvor sparepenger i banken er forutsetningen for å sikre seg mot sykdom og alderdom, fører dette til at mange i praksis lever ett skritt unna å havne på gata. Dette er i tillegg til alle de som allerede bor på gata – man skal ikke gå langt i Tokyo før man finner små byer av telt som de hjemløse har satt opp i parker rundt omkring.

Det snakkes i media om at Japan er ett av verdens raskest aldrende samfunn. Dette har selvsagt mange årsaker, men når man ser på arbeidsvilkårene og levevilkårene i dag, er det åpenbart at dette også er et problem med økonomiske årsaker: svært mange unge japanere har rett og slett ikke råd til å få barn. For å gi ungene sine en universitetsutdannelse, må foreldrene i de fleste tilfeller betale dyre skolepenger, i tillegg til å betale for levekostnadene mens barna studerer. Statistikken viser altså at for en tredel av arbeidsstokken er dette noe de bare kan drømme om.

25.mai kommer Kobayashi Takijis roman Krabbeskipet ut på norsk (i undertegnedes oversettelse), publisert av forlaget Bokvennen. Dette er en arbeiderroman fra 1929 som uten sentimentalitet skildrer de brutale arbeidsforholdene om bord på et japansk krabbeskip. Boka fikk en renessanse og ble en bestselger i 2008 – fullstendig uventet, men ikke ubegrunnet: arbeidsforholdene i dagens Japan har blitt så håpløse for mange at de kjente seg igjen i Kobayashis skildringer. Romanen har siden blitt oversatt til koreansk, kinesisk, spansk og russisk, og nå kommer den altså til Norge som første land i Norden. Det blir spennende å se om den kan skape bølger her også.

Paradegaten uten sol

Vil først gratulere alle jordens bundne og ubundne treller med 1.mai!

I dag har jeg vært på Youngstorget, og sammen med min redaktør og forlagssjefens sønn gikk jeg rundt i regnværet og delte ut i overkant av 900 løpesedler (av ypperste kjøkkenarbeidskvalitet) for romanen Krabbeskipet, som nå omsider nærmer seg utgivelse. Det er vel heller sjelden at oversetteren (og redaktøren) går rundt og reklamerer for sitt eget arbeid på akkurat denne måten, men i og med at det dreier seg om en arbeiderroman, passet det for godt med denne dagens tema til at vi kunne la sjansen gå fra oss.

Dette ble også en første test på romanens tittel, som sto med store røde bokstaver på løpesedlene. Mange ble nysgjerrige, og flere tok tittelen i munnen og sa den høyt, som for å sjekke at de hadde lest riktig: "Krabb… eskipet …?" Det tar jeg som et godt tegn.

Det er ikke ofte japansk proletarlitteratur kommer ut på norsk, men mens jeg gikk omkring med bunken min, kom jeg i prat med en kvinne fra partiet Rødt som nikket gjenkjennende hun fikk høre hva det dreide seg om, og fortalte at hun på 70-tallet hadde lest en japansk arbeiderroman som het Gaten uten sol. Jeg skjønte at det dreide seg om Tokunaga Sunaos Taiyou no nai machi fra 1929, som jeg hadde lest om i researchen til Krabbeskipet, men ikke selv lest. At denne hadde vært utgitt på norsk, var jeg ikke klar over, men jeg har bestilt den fra et antikvariat i Danmark og gleder meg til å lese den.