"Tatsumi" beste animerte film ved Sitges-festivalen!

Kjapp oppdatering: Fikk en epost her om dagen fra regissør Eric Khoo, og han kunne fortelle at Tatsumi har vunnet prisen for beste animerte film ved filmfestivalen i Sitges tidligere denne måneden. Interessant nok konkurrerte den blant annet mot en filmatisering av en annen av mangaens gudfedre, Osamu Tezuka  og Buddha (tegneserien er utgitt av Gyldendal i Norge). Tillykke, Eric!

Mer enn manga: Yoshihiro Tatsumi på Film fra Sør

Manga-bølgen har kommet til Norge for lenge siden, men selv om japanske tegneserier etter hvert har fått et stort (og ikke minst entusiastisk) publikum, sitter nok fortsatt mange med et stereotypt bilde av fenomenet. I stikkordsform: Store øyne (og gjerne pupper), ende- og meningsløse plott og underbukse- (om ikke enda lavere) humor. 

Selv har jeg alltid hatt problemer med å skulle sammenfatte alt av tegneserier fra Japan i ett sekkebegrep. For hva er manga egentlig? En sjanger? En tegnestil? En utgivelsesform? Svaret, hvis jeg skulle ha forsøkt den halsbrekkende øvelsen det er å skulle komme med et, ville ha krevd årevis med studier og hundrevis av sider. Likevel tar jeg neppe munnen for full ved å si at tegneserier fra Japan er noe uendelig mye mer mangfoldig og rikt enn det mange later til å tro. 

Og ikke alle serietegnere fra Japan regner seg som manga-skapere. I helga har folk i Oslo-området sjansen til å bli kjent med en av de klassiske serieskaperne innenfor den såkalte gekiga-grenen av japansk tegneseriekunst, Yoshihiro Tatsumi.  Film fra Sør viser nemlig animasjonsfilmen Tatsumi av den singaporske regissøren Eric Khoo, med visninger fredag, lørdag og søndag (7.-9. oktober). Filmen er en hyllest til den japanske serieskaperen, og er basert på Tatsumis selvbiografi, som han har skrevet og tegnet i gekiga-formen.

På lørdag er det også gratis visning av Tatsumi på Serieteket på Grünerløkka, hvor det på forhånd blir en samtale mellom regissøren og min gode venn og manga-ekspert Hans Ivar Stordal. For mer informasjon anbefaler jeg å ta en titt på Hans Ivars blogg, hvor han skriver mer om både arrangementet og om Tatsumi. 

For meg er dette spesielt spennende ettersom jeg har blitt spurt om å oversette en samling av Tatsumis tegnede noveller for Minuskel forlag, med planlagt utgivelse våren 2012. Jeg kommer nok tilbake med mer informasjon og tanker om Tatsumi og verkene hans senere.

Jeg kan også anbefale å stikke innom Filmens hus i perioden 7. til 16. oktober for å ta en titt på utstillingen som arrangeres i forbindelse med visningen.

Visninger av Tatsumi:

7. oktober kl. 1900, Filmens Hus

8. oktober kl. 1300, Serieteket

      Samtale mellom regissør Eric Khoo og Hans Ivar Stordal

8. oktober kl. 2100, Litteraturhuset

      Samtalepanel med Eric Khoo, Hans Ivar Stordal og tegnseriekritiker Øyvind Holen

9. oktober kl. 1630, Filmens Hus

Animasjon uten anime: Koji Yamamura på Cinemateket

Visning med introduksjon av en av Japans viktigste uavhengige animasjonsfilmskapere på Cinemateket tirsdag 13.september kl.18!

Koji Yamamura: Atamayama, 2002

Denne uka har vært et lite avbrekk i de vanlige rutinene. I stedet for å sitte og tålmodig jobbe meg gjennom Scott Westerfelds spennende ungdomsroman Specials (tredje bok i Uglies-trilogien), har store deler av dagene gått med på å lete opp informasjon om animasjonsfilm generelt, om animasjonsrelatert terminologi spesielt, og om klassiske animasjonsfilmskapere for øvrig.

Før noen spør, så har jeg ikke begynt på etterutdanning (i mitt yrke er hver eneste dag en etterutdanning, og det er aldri godt å forutsi hva en arbeidsdag vil bringe av obskur kunnskap). Nei, foranledningen for disse plutselige og lystbetonte studiene er at den Oscarbelønnede japanske animasjonsfilmregissøren Koji Yamamura kommer til Oslo på mandag og tirsdag neste uke, og jeg har blitt bedt om å tolke for ham under to hektiske dagers program.

Koji Yamamura var et for meg ukjent navn før jeg fikk oppdraget, men etter som jeg begynte å se nærmere på filmografien hans, og ikke minst den imponerende rekken av priser han har vunnet, forsto jeg at han har et sjeldent sterkt renomé i sitt fagmiljø.

Mange som hører ordene "japansk animasjonsfilm" tenker sikkert umiddelbart "anime" – actionfylte, masseproduserte og/eller kommersielle animasjonsfilmer med skarer av blodfans både i og utenfor Japan. Alt fra Akira til Naruto. Men Yamamuras filmer er av et helt annet slag – organiske, eksperimentelle, og visuelt utfordrende. I kortfilmen Kafkas 'En landsens lege' forvrenger han hele tiden figurenes størrelser og proposjoner for å uttrykke deres skiftende sinnstemninger, og skaper på denne måten en genuint urovekkende atmosfære som er en Kafka-filmatisering verdig.

Min personlige favoritt er imidlertid Atamayama (kjent på engelsk som Mt. Head) fra 2002, som skaffet Yamamura en Oscar for beste animerte kortfilm, i tillegg til førstepriser i animasjonsfilmfestivaler i Annecy og Zagreb. Filmen, som på norsk kunne vært kalt Hodetoppen, er en lett absurd og humoristisk historie om en mann som er så gjerrig at han plukker opp kirsebær fra gata og spiser dem. Men fordi han er så gjerrig, spiser han til og med opp steinene, og dermed begynner et kirsebærtre å vokse opp av hodet hans. Treet vokser seg stort og får praktfulle blomster, og snart begynenner naboene å valfarte den bare knollen hans for å beundre det. Skallen omdøper de "Hodetoppen", og i god japansk ånd slår de seg til med piknikkurver, bærbare karaokemaskiner og rikelige mengder alkohol – og den eneste som ikke får bli med festen, er hodets eier. Manuset er basert på en historie fra standardrepertoaret i den gamle komedietradisjonen rakugo (litt som standup, bare at komikeren sitter), men er satt i dagens Tokyo. 

Hvis du trodde at japansk animasjon bare var anime, anbefales du varmt å legge turen innom Cinemateket på tirsdag. Både Atamayama og Kafkas 'En landsens lege' vil bli vist, i tillegg til to av hans andre kortfilmer.

So long, Kon, and thanks for all the paprika

Jeg leste til min store sorg at en av mine favorittfilmskapere, den japanske tegnefilmregissøren Satoshi Kon har forlatt oss bare 46 år gammel. I et blogginnlegg som ble lagt ut på hjemmesiden hans like før han døde forteller han om tiden etter at han plutselig fikk kreftdiagnosen i mai i år. Det var vanskelig å ikke bli rørt av hans siste ord til omverdenen:

"Fylt av takknemlighet over alle gode ting i verden, legger jeg nå fra meg pennen. Beklager jeg ikke kunne bli lenger, men jeg må visst dra nå."

Mitt første møte med Kons fantastiske og fargerike filmverden var på Oslo Internasjonale Filmfestivals visning av "Tokyo Godfathers" for noen år siden – en film som siden har blitt selve Julefilmen. Hvordan en historie om tre hjemløse i Tokyo som finner et spedbarn noen har satt på gata, kan bli en feelgood-film, er knapt mulig å forstå, men Kon kombinerte et sylskarpt blikk på samfunnets skyggeside med en uendelig varme overfor alle de skakkjørte figurene i persongalleriet sitt.

I tillegg til "Tokyo Godfathers" har Kon regissert filmer som "Perfect Blue", "Millennium Actress", og en annen av mine yndlingsfilmer: "Paprika" – en spektakulær og vill humoristisk syretrip inn i grenselandet mellom drøm og virkelighet. De som har sett "Inception" og latt seg fascinere av den (eventuelt de som i likhet med meg følte at den var overforklarende og uutløst) kan virkelig glede seg til "Paprika". 

Det er sjelden at kjente personligheters død går slik inn på meg som dette. Kon var en ufattelig begavet og nyskapende filmskaper som jeg virkelig så fram til å se mer fra. Ryktene sier at hans siste filmprosjekt, som han arbeidet med så lenge sykdommen tillot ham, vil komme neste år. Jeg gleder meg allerede.