Ett år etter bølgen

Kesennuma, ett år etter

"Familien min hadde bodd i det huset i over hundre år," fortalte den gamle kvinnen. Hun var nøye med utseendet og hadde samlet det grå håret i en pen knute i nakken. Pent hadde hun det også i den lille stua i den lille brakkeleligheten sin. Men da vi kom inn, rakk vi knapt å sette oss før hun begynte å snakke, vi rakk knapt å stille spørsmål, knapt å fordøye den ene historien før den umerkelig gled over i neste. "Huset vårt sto etter tsunamien i Meiji-perioden. Det sto etter tsunamien i Taisho-perioden. Det var jo over to kilometer til kysten fra der jeg bodde, jeg trodde aldri at bølgen virkelig skulle nå så langt. Men jeg flyktet likevel, sammen med alle de andre. Halvveis opp bakken til skolen der vi søkte tilflukt, så jeg bølgen komme. Men vi kunne ikke stanse opp, for hele tiden presset folk på bakfra. Gråte hadde vi ikke tid til."

Hele denne sletta i Rikuzen-takata var full av bygninger en gang

Dagen før hadde vi kjørt gjennom det som en gang hadde vært Rikuzen-takata. Et par uthulte bygninger og et gapende rutenett av gater var alt som minnet oss om at det noen sinne hadde vært en by der. Vrakrestene var borte, men de nye husene som skulle erstatte dem, var ikke kommet. Hvorfor hadde de ikke kommet lenger på et helt år? Med alle ressursene og menneskene som strømmet til for å hjelpe, måtte man vel ha kunnet gjøre mer?

 Så kjørte vi gjennom flere byer: Ofunato, Kesennuma ... også mellom byene sto gravemaskinene her og der, i lysningene der klynger med hus hadde stått. Alle stedsnavnene jeg hørte på tv i fjor, jeg klarer ikke lenger å huske dem alle, det var byer med tusenvis av mennesker. Men det var også utallige småsteder som dem vi kjørte gjennom, unnselige bebyggelser som ble visket ut uten noen gang å bli nevnt. Hundrevis, kanskje tusenvis av slike steder, spredt over hele regionen. Hvor skal man i det hele tatt begynne med å gjenreise noe slikt?

 Brakkelandsby utenfor Ofunato.

Alle de som fikk husene sine skylt bort, de har flyttet ut fra tilfluktssentrene, og de som ikke har flyttet inn hos familie i andre deler av landet, bor nå i brakkelansdsbyer. Funksjonelle, hvite små boenheter med eget kjøkken og bad. Men det var ikke bare husene og møblene og koppene og karene som ble skylt bort med bølgen, ikke bare enkeltmennesker. Mange steder ble også båndene i lokalsamfunnet revet vekk, og mange sitter alene i sine funksjonelle brakkeleiligheter og venter. Noen vet hva de venter på, hva de går til. Andre har mistet alt, både huset, familien og viljen til å se fremover. Brakkenaboene flytter ut en etter en etter hvert som de får livet på fote igjen, før eller senere må de også ut selv. Ikke alle velger å leve videre. De offisielle tallene på drepte og savnede etter jordskjelvet og tsunamien har stabilisert seg et sted over 19 000. Men i det skjulte fortsetter katastrofen å kreve liv. Det er for tidlig å glemme.

Opp-ned-senteret

(Dette er en sak jeg skrev for i IKON nr. 4/09 mens jeg var i Japan i fjor høst. Temaet var optimisme, og planen var egentlig å intervjue en ukuelig optimistisk hjemløs som en venn av meg kjente, men denne personen hadde plutselig havnet i fengsel etter en slåsskamp, så jeg måtte finne på noe annet. Da fikk jeg vite at sønnen til stifteren av Betelhjemmet skulle komme til Tokyo, og bestemte meg for å snakke med ham i stedet. Jeg hadde hørt om dette senteret fra venner, og var veldig nysgjerrig på hva slags sted det var. Det jeg fikk høre om, var et tvers gjennom sprøtt og herlig sted – jeg håper virkelig jeg får sjansen til å dra dit selv en dag!)


Betelhjemmet i Urakawa premierer årets hallusinasjon og bruker humor for å skape håp blant schizofrene.

I Urakawa, en liten, fraflytningstruet by på Japans nordligste øy Hokkaido, ligger stiftelsen Betelhjemmet (Beteru no ie), som er hjemmet til cirka 200 mennesker med ulike psykiske lidelser, mange med diagnosen schizofreni. Noen bor her midlertidig, andre permanent, noen i egne leiligheter, andre i kollektiv.

Hva som skiller dette stedet fra andre institusjoner? Det meste, tydeligvis: Når pasienter rømmer fra sykehuset, blir de ikke skjent på og sperret inn, men blir i stedet møtt av personalet med et smilende «Har du hatt en fin tur?» når de kommer til rette igjen. Det konkurreres i hvem som har de beste hallusinasjonene. De syke stiller sin egen diagnose, mens legene står på sidelinjen og lytter. For en utenforstående virker det som et bakvendtland hvor alle forestillinger om hva som er «normalt» og hva som er «sykt» blir snudd på hodet. Men mest av alt ser det ut som et sted fullt av håp på tross av — eller på grunn av — et tilsynelatende håpløst utgangspunkt.

Nye fortellinger.

Nobuaki Mukaiyachi jobber ved Betel-hjemmet og som sønn av en av stifterne, Ikuyoshi Mukaiyachi, har han vokst opp med beboerne der som lekekamerater. At møtet med Betelhjemmet virkelig forandrer folk og gir dem håp, er han ikke i tvil om:

– Det første som forandrer seg hos folk når de kommer til Urakawa, er fortellingene deres. Hele livet har de levd med fortellinger som samfunnet har dyttet på dem, negative fortellinger om hvor syke de er, at de ikke kan jobbe, at de ikke gjør noen nytte for seg. Disse fortellingene har de vært nødt til å slepe på, men når de kommer til Urakawa, opplever de noe helt annet. Hos oss ses ikke sykdommen på som noe negativt i seg selv. De får være i et fellesskap hvor det å være syk ikke ses på som et tap. Slik forandrer fortellingen om deres eget liv seg.
– Hva er det som gjør fellesskapet i Betelhjemmet så spesielt?

– En av de tingene vi legger mest vekt på, er å godta at det finnes flere måter å leve på. I det «normale» samfunnet er det de som er flinke til å jobbe, betale skatt og klare seg selv, som blir satt pris på. Stilt overfor slike krav, faller folk med tunge psykiske lidelser helt utenfor. Det finnes rett og slett ikke noen plass for dem i samfunnet. Det å relativisere slike verdisyn og skape et fellesskap som er åpent for folk med forskjellige levemåter, er et spørsmål om liv og død for dem.

«Legen bare lo av meg». 
Et viktig middel for å snu opp ned på vedtatte konvensjoner og tenkemåter, er humor, og Mukaiyachi forteller at latteren har en viktig plass i Urakawa. Folk ler stadig vekk, ikke bare av sine egne problemer, men også av andres:

– Mange av de som kommer til Urakawa, sier: «Da jeg fortalte legen her om problemene mine første gang, merket jeg plutselig at han satt der og lo så det ristet. Og det rare var at enda det jeg hadde snakket om, var fryktelig vonde ting, begynte jeg selv å se det komiske i det.» Selvfølgelig tar vi folks problemer på alvor, men vi prøver samtidig å ikke la alvoret ta overhånd. Vi tuller mye, men det betyr ikke at det vi driver med, er tull. Det viktige er å tenke framover, på hva man kan gjøre ut av den situasjonen man er i.

Årets hallusinasjon.

Denne humoren viser seg kanskje aller tydeligst i den årlige kåringen av «Årets hallusinasjon». I en spesiell seremoni under den årlige «Betel-festivalen», blir beboere med spesielt underholdende og inspirerende fortellinger om hallusinasjoner eller vrangforestillinger de har hatt, premiert foran flere hundre mennesker. Årets førstepremie gikk til Hiroko Nakamura, som etter å ha fått beskjed av stemmen i hodet sitt om å forsvinne fra leiligheten sin, «flyttet inn» i et offentlig toalett inntil en vaskedame oppdaget henne der fire dager senere. Dette kunne ha vært en fryktelig trist historie, hadde det ikke vært for hennes kreative håndtering av situasjonen: Ikke bare la hun inn en madrass i sin nye «bolig» for å kunne sove bedre, hun innredet og dekorerte toalettet for å skape et hyggelig krypinn hvor ikke «herr Stemme» skulle komme og plage henne. Selv uttalte Nakamura at hun aldri hadde slappet av så godt som de fire dagene hun bodde der!

Egenforskning.
En sentral aktivitet ved Betelhjemmet er noe de kaller «egenforskning», som er en prosess hvor den enkelte blir oppfordret til å granske sin egen sykdom og reaksjonsmønstre og prøve å systematisere og forstå hva det er som skjer med dem selv. Gjennom samtaler og egne «studier», prøver de å identifisere hva som kjennetegner nettopp deres tilstand og gjør dette til sitt «forskningstema». Resultatet presenteres i rapporter med titler som «Et studie i hvordan å bli bulimiker» eller «En studie i å stole på andre». Målet er ikke å fjerne symptomene og bli «frisk», men å forstå mekanismene i sin egen sykdom og lære seg å forholde seg til dem.

– Den vanlige reaksjonen hos «normale» mennesker når de møter folk som oppfører seg unormalt, er å prøve å forandre atferden deres, for eksempel ved å si til den syke at det han eller hun opplever, bare er en hallusinasjon, at det ikke er virkelig. På denne måten prøver man å trekke den andre inn i sin egen virkelighet. Men selv om det de ser og hører, er ting som ikke faktisk skjer, er det jo reelt for den som opplever det, så vi prøver å gå inn i denne subjektive virkeligheten sammen med vedkommende og se hva som foregår der inne.

Håp en treningssak.

Det som ligger til grunn for dette opplegget, er en ukuelig tro på at man kan øve seg på alt. Uansett hva slags sykdommer eller plager man sliter med, er det mulig å øve på hvordan man skal forholde seg til det. Problemet er ikke sykdommen i seg selv, men hvordan man forholder seg til den.

– Er håp noe å trene seg i?

– Ja, jeg tror det, i større eller mindre grad. Mange mennesker sliter med et veldig negativt selvbilde i møte med omverdenen. Uansett hva de gjør eller hvem de møter, blir utgangspunktet galt — de tenker at folk ikke liker dem, at verden klarer seg bedre uten dem, at de er verdiløse mennesker. Det å si at «det er ok å trene på dette!», er i seg selv en veldig fremadrettet tankemåte. For en som har slitt og ikke fått til ting og tenkt at han eller hun var helt «feil» som menneske, ligger det mye håp i dette.

– Kan virkelig alle ting forandres? Er det ikke noen ting man bare er nødt til å leve med?

– Det som er viktig, er å lære å se forskjellen på hva man kan forandre, og hva man ikke kan forandre. Mange ting man tror ikke kan endres, både i seg selv og omgivelsene, viser seg å la seg forandre når man gjør noe med det. Dette gjelder både ens egne handlinger, ens virkelighetsoppfatning, og hvordan en kommuniserer med andre mennesker.

Haruki Murakami: En skjebnens mann

Hvor mye av livene våre er bestemt av noe utenfor oss selv? Den japanske forfatteren Haruki Murakami har i bok etter bok trengt seg inn i skjebnens materie.


Japans førsteforfatter, Haruki Murakami, har gjennom de siste tretti årene blitt kjent for sine pussige fortellinger om alminnelige mennesker som motvillig blir dratt med på eventyr i det de oppdager at all verdens begivenheter plutselig dreier seg om dem. Men fortellingene hans berører også et av de fundamentale spørsmålene i tilværelsen: Har vi mennesker en fri vilje, eller er våre handlinger til syvende og sist bestemt på forhånd av en eller annen høyere makt?

Metafysisk maskineri. Jeg tror ikke på skjebnen. Eller rettere sagt: Jeg blir ikke særlig fristet av tanken på at alt som skjer med meg og alt jeg gjør, skal være forutbestemt av en eller annen humørsyk makt som ikke har folkeskikk nok til å spørre meg om hva jeg synes om saken først. Nå er ikke dette et prinsipielt standpunkt, men snarere et pragmatisk: Livet må da bli fryktelig kjedelig hvis man skal gå ut i fra at alle ting er bestemt på forhånd. Da er det bedre å forestille seg at man i det minste har litt frihet til å velge–selv om det skulle vise seg bare å være en illusjon.

Men når alt kommer til alt vet jeg jo ikke stort om verden, og kanhende sitter det en hærskare med veldisiplinerte nisser et sted og fintrimmer et enormt metafysisk maskineri som jeg er en bitteliten del av. Skal jeg være ærlig, føles det jo slik noen ganger: som om livet tar sine egne svinger og krokveier, totalt uavhengig av hvor jeg prøver å styre det.

KRRAINK! Slik tror jeg også at hovedpersonene i Haruki Murakamis romaner må føle det iblant. Her lever de velordnede, trygge, forutsigbare, kanskje også kjedelige liv, minding their own business, og så; KRRAINK–et eller annet sted knaser et metafysisk tannhjul i gir, og ut spretter magiske sauer, enhjørninger, spøkelser og andre eksentriske skapninger. Makrell og sardiner regner fra himmelen, og Johnny Walker spiller gjesterollen som Ondskapen sjøl. Tilbake står Murakamis antihelter, lett forvirrede, og prøver å holde seg på beina mens krefter langt utenfor deres kontroll drar dem med seg på absurde eventyr uten at de aner hvorfor de er der eller hvor de er på vei. Alt de kan gjøre, er å bli med på ferden og se hva som venter dem på når de kommer frem.

Skjebnens makt. Haruki Murakami har i løpet av sin forfatterkarriere blitt hele verdens yndlingsjapaner. Siden han debuterte i 1979 har han skrevet 11 romaner og et respektabelt antall noveller og essays. I Japan har han også vunnet ry som oversetter av forfattere som Fitzgerald, Chandler, Capote og Salinger. Den rytmiske og laidbacke prosaen hans har også vunnet mange lesere i Norge med romaner som Sauejakten, Dans, dans, dans, Norwegian Wood og Trekkoppfuglen. Og mange har nok latt seg sjarmere av hans lett surrealistiske og småabsurde eventyr om ganske alminnelige mennesker som blir viklet inn i ganske ualminnelige eventyr.
Murakami er opptatt av menneskets forhold til de krefter som det ikke kan kontrollere: “Jeg tenker i utgangspunktet at meneskets viljestyrke, stilt overfor skjebnens makt, er noe svakt, flyktig og sårbart,” sa Murakami til Aftenposten i forbindelse med utgivelsen av Kafka på stranden.

At “skjebnens makt” er et sentralt tema i denne romanen, er tydelig fra åpningskapittelet. Kafka Tamura rømmer hjemmefra på femtenårsdagen for å unnslippe en “spådom” som hans følelseskalde (og ikke så rent lite skrudde) far har gitt ham. Vi får senere vite at denne spådommen er nesten ordrett den samme som blir utsagt over kongesønnen Ødipus i Sofokles’ tragedie: At han en dag kommer til å drepe sin far og ha omgang med sin mor. Allerede fra starten stilles Murakamis hovedperson altså overfor en forutbestemt fremtid som tilsynelatende ikke kan unngås, uansett hvor mye han forsøker. Hos Sofokles er det nettopp Ødipus’ forsøk på å frigjøre seg fra spådommen som fører til at han virkeliggjør den.

Klær fulle av blod. Kafka forsøker også å lure skjebnen ved å reise langt bort fra farens hjem i Tokyo, til byen Takamatsu, hvor han søker tilflukt i et lite, lokalt bibliotek. Men akkurat da han tror at han har klart å frigjøre seg fra farens spådom, begynner mystiske ting å skje. Kafka våkner en natt i et buskas bak et Shinto-tempel, et godt stykke fra hotellet han bor på. Han aner ikke hvordan han havnet der, eller hvor lenge han har vært bevisstløs, og ikke minst; hvorfor klærne hans er fulle av blod, ennå han selv er uten sår. Men han får bange anelser når han leser i en avisartikkel at faren hans er blitt brutalt knivdrept i sitt hjem i Tokyo, nøyaktig samme natt som Kafka lå bevisstløs. Rasjonelt sett er det selvsagt umulig at han kan ha utført drapet, når han selv befant seg flere hundre kilometer unna på samme tidspunkt, samtidig nages han av tvil: Han hatet faren, kanskje til og med nok til å ønske ham død–kunne dette hatet ha funnet en vei fra Kafkas forestillingsverden inn i virkeligheten og forårsaket farens død?

Uvissheten som tynger. Tanken kan virke søkt for oss, men Murukami spiller her på en forestilling fra Japansk folketro om ikiryô: Når et menneske bærer tilstrekkelig nag til en annet mennesket, ble det trodd at personens sjel kunne manifestere seg utenfor hans eller hennes egen kropp for å forbanne eller skade den personen som naget rettet seg mot. Selv om Kafka selv altså ikke kunne ha myrdet sin far verken i fysisk eller juridisk forstand, gjenstår mulighet for at begjæret hans forårsaket dette dødsfallet.

Dette er imidlertid et spørsmål som det–i likhet med de fleste av livets spørsmål–ikke gis noe endelig svar på. Det er denne uvissheten som tynger, mer enn en skjebne malt i store bokstaver ville ha gjort.“Det skjer så mange ting rundt meg,” sier Kafka til sin venn, bibliotekaren Oshima. “Noe av det har jeg valgt selv, andre ting ikke. Men jeg vet ikke lenger hva som er hva. Jeg mener, jeg tror liksom at jeg velger noe, men så får jeg en følelse av at det var bestemt for lenge siden, lenge før jeg tenkte på det.” Handlingene hans er kanskje styrt av en forutbestemt skjebne eller de er det ikke; uansett må Kafka forholde seg til begge muligheter, siden det ikke finnes noen fasit. I motsetning til hos Sofokles er det ingen sannsiger i Murakamis verden som kan gi visshet om sannheten, uansett hvor brutal den måtte være. Hovedpersonene hans innhentes stadig av hendelser rundt dem, men skjebnen er kaotisk og uforutsigbar. Det som skjer, har ikke noen forutbestemt og overordnet “mening”. Hos Murakami finnes ingen allmektig Gud, verken ond eller god, som trekker i trådene i livets marionetteteater.

Ikke meningsløst. Betyr dette at mennesket er dømt til bare passivt å avvente den skjebne som måtte bli det til del? Murakamis svar på dette spørsmålet later til å være både ja og nei. Romanene hans kjennetegnes av en form for resignasjon, for når det kommer til stykket, har ikke et menneske så mye å stille opp med mot de krefter som stadig er i bevegelse rundt det. Men det betyr likevel ikke at det man gjør, er meningsløst. Som Oshima sier: “Hør her, selv om vi godtar din tese, og sier at alle dine valg og alle dine anstrengelser er skjebnebestemt til å munne ut i ingenting, så vil du likevel være deg og bare deg. Det gjør deg ikke til noe annet enn deg selv.” Uansett om de handlinger man gjør og de tanker man tenker er forutbestemt av skjebne eller samfunn, så er de likevel ens egne handlinger og tanker–hvis man våger å gjøre dem til sine egne.

Skjebnen er ikke noe man kan velge–hadde det vært det, hadde det jo ikke lenger vært skjebnen det var snakk om. Man kan tro på en forutbestemt skjebne eller la være; uansett vil livet plassere en på steder og i situasjoner en ikke selv har valgt, og som en slett ikke har kontroll over. Og uansett hvor urettferdig det oppleves, hvor lite man ønsker det, er det visse rammer i ens eget liv som bare er gitt. Spørsmålet, antyder Murakami, er hvordan man velger å forholde seg til det. Mennesket har kanskje ikke mye å stille opp med mot skjebnen. “Likevel,” sier Murakami, “er vi alle nødt til å bruke alle de egenskaper og krefter vi har for å holde oss selv fra å miste forstanden. Hver og en må holde fast ved den han eller hun er, og ikke prøve å være noen annen enn seg selv, også når dette virker som en nytteløs kamp. Dette er grunnen til at jeg skriver romaner, og det er dette jeg prøver å fortelle folk gjennom romanene jeg skriver.”


(Artikkel om Haruki Murakami og hans forhold til skjebnen, skrevet for studentmagasinet IKON nr.04/2008)