Haruki Murakami og løsrivelsen fra virkeligheten - del 1

Et tilbakevendende trekk i Murakamis litteratur er utforskningen av grenselandet mellom virkelighet og drøm, mellom «denne siden» og «den andre siden». Hva er egentlig denne «andre virkeligheten» som han skildrer? Og hvorfor er det så ofte i dette parallelle universet at alle konflikter i fortellingene hans løses (eller oppløses)?

For noen uker siden var jeg på litteraturfestival i Lillehammer og snakket om Haruki Murakami i forbindelse med utgivelsen av romanen Elskede Sputnik, som jeg har oversatt. Her følger en mer eller mindre (sannsynligvis sistnevnte) gjengivelse av noen av de tingene jeg snakket om, fritt etter hukommelsen.

Mitt første møte med Haruki Murakami var som førsteårsstudent på japanskstudiet ved Blindern, i 2001. Jeg hadde da allerede lært meg japansk på egen hånd i noen år, men jeg hadde fortsatt ikke gått til det skritt å faktisk lese en roman på japansk. Nå var tiden kommet, bestemte jeg meg, og jeg gikk derfor på universitetsbibliotekt for å finne en dertil egnet bok. Jeg hadde hørt om denne Haruki Murakami, som på denne tiden fortsatt var en kultforfatter på disse breddegrader, og da jeg så i hyllen hans på biblioteket, stanset blikket mitt, typisk nok, på tittelen Noruwei no mori, eller Norwegian Wood, som vi kjenner den som.

Apropos denne tittelen, så er den jo som kjent hentet fra Beatles-sangen "Norwegian wood". Originalens tittel er imidlertid hentet fra en japansk oversettelse av denne låtas tekst, hvor man har valgt – noe som i ettertid har vært en nokså omdiskutert avgjørelse – å gjengi ordet "Wood" med det japanske ordet mori, eller "skog". Jeg kjenner ikke sangteksten godt nok til å mene verken det ene eller andre om dette, bare konstatere at det vitner om min gode kollega og mentor Ika Kaminkas alltid gode skjønn at denne romanen på vårt språk ikke har fått tittelen Norske Skog.

Uansett lånte denne boka, og åpnet den forventningsfullt, uforvarende om at japanske pocketutgaver gjerne deles i to bind. Disse bindene blir ikke markert som "Bind 1" og "Bind 2", men med skrifttegnene for "opp" og "ned". Og i min hånd lå altså "ned"-utgaven. Og slik begynte jeg å lese, min første japanske roman:

Kapittel 6 (fortsettelse)

Middagen var så å si en repetisjon av gårsdagens forestilling. Det var den samme stemningen, de samme dempede stemmene, de samme ansiktene. Bare maten var en annen. 

Hm, tenkte jeg med meg selv. Vel hadde jeg hørt at Murakami skrev spesielle romaner, men aldri hadde jeg lest en bok som til de grader startet in medias res. Først to timer senere, etter møysommelig å ha stavet meg gjennom de første par sidene, begynte det å gå opp for meg at det var noe jeg hadde gått glipp av.

Dette var begynnelsen på mitt forhold til Murakami – et forhold preget av fascinasjon, men også av frustrasjon. Fascinasjon over hans særegne skildringer og fjærlette sammenblanding av realisme med de mest usannsynlige elementer. Frustrasjon fordi jeg, hver gang jeg prøver å få et grep om hva som ligger under bøker hans, hva substansen i dem er – kommer til kort. Den siste uka har jeg brukt en god del tid på å forberede meg, på å tenke og på å prøve å skrive et manuskript. Det lyktes ikke. Murakami har nemlig en tendens til å vri seg unna hver gang jeg prøver å få tak på ham. Så snart jeg tror jeg har fått grep om noe vesentlig, glipper han unna igjen. Kanskje er også det en av grunnene til at man ikke blir ferdig med.

Så når jeg i programmet har lovet å ta dere med på en «oppdagelsesreise til ‘den andre siden’ i Murakamis univers», er det bokstavelig talt det som vil skje. Jeg har en samling med fragmenterte notater og en bunke Murakamibøker som jeg kanskje, kanskje ikke vil lese fra, men nøyaktig hvor dette ender opp, er jeg ikke riktig sikker på selv heller. Vi får se når vi kommer dit.

(Fortsettes her)

(Utdraget fra Norwegian Wood er fra norsk oversettelse ved Ika Kaminka, Pax forlag 1998)

(Bilde: Det kryptiske «ned»-tegnet på omslaget til den japanske pocketutgaven av Noruwei no mori)