Saturday, June 12, 2010

Smaksprøve: "Krabbeskipet"

Med tillatelse fra forlaget kan jeg i dag presentere en smakebit fra åpningen av Takiji Kobyashis Krabbeskipet. For omtale av boka, se her.

I dette utdraget får man i rikt monn smake på det Lasse Midttun skriver om i sin anmeldelse i Morgenbladet: allerede fra første replikk er det åpenbart at det ikke dreier seg om noen «frisk sjøroman». Samtidig kan man se romanens særegne fortellerteknikk, hvor fortellerstemmen sveiper gjennom skipets ulike fysiske og sosiale rom, nesten som et kamera. Enjoy!


Kapittel 1 


«Hei! No ska vi te hælvete igjæn!»
    De to mennene sto lent mot rekka, strakte seg som dovne snegler og så utover Hakodate by som lå i et favntak rundt bukta. Den ene fiskeren spyttet ut en klyse, sammen med restene av en rullesigarett som han hadde røykt inntil knokene. Sigarettstumpen tumlet lekent gjennom lufta før den skled loddrett ned langs den høye skipssiden. Det dunstet alkohol av ham.
     I havna lå dampskipene og duppet på brede, røde vommer. De som var i ferd med å bli lastet, krenget som om noen hadde tatt et kraftig tak i rekka på den ene siden og rykket til. Det var tjukke, gule skorsteiner, og store bøyer fløt som runde bjeller på vannet. Motorbåtene pilte som veggedyr mellom skipene, hvor en guffen blanding av feit sot, brødbiter og råtten frukt dekket vannflaten som en levende vev. Et vinddrag presset røyken ned over vannflaten og førte med seg den stramme lukta av kullrøyk. Over de små bølgene lød nå og da surringen fra vinsjene inne i havna som om de var like ved.
     Foran krabbeskipet Hakkō Maru var en seilskute med flassende maling i ferd med å ankre opp. Ankerkjettingene kom ut av to hull i baugen som minnet om neseborene til en okse. På dekket marsjerte to utlendinger med pipe i munnviken fram og tilbake, lik mekaniske dukker. Det så ut som et russisk skip, mest sannsynlig en patruljebåt som var kommet for å overvåke de japanske krabbeskipene.
     «Så va man blakk igjæn. Fan!»
     Han trykket seg inntil den andre fiskeren og tok hånden hans. Så førte han den inn under jakka si og presset den mot en rektangulær bule i lomma på kordfløyelsbuksa. Den andre fiskeren stirret taust på ham.
     «Slapp av,» lo han. «Det e bare en kortstokk. Sånn går det når man spælle bort alt på hanafuda
     På båtdekket spaserte kapteinen makelig fram og tilbake, rank som en general i uniformen sin, mens han røykte en sigarett. Når han pustet ut, tegnet røyken en skarp vinkel under nesa hans før den i neste øyeblikk løste seg opp i vinden. Sjøfolk i stråsandaler hastet til og fra mannskapsmessa under «bakken» med matbøtter. Forberedelsene var ferdige, de kunne legge fra når som helst.
     Tittet man ned gjennom luka til det ombygde lasterommet, kunne man i halvmørket få øye på fabrikkarbeiderne som stakk hodet fram fra køyene som pipende fugleunger mens de pratet og ropte. De var fjorten–femten år, alle sammen.
     «Kass del av byen kommer du fra, da?»
Et av de fattige strøkene i Hakodate ble nevnt. Sånn var det med dem alle, de kom fra trange kår.
     «Ka med dåkker der borte, da?»
     «Morioka.»
     «Og dåkker, da?»
     «Akita.»
     Hver region hadde sin køye.
     «Kor i Akita, da?»
      «Nordantfra,» sa en gutt med en hvit, pusslignende klyse under nesa. Øyelokkene hang så det røde under øynene vistes.
     «E far din bonde?»
     «Stæmme de.»
      Lufta i rommet var kvelende tett, fylt med en sur eim som av råtnende frukt. Blandet med den var «fraulukta» som sivet inn fra de titalls tønnene med tsukemono som sto lagret i rommet ved siden av.«Hvis dåkker blir ensom, e det bare å komme oppi køya te han far!» ropte den ene fiskeren ned til guttene og flirte.
     I en mørk krok satt en kvinne – en dagarbeider etter jakka, arbeidsbuksa og trekanttørklet på hodet å dømme – og skrelte et eple til sønnen sin, som lå på magen i køya. Hun så på ham hele tiden mens han spiste det. Selv åt hun de lange strimlene hun nettopp hadde skrelt. Kvinnen mumlet noe, åpnet og lukket det lille knyttet ved siden av ham. Det var sju–åtte slike kvinner der sammen med sønnene sine. Guttene fra innlandet, som ikke hadde noen til å følge seg til skipet, kastet misunnelige blikk mot dem.
En kvinne som hadde håret og klærne fulle av hvitt sementstøv, gikk rundt i rommet med en karamelleske og delte ut to til hver av guttene. «No må dåkker passe godt på han Yoshisuke for mæ, e det greit?» Hendene hennes var store og grove som trerøtter.
     En mor pusset nesa på gutten sin, én tørket ansiktet til sin med et håndkle, og én mumlet noen knapt hørbare ord. 
     To av kvinnene pratet sammen. 
     «Glunten din ser no bra frisk ut.» 
     «Jo, frisk e han vel ...» 
     «Min e så svak at æ ikke visste ka æ skulle gjøre, men du vet jo kossen det e ...» 
     «Ja, det e det samme overalt.»
     De to fiskerne trakk hodet opp av luka og sukket lettet over å kunne puste inn den friske lufta på dekk igjen. Så la en nedstemt taushet seg over dem idet de bega seg mot den trapesformede «bikuba» forut i skipet der de selv skulle bo, hvor folk ble kastet rundt i køyene som mørtel i en sementblander hver gang ankeret raste ut eller ble hivd opp.
     Der inne i halvmørket lå fiskerne og veltet seg som griser. Luktet som i en grisebinge gjorde det også, en eim som fikk kvalmen til å stige i brystet på dem:
     «Farsken kor det stinke!» 
     «Klart det, kroppan vårres råtne jo her inne.» 
     En rødmusset fisker med hode som ei tønne helte sake rett fra flaska i en risskål med skår i, og drakk av den mens han smattet høylytt på en seig strimmel med tørket akkar. Ved siden av ham lå en annen fisker på ryggen og gnagde på et eple mens han bladde i et snuskete blad som var lest så ofte at forsiden var blitt helt fillete. Fire menn satt i en ring og drakk, og en femte som åpenbart mente at han ennå ikke hadde fått i seg nok, trengte seg inn blant dem.
     «Her ska man jo te sjøss i fire måna, så æ rægna ikke med at æ ville få sjansen igjæn på ei stund, om dåkker skjønne ...» sa en firskåren kar og pliret skjelmskt mot resten av mennene mens han slikket seg på underleppa. «Ja, dåkker kan jo se kossen pængeboka mi såg ut ættepå.» Pungen han holdt opp foran øynene var flat som en tørket kakiplomme. «Ho hora hadde satan så liten en kropp, men æ ska love dåkker at ho va deilig.»
     «Hei, kutt ut grisjårret no!»
     «Nei, nei! Fortæll mer.» Men han som fortalte, flirte bare.
     «Hei, se på han der, dåkker. Der har vi pinadø en ærlig kar!» sa en annen og rettet et sløret blikk mot noen skikkelser i køya overfor dem.
     «Ka dåkker gjer mæ?» sa han og pekte med haka. En fisker rakte noen penger til kona.
     «Se på det! Ka dåkker gjer mæ?»
     Fiskeren hadde spredt noen krøllete sedler og mynter utover lokket på en liten eske, og nå talte han over dem sammen med kona. Han slikket et par ganger på blyanten og noterte noe i en blokk.
     «Se på det!»
     «Æ har da også kjærring og unga!» Han som hadde pratet om hora, hadde plutselig hisset seg opp.
     I en køye litt bortenfor satt en ung fisker med lang pannelugg, hoven og grå i ansiktet etter gårsdagens fyllekule. «Og æ som lovde mæ sjøl at æ aldri skulle ut på krabbefiske igjæn,» sa han med høy stemme. «Men agenten på hyrekontoret lurte fra mæ alt æ hadde, så no bær det ut for å risikere liv og læmma i en halv evighet igjæn.» En sambygding ved siden av ham som satt med ryggen til de andre, mumlet noe til svar.

(Takiji Kobayashi: Krabbeskipet. Om ikke den finnes i din lokale bokhandel, kan du be dem bestille den, eller gå inn på Bokvennens hjemmeside)


7 comments:

  1. Jammen hælvete da. Blei tilsendt denna linken av ei japanskkyndig venninna fra det blide sørland. Ho STUSSA betraktelig på det her prosjektet (sitat: "jeg leser japanske bøker for å få en følelse av Japan, ikke Senja"). Sjøl e eg fra Troms, relativt kyndig i feskarsjargong (brodern og fleire kompisa har stukken te sjøs, eg e derimot akademiker).

    Skulle du først oversatt nåkka som helst te nordnorsk, så burde du enten ha kjørt full hendel med strictly nordnorsk i alle ledd, og/eller gjendikta alt av stedsnavn og lokale referansa; bytta ut "sake" med "heimert", kassert alle japanske stedsnavn te fordel førr norske som Tromsø, Senjahopen, Lofoten, Sunnmøre, Flekkefjord, ka fan som helst. Sånn som det står no e det bære flaut og reint smertefullt å lese. Ei halvtomsat blanding - bisarre greier!

    ReplyDelete
  2. Takk for innspill. Som jeg skriver i forordet i boka, er jeg klar over at det å oversette noe som helst til dialekt på norsk er en risikosport, og at jeg legger hodet lagelig til for hogg. Det er ikke slik at man bare kan overføre en dialekt på kildespråket (i dette tilfellet japansk) og overføre den til én på målspråket, og så vil det ha samme effekten i oversettelsen som i originalen. Med en dialekt følger alltid mye ekstra "baggasje", og ikke minst vil selve språket tiltrekke seg leserens oppmerksomhet på en måte som bokmål ikke gjør (selv om verken bokmål eller nynorsk kan sies å være helt "nøytrale" språkformer de heller. Allerede i det man oversetter en roman, vil jo personene i boka, som kommer fra andre kulturer med andre språk, snakke norsk, men dette er vi vant med, så det tenker vi ikke over til vanlig)

    Når jeg likevel valgte å la fiskerne i denne boka snakke dialekt, var det viktige grunner for det, som jeg gjør rede for i forordet og utdyper i etterordet i boka. I originalen er skillet mellom fiskernes språk og språket til ledelsen på skipet et svært viktig element, både stilistisk, tematisk og politisk. Som i Norge finnes det mange dialekter med sterkt særpreg i Japan, og fiskerne snakker i dette tilfellet nordjapansk dialekt. At handlingen foregår i utkanten av Japan er et sentralt aspekt av romanens prosjekt: Kobayashi ønsker å vise en bestemt side av den kapitalistiske utbyttingen i sin samtid som han mente bare kunne finne sted i utkanten av landet, eller "koloniene" som Hokkaido (hvor krabbeskipene legger ut fra), var en del av.

    I tillegg spiller språk en viktig rolle i maktkampen mellom arbeidere/fiskere og ledelsen, og Kobayashi skiller mellom "arbeidernes språk" (nordjapansk) og "maktas språk" (japansk normalspråk, tilsvarende vårt bokmål).

    Hadde jeg latt fiskerne snakke bokmål, ville alle disse aspekte gått tapt, og romanen ville etter mitt syn blitt langt fattigere. Å la dem snakke en slags Oslo øst-dialekt, slik det ofte gjøres når man skal markere arbeiderklassebakgrunn, ville heller ikke gitt uttrykk for den geografiske avstanden mellom hovedstaden og krabbeskipet, som vektlegges så sterkt hos Kobyashi.

    Når det ble en dialekt fra nord-Norge jeg valgte, var det ikke fordi boka handlet om fiskere – for "fiskerne" her er for det meste bønder og fabrikkarbeidere som bare tar jobb på krabbeskipet i sesongen. Dessuten var på mange måter den norske hvalfangsten i sørishavet nærmere det japanske krabbefiske i fangstmetoder (med store fabrikkskip hvor fangsten bearbeides om bord) enn den fiskeriformen som tradisjonelt har funnet sted i nord-Norge – men siden det stadig legges vekt i boka på at handlingen foregår langt i nord, følte jeg det ville bli unaturlig å bruke f.eks. Sandefjord-dialekten.

    Så for å oppsummere (svaret har blitt ganske langt, men det er et spørsmål jeg har tenkt mye over selv, så jeg ville gjerne svare litt utfyllende) er ikke bruken av dialekt i Krabbeskipet et forsøk på å "fornorske" handlingen for å gjøre den mer tilgjengelig for lesere her til lands, men et valg som ble gjort for å gjengi en sentral del av originaltekstens stil og tematikk.

    ReplyDelete
  3. Stå på. Æ synes det her e bra.
    Det e desverre dæm som e mest missfornøyd som rope høgst. At folk har sterke meninge betyr ikke nødvendigvis at du skal gidde å tilægge dæm vekt. I allefall ikke når dæm ause ut galle under psaudonym.

    ReplyDelete
  4. Ble utrolig imponert over språket her, og syntes både dialektbruken og resten av skildringene fløt veldig bra, uten at det forstyrret meg. Det er noen ganger dumt at vi har en så sterk "språknormerings-tradisjon" i Norge, for det gjør det vanskelig å bruke noe annet enn normert bokmål eller nynorsk skriftlig uten at det blir veldig fremtredende. Men dette synes jeg funker kjempebra. Og så for en miljøskildring, da ... vommer og røyk og sot og forråtnelse! Gleder meg til å lese hele ...

    ReplyDelete
  5. Nå har jeg lest boka fra perm til perm! Da jeg endelig fikk begynt slukte jeg den på et par timer. En fantastisk og tankevekkende historie. Jeg synes du også setter ting i et skremmende perspektiv i etterordet.

    Jeg stussa også litt over bruken av nordnorsk som "proletarspråk" i starten, men det fungerte i mine øyne veldig godt etter hvert. Jeg mener du har gjort et riktig valg.

    Håper at dette er en bok som vil bli lest av mange (inkludert etterordet)

    ReplyDelete
  6. Forresten - dette minner meg om beskrivelsene i boka. Tragisk nok: http://www.dagbladet.no/2010/08/24/nyheter/utenriks/chile/13100342/

    ReplyDelete