Stadig mer øyblues

I dag er det 81 år siden Mukdenhendelsen som foranlediget Japans invasjon av Mandsjuria. Japans imperialistiske fremmarsj i Kina og resten av Asia har skapt mye ondt blod, og selv om det nå er over seksti år siden krigen tok slutt, vitner den nyoppblussede konflikten om Senkaku/Diaoyu-øyene om at det fortsatt er langt igjen til forsoning.

Uenigheten om øygruppen stikker dypt, og jeg har forsøkt å finne ut mer om bakgrunnen. I dag kom jeg over denne artikkelen som gir et godt overblikk over Senkaku/Diaoyus historie. Basert på den skal jeg prøve å sammenfatte de viktigste punktene i øygruppens historie.

• Senkaku/Diaoyu ligger omtrent like langt fra den sørvestligste delen av Okinawa-øyene og Taiwan. Øygruppen er dermed omstridt av tre land: Kina, Taiwan (som Kina regner som en del av sitt territorium) og Japan. 
• Kina var den ubestridte supermakten i Øst-Asia frem til og med 1800-tallet, og regnet Diaoyu-øyene som en del av sitt territorium. Kilder viser imidlertid at Japan har gjort krav på øyene så langt tilbake som på 1600-tallet. 
• På slutten av 1800-tallet gikk Japan inn i en rask industrialiseringsprosess, og både styresett, militære og utenrikspolitikk ble reformert etter mønster fra de vestlige stormaktene. 
• Japans nåværende krav til Senkaku går tilbake til 1895, etter at de hadde vunnet den kinesisk-japanske krigen. Med henvisning til vestlig forståelse av internasjonal lov annekterte de øyene som terra nullius, eller ubebodd land. Kina har avvist dette kravet og regnet øyene som en naturlig del av sitt territorium, selv om de ikke hadde fysisk nærvær der.
• Under USAs okkupasjon av Japan etter 2. verdenskrig, brukte amerikanerne øygruppen som treningsbase. Da Okinawa ble gitt tilbake til Japan i 1972, overførte de kun retten til å disponere øyene til Japan, og overlot til de involverte landene å avgjøre spørsmålet om eierskap.

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som også diskuterer hvordan ulik forståelse av internasjonale rettsprinsipper i Japan og Kina har påvirket konflikten. 

Tvisten om Senkaku/Daioyu er ikke den eneste Japan er involvert i: Uenigheten med Sør-Korea om Takeshima/Dokdo-øyene er ennå ikke løst, og eierskapet til Kurilene (som jeg har skrevet om her) har lenge vært kilde til problemer med Russland. 

Okinawa, skuffelse og håp.

BBC melder i dag om voldsomme demonstrasjoner på Okinawa med krav om at militærbasen på Futenma skal bli fjernet. Flere titalls tusen mennesker møtte opp for å protestere mot statsminister Hatoyamas behandling av saken.

Da Hatoyama og hans koalisjon kom i regjering i fjor høst, var forventningene store om at endringer skulle bli gjennomført i japansk politikk, også i forhold til Okinawa-spørsmålet. I regjeringen, som i tillegg til Det demokratiske partiet (Minshutō) består av Det sosialistiske partiet (Shamintō) og Det nye folkepartiet (Kokumin shintō), har Futenma-spørsmålet vært særlig viktig for sosialistene, og da Hatoyama under Obamas besøk i Japan i fjor antydet at Japan ville følge USAs vilje i denne saken, var det frykt for at denne saken kan føre til splittelse i den nye regjeringen.

Valget i 2009 var et tydelig uttrykk for at det japanske folket hadde fått nok etter over 50 års nær sammenhengende styre av Det (såkalte) liberaldemokratiske partiet – "såkalt" fordi det skal en nokså kreativ språkforståelse til for å oppfatte partiet som videre liberalt eller demokratisk. Når jeg etter dette har snakket med japanere, har jeg for første gang kunnet spore en antydning til optimisme i forhold til politikken. Ennå er mange skeptiske – et halvt århundre med en situasjon hvor korrupsjon og karriererytteri har vært regelen snarere enn unntaket i politikken har gitt japanerne en sunn porsjon skepsis til politikere. Likevel er det mulig å håpe forandringer – om enn ikke så mye fordi man har så sterk tillit til regjeringspartienes integritet, som fordi den eneste årsaken til at de har kommet til makten er at de har lovet forandring. Leverer de ikke varene, kan både demokratene og sosialistene glemme å få noen innflytelse etter neste valg. Futenma blir en viktig prøve for Hatoyama og hans venner.

Rettsstat?

For noen dager siden tok Okinawa-avisen Ryukyu Shinpo på lederplass igjen opp problemet med amerikanske militærbaser på Okinawa. Etter okkupasjonen i Japan fra 1945 til 1952, har USA beholdt et stort antall tropper i amerikanske baser i Japan, og dette har vært et betent spørsmål helt fram til i dag. På samme måte som vestlige makter på 1800-tallet fikk ekstraterritorialitet i egne enklaver i japanske (og andre asiatiske) havnebyer, fortsetter de amerikanske militærbasene i Japan i dag å operere som små stater i staten - japansk lov gjelder ikke her, og amerikanere som har begått kriminelle handlinger utenfor gjerdene, kan bare prøves etter japansk lov dersom de utleveres til japanske myndigheter.

Amerikanske militærbaser finnes over hele landet, men særlig er konsentrasjonen stor på Okinawa-øyene, og dette har ført til stor misnøye blant øybefolkningen. Voldtektssaker og drapssaker utført av amerikanske soldater skjer dessverre altfor ofte. Ryuku Shinpo skriver at japanske myndigheter konsekvent har dysset ned og forsøkt å forhindre at saker mot amerikanske soldater blir brakt for retten. "Myndighetene våre tar mer hensyn til holde seg på god fot med USA enn til sitt eget folks rettfølelse," skriver avisen, og føyer til:"Kan dette kalles en rettsstat?" At Japan i tillegg betaler USA for å ha tropper i landet, gjør ikke saken lettere å svelge for mange japanere.

USAs militære nærvær i Japan har vært et betent spørsmål gjennom hele etterkrigstiden, og den såkalte sikkerhetsavtalen med USA var i sentrum for de voldsomme protestene i 1960, da over 100 000 demonstranter omringet parlamentet, og i 1970, da det utviklet seg til regelrette gateslag mellom titusener av demonstranter og politi. Siden har protestene stilnet, i det minste på overflaten. Men misnøyen fortsetter tydeligvis.

[Oppdatering 21.april: I et av de mest betente spørsmålene vedrørende amerikanske baser i Okinawa har statsminister Yukio Hatoyama nylig uttalt at hans regjering ønsker å flytte så mange av funksjonene ved den omstridte flybasen i Futenma som mulig til områder utenfor øygruppen. USA er imidlertid skeptisk til tanken.]