Opp, alle jordens robottreller!

(Dette er en tekst jeg skrev for et tidsskrift, men som aldri kom på trykk. Det er noen år siden nå, og selv om jeg selv synes den blir litt unødvendig moralistisk mot slutten, er temaet er interessant)

Helena: Why do you hate us so much?

Radius: You are not like robots. You are not able to work like robots. Robots are able to do anything. You give merely orders. You say words which are not needed.

Karel Čapek, “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)”

Vi mennesker er, grunnleggende sett, late. Riktignok går vi til vårt daglige arbeid for å få råd til mat, hus, klær og 42-tommers flatskjermer. Men inrøm det: Hvis du kunne ha fått alle disse tingene uten å måtte jobbe for dem, så ville du ha grepet sjansen med begge hender og føtter, slik at du selv kan lene deg tilbake i sofaen og spise potetgull og pille deg mellom tærne mens du myser på “Heroes”. Problemet er bare at noen må gjøre jobben. Hvem kunne da passet bedre til oppgaven enn et vesen som bokstavelig talt er skapt for å arbeide – et vesen som verken trenger mat, søvn eller lønn,  ikke engang  røykepauser?

Helt siden roboten gjorde sitt inntog i vår forestillingsverden for over åtti år siden, har den gitt menneskene håp om en fremtid hvor vi kan bli fri fra det tunge, farlige og meningsløse arbeidet som til alle tider har gjort livet på jorden surt for oss. Men bak denne drømmen skjuler seg også et mareritt: Hva hvis denne perfekte tjeneren vender seg mot sin skaper og bestemmer seg for at den selv har lyst til å herske?

Selv om roboten slik vi kjenner den fra science-fiction–litteraturen, er en historisk nyskapning, er drømmen om å skape liv og om å skape en livsform som kan tjene mennesket, mye eldre. En av de mest fascinerende prototypene til roboten er forestillingen om golemet, leirmennesket. Denne forestillingen var utbredt blant jøder i Polen på 1600-tallet, selv om røttene strekker seg lenger tilbake i tiden. Det finnes forskjellige varianter av golem-historien, men felles for dem er tanken om at man ved hjelp av kabbalaen – esoterisk kunnskap om den jødiske Tora – kunne skape en menneskelignende figur av leire og gi den liv.


Ifølge én populær variant av historien skulle man skrive det hebraiske ordet emeth, som betyr “sannhet” eller “liv”, i pannen på vesenet (i andre utgaver av historien skal ordet skrives på en lapp som legges i munnen på golemet, i atter andre er det Guds hemmelige navn som skal uttales over figuren). Golemet våkner da til liv og kan både bevege seg som et menneske og forstå menneskelig tale, men kan ikke snakke selv. Denne ideen om å gi liv til formløst materiale kan selvsagt ses på som et uttrykk for menneskets ønske om å oppkaste seg til skaper, men den har også en praktisk side: Golemet skapes som regel for å gjøre ulike former for fysisk tungt eller farlig arbeid for sin hersker. Som en forteller sier: “De spiser ikke, de drikker ikke og de krever ingen lønn. De arbeider uten å bli trøtte og man kan skjenne på dem uten at de tar til motmæle.”

Imidlertid har golemet også en truende side: for hver dag som går, vokser det seg større og større, inntil det ender opp med å true alle som bor i huset. Eieren er derfor nødt til å avlive det før det gjør ubotelig skade, ved å viske ut den første bokstaven i emeth, slik at bare ordet meth, eller “død” blir stående igjen. Da forvandles golemet til en livløs leirmasse igjen og kollapser. Men heller ikke dette er ufarlig: En uheldig rabbi hadde latt golemet sitt vokse for lenge, slik at han ikke lenger kunne nå opp til pannen på det. Da kom han på at han kunne be golemet om å ta av ham støvlene og dermed tvinge det til å bøye seg. Rabbien var snar med å viske ut den første bokstaven fra golemets panne, men uheldigvis kollapset den livløse leirkjempen over ham og knuste ham.

Forestillingen om golemet uttrykker på den ene siden et ønske om å skape en livsform som kan ta noen av av de tyngste byrdene fra menneskets skuldre; samtidig viser den noe av vår frykt for konsekvensene ved å gjøre oss til skapere og herskere. Dette er elementer som dukket opp på nytt da golem-legenden kom tilbake i en ny form i det tjuende århundre, i Karel Čapeks skuespill “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” som hadde premiere i 1921. Dette var også første gang ordet robot ble tatt i bruk. Čapek skapte det nye ordet av det slaviske robota, som betyr “arbeid”. Handlingen i stykket utspiller seg i en fabrikk som produserer “roboter”, men i motsetning til de mekaniske vesenene vi i dag gjerne assosierer med dette ordet, var disse skapningene kjemiske i sin natur – formet av en syntetisk masse med samme egenskaper som menneskenes kjøtt, sener, nerver og bein. De er til forveksling lik oss, men har bare fått de egenskaper som er nødvendige for å utføre sitt ene formål: å arbeide. Disse arbeidsdronene blir straks populære i fabrikker over hele verden, og man ser for seg en fremtid hvor robotene produserer så mye mat og materialer at ingenting vil koste noe som helst. Menneskene vil kunne forsyne seg med det de vil ha, og gjøre bare det de selv ønsker. Men dette lykkelige samspillet mellom hersker og tjener forutsetter full underkastelse – idet forskerne ved fabrikken utvikler en ny og mer intelligent robot, begynner den å spørre seg hvorfor den skal underordne seg de unyttige menneskene som ikke gjør annet å gi ordre. Opprøret brer seg snart til alle jordens bundne robottreller, og nedslaktningen av den menneskelige herskerrasen begynner.

Selv om man kunne ha pekt på viktige forskjeller mellom forestillingen om golemet og Čapeks roboter, har disse forløperne til science-fiction–sjangerens metallmonstre to viktige fellestrekk: På den ene siden er de uttrykk for drømmen om en lydig og flittig tjenerkaste som vil lette tilværelsen for menneskeheten, og på den andre for frykten for at slavene skal vende seg mot sine menneskelige herskere. Disse to aspektene ved robotene vender stadig tilbake i senere fremstillinger, selv om vektleggingen av dem varierer. I noen tilfeller fremstilles roboten ensidig som menneskets trofaste hjelper, slik som R2-D2 og C-3PO fra Star Wars-filmene, andre ganger fremstilles de som tyranniske vesener som jobber for å dominere og utrydde menneskeheten, som i Terminator- og Matrix-filmene. Felles for begge forestillingene er at de utelukker muligheten for en harmonisk sameksistens mellom maskin og menneske som likeverdige skapninger – det later til at ingen fred mellom de to livsformene kan forestilles mulig før den ene parten underkaster seg den andre. Alternativet er utryddelse, enten det nå er den ene eller andre parten som blir offer.

Kanskje kan vi derfor si at roboten slik vi møter den fiksjonen, er et fortrengt uttrykk for både et maktbegjær og en skyldbevissthet: På den ene siden drømmen om et bedre liv, om nødvendig på andres bekostning, på den andre en nagende skyldfølelse overfor de som må slite under uverdige forhold for at vi skal opprettholde vår levestandard. Og kanskje også en frykt for at vi selv skal bli utsatt for den samme behandlingen som vår livsstil påtvinger andre. Slik sett er roboten også et uttrykk for den frykt som alle utbyttende livsformer burde føle. Robotene er kanskje skapt til en tilværelse underordnet mennesket, men dersom de blir klar over sin egne krefter, er det ingen som kan hindre dem i å vende seg mot sine late og selvutnevnte herskere. Hvis vi, slik Čapek antyder, oppfatter “roboter” som “de som utfører robota”, har vi kanskje mer grunn til å frykte vreden fra underbetalte polske anleggsarbeidere stuet sammen i timannsrom enn fra alle verdens mest avanserte industriroboter.

Kilder:

Hillel J. Kieval: “Pursuing the golem of prague: Jewish culture and the invention of a tradition” Modern Judaism, Vol. 17, No. 1, (Feb., 1997), pp. 1-23 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1396572)

Mikel J. Koven : "Have I Got a Monster for You!": Some Thoughts on the Golem, "The X-Files" and the Jewish Horror Movie, Folklore, Vol. 111, No. 2, (Oct., 2000), pp. 217-230 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1260604)

Karel Čapek: “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” (engelsk oversettelse av David Wyllis. Kan leses på: http://etext.library.adelaide.edu.au/c/capek/karel/rur/)

Drømmer og virkeligheter – Haruki Murakami og løsrivelsen fra virkeligheten, del 2

Et tilbakevendende trekk i Murakamis litteratur er utforskningen av grenselandet mellom virkelighet og drøm, mellom «denne siden» og «den andre siden». Hva er egentlig denne «andre virkeligheten» som han skildrer? Og hvorfor er det så ofte i dette parallelle universet at alle konflikter i fortellingene hans løses (eller oppløses)? Annen del (del en kan leses her)

Som oversetter har jeg hatt befatning med to bøker av Murakami – novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen, som jeg oversatte sammen med Ika Kaminka (hun sto for den største delen), og nå altså Elskede Sputnik. For å snakke om «den andre siden» i Murakamis litteratur, tenkte jeg derfor jeg kunne ta utgangspunkt i sistnevnte.

Elskede Sputnik er en ulykkelig kjærlighetsroman. I sentrum står hovedpersonen K, en ung mann som jobber som barneskolelærer og som er håpløst forelsket i Sumire. Sumire er en aspirerende beatforfatter (om enn noe på etterskudd) hvis store drøm er å bli like vill og kul som Jack Kerouac – inntil hun en dag, plutselig og uventet blir stormforelsket i den 17 år eldre kvinnen Miu. Miu er en gåtefull kvinne med koreansk bakgrunn som etter en mystisk hendelse har mistet evnen til å føle enhver seksuell tiltrekning. Vi har med andre ord tre personer fanget i et fastlåst trekantforhold: K elsker Sumire, som riktignok anser ham som sin næreste venn, men ikke er i stand til å elske ham  (eller noen annen representant for det mannlige kjønn). Sumire elsker Miu, som igjen er glad i Sumire, men ikke er i stand til å føle seksuelt begjær for noe menneske, sin egen ektemann inkludert. Og samtidig som K elsker Sumire, føler han også en annen, mer ubestemt tiltrekning til Miu, som heller ikke kan gjengjeldes. Som K sier:

Det hele var fryktelig innfløkt. Som i et eksistensialistisk teaterstykke. Alle hadde forvillet seg inn i hver sin blindgate, og ingen kom seg noe sted. Det fantes ingen riktige valg. Og nå hadde Sumire plutselig bare forsvunnet fra scenen.

I de to siste setningene her finnes en viktig nøkkel til denne romanens hovedkonflikt og til dette merkelige fenomenet som ofte dukker opp hos Murakami, som han i Elskede Sputnik omtaler som «den andre siden»: Når Sumire forelsker seg i Miu, begynner hun umiddelbart å forandre seg. Forfatterambisjonene viker, hun mister evnen til å skrive, og hun forvandles både utvendig og innvendig til hun ikke lenger kjenner seg selv igjen, alt sammen i en bevegelse for å nærme seg sin elskede Miu. Men hva da når den personen som er målet for denne forvandlingen, ikke er i stand til å ta imot Sumire? Her oppstår den uløselige konflikten, Sumires «blindgate». Den rasjonelle tanke, som alltid har vært Sumires tilflukt og støtte, er ikke lenger til noen nytte. Tilsynelatende finnes ingen utvei.

Dette er bakgrunnen når Sumire en dag plutselig forsvinner mens hun er på ferie på en øy i Egeerhavet med Miu. «I løse lufta», som Miu sier. K blir tilkalt og hjelper Miu med å lete etter Sumire, men hun er sporløst borte. Alt han finner, er en diskett med to tekster som Sumire har skrevet. Her finner han en viktig ledetråd, når Sumire skriver:

Sett at man velger å la være å tenke alvorlig over ting (og i stedet ligger på ryggen i enga mens man titter opp på skyene og lytter til gresset som gror), hvordan skal man da unngå slike kollisjoner (baff!)? Vanskelig? Slett ikke. Rent logisk er det eksepsjonelt enkelt. C’est simple. Du bare drømmer. Og fortsetter å drømme. Du går inn i drømmenes verden for aldri å komme ut igjen. Du lever der inne for alltid.

I drømme trenger man nemlig ikke å skille mellom ting. Ikke i det hele tatt. I drømmene er det ikke noe skille mellom den ene tingen og den neste. Det er derfor du nesten aldri kolliderer med ting i drømme, og når du en sjelden gang gjør det, er det ikke vondt. Sånn er ikke virkeligheten. Virkeligheten biter.

Etter å ha lest Sumires dokumenter, kommer K til den konklusjonen at Sumire må ha forsvunnet til «den andre siden», til «drømmenes verden», en slags parallell dimensjon hvor konflikter og motsetninger ikke eksisterer. De viktigste spørsmålene er  imidlertid ubesvart: Hvordan kommer man seg dit? Og hvordan – om det i det hele tatt er mulig – kommer man seg tilbake?

Parallelle virkeligheter er et tilbakevendende motiv i Murakamis bøker helt siden Sauejakten, som er den første av hans romaner som er oversatt til norsk (men ikke den første han skrev*). Som oftest vil den typiske Murakami-helten være opptatt med å dyrke sitt trygge og velordnede, men samtidig kjedelige og ensomme liv, når døren til en annen verden umerkelig åpner seg på gløtt, og merkelige hendelser og skapninger står i kø: magiske sauer skal finnes, fisk regner fra himmelen, døde personer kommer tilbake, og fisk regner fra himmelen. Og i Elskede Sputnik forsvinner en person i løse luften, mens en annen mister «halvparten» av seg selv i en annen virkelighet. Når døren mellom den «virkelige» virkeligheten og «den andre siden» åpner seg på gløtt, blir Murakamis hovedpersoner rykket ut av balanse, og de blir motvillig tvunget ut på en reise. Som oftest ender reisen i et grenseland mellom virkelighetene: I Sauejakten møter hovedpersonen igjen sin avdøde venn Rotta, i Kafka på stranden reiser han ut i skogen og møter den middelaldrende kvinnen Saeki som ungdom, og i 1Q84, som oversettes av Ika Kaminka i dette øyeblikk … nei, det skal du få lov til å lese selv, når den tid kommer …

Uansett – Murakamis romaner utspiller seg ofte som reiser til grenselandet mellom to virkeligheter. «Den andre siden» er en uhåndgripelig og udefinerbar størrelse som omtales litt forskjellig i hver historie – noen ganger gir ikke Murakami den noen definisjon (som i Sauejakten), andre ganger gir han den et veldig konkret navn (slik han gjør i andre halvdel i tittelen til Hardkokt eventyrland og verdens ende). Selv synes jeg begrepet «den andre siden», som han bruker i Elskede Sputnik, er det av begrepene Murakami bruker som mest intuitivt fanger innholdet i dette fenomenet.  

Men hva er denne «andre siden»? At det er noe som er oss fremmed, noe vi ikke vedkjenner oss, men som likevel kan ta kontroll over livene våre, er åpenbart, men er det en psykologisk tilstand? Et symbol på kaoskreftene i verden? Skjebnen?

(fortsettes)

 * Murakamis to første romaner, kaze no uta o kike og 1973 nen no pinbôru har så vidt jeg vet bare blitt oversatt til engelsk én gang, i en serie beregnet for japanere som ønsker å lære seg engelsk ved å lese kjent japansk litteratur i oversettelse)

Ti millioner ansikter

Tokyo igjen. Jetlaggen legger seg flortynt, som et softfilter, over virkeligheten, og gjør opplevelsen flyktig og håndfast på samme tid-som når du våkner om morgenen med følelsen av en drøm i kroppen, uten at du husker hva den handlet om. Du blunker to ganger, vender et par søvnige øyne mot det uvante landskapet rundt deg og tenker at det er som et speilhus; ditt ene ansikt multipliseres og forvrenges til ti millioner variasjoner: Unge tryner med lite erfaring og desto mer selvsikkerhet for å kompensere for det. Rynkete svisker med en håndfull hvitt hår sprinklet som melis over toppen. Pudderpansrede og ugjennomtrengelige kvinneeansikter. Slitne salary man-øyne som bare så vidt har krefter nok til å titte opp fra skjortesnippen Bollete barnefjes som hyler, snart av glede, snart av raseri. Hjemløse øyne i husløse ansikter hvor håret og håpløsheten har fri vekstsesong.

Ti millioner ansikter, hvert av dem like virkelig som ditt eget. Hadde jeg skrevet ett ord - bare et eneste ord - om hvert av dem her, ville blekka du nå holder i hånda vært på 1 600 sider. Hva er det da å si om disse ansiktene, som får plass på denne ene sida?

At jeg tok toget en gang i Tokyo, på en tid av dagen hvor det er få nok folk som er ute og reiser til at det er mulig å se hvor den ene personen slutter og den neste begynner. Toget hadde akkurat forlatt stasjonen og sang den ene sangen det kan, gattang-gattang-gattang.

Jeg fikk øye på et ansikt. Ei jente, rundt atten, som satt overfor meg med munnen halvåpen. Bak de røde, rektangulære brillene gapte to kullsvarte øyne mot meg. Hun stirret rett på meg, men innenfor pupillene så det ut som om noen hadde tatt med seg flyttelasset og slukket lyset etter seg.

   "Are you American?" spurte hun.
   Det var noe foruroligende ved ansiktsuttrykket, noe ukontrollert og uforutsigbart. Jeg svarte, litt motvillig:
   "No... I'm from Norway."
   "Norway... ?"
   Hun tenkte seg om, og et lite bluss av gjenkjennelse flakket i øynene, som om hun kom på hvor hun hadde hørt om landet før.
   "Do you speak Japanese?" spurte hun. Jada, svarte jeg på japansk. Snakker folk til meg på engelsk, pleier jeg å svare på engelsk. Men som oftest går samtalen raskt over i japansk når motparten finner ut at jeg kan språket. Det ble stille. Samtalen, som hadde startet så plutselig, hadde alt nådd det punktet hvor vi ikke hadde mer å si.
   "Er du student?" spurte jeg, for å holde den pinlige stillheten unna.
   "Jeg er syk."
Kort pause mens jeg prøvde å forstå. "Psykisk syk. Jeg har ikke gått på skolen siden jeg var fjorten." Jeg mumlet noen ord som hun neppe hørte, og som jeg ikke lenger husker. Ordene hennes ble liggende på toggulvet mellom oss, som et bunt ubeskyttede nervetråder som strakk seg utover i vognen mens de famlet etter noe som kunne bekrefte at de var til. Jeg presset ryggen lenger tilbake i setet.

Dette var hele samtalen. På neste stasjon gikk hun av toget, og jeg har ikke sett henne siden. Men i det hun passerte meg på vei ut døra, stoppet hun, snudde seg mot meg og sa: "Vi kommer vel aldri til å møtes igjen, men jeg skal aldri glemme deg." Når jeg nå skriver ned disse ordene, er det for at ikke jeg heller skal glemme. Og i det jeg leser dette om igjen, kommer hun tilbake. Ett ansikt blant ti millioner, det eneste som tilhører Keiko.

(korttekst skrevet for studentmagasinet IKON, nr. 01/2008. Foto: M.Tørring)