Stadig mer øyblues

I dag er det 81 år siden Mukdenhendelsen som foranlediget Japans invasjon av Mandsjuria. Japans imperialistiske fremmarsj i Kina og resten av Asia har skapt mye ondt blod, og selv om det nå er over seksti år siden krigen tok slutt, vitner den nyoppblussede konflikten om Senkaku/Diaoyu-øyene om at det fortsatt er langt igjen til forsoning.

Uenigheten om øygruppen stikker dypt, og jeg har forsøkt å finne ut mer om bakgrunnen. I dag kom jeg over denne artikkelen som gir et godt overblikk over Senkaku/Diaoyus historie. Basert på den skal jeg prøve å sammenfatte de viktigste punktene i øygruppens historie.

• Senkaku/Diaoyu ligger omtrent like langt fra den sørvestligste delen av Okinawa-øyene og Taiwan. Øygruppen er dermed omstridt av tre land: Kina, Taiwan (som Kina regner som en del av sitt territorium) og Japan. 
• Kina var den ubestridte supermakten i Øst-Asia frem til og med 1800-tallet, og regnet Diaoyu-øyene som en del av sitt territorium. Kilder viser imidlertid at Japan har gjort krav på øyene så langt tilbake som på 1600-tallet. 
• På slutten av 1800-tallet gikk Japan inn i en rask industrialiseringsprosess, og både styresett, militære og utenrikspolitikk ble reformert etter mønster fra de vestlige stormaktene. 
• Japans nåværende krav til Senkaku går tilbake til 1895, etter at de hadde vunnet den kinesisk-japanske krigen. Med henvisning til vestlig forståelse av internasjonal lov annekterte de øyene som terra nullius, eller ubebodd land. Kina har avvist dette kravet og regnet øyene som en naturlig del av sitt territorium, selv om de ikke hadde fysisk nærvær der.
• Under USAs okkupasjon av Japan etter 2. verdenskrig, brukte amerikanerne øygruppen som treningsbase. Da Okinawa ble gitt tilbake til Japan i 1972, overførte de kun retten til å disponere øyene til Japan, og overlot til de involverte landene å avgjøre spørsmålet om eierskap.

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som også diskuterer hvordan ulik forståelse av internasjonale rettsprinsipper i Japan og Kina har påvirket konflikten. 

Tvisten om Senkaku/Daioyu er ikke den eneste Japan er involvert i: Uenigheten med Sør-Korea om Takeshima/Dokdo-øyene er ennå ikke løst, og eierskapet til Kurilene (som jeg har skrevet om her) har lenge vært kilde til problemer med Russland. 

Jordskjelvdekning på gyngende grunn

Norsk jordskjelvdekning bærer heldigvis preg av lite kunnskap om fenomenet – heldigvis, fordi det betyr at vi er lite plaget av dette her i landet. Så jeg tillater meg litt folkeopplysning om et tema jeg på ingen måte er ekspert på. 

Gårsdagens jordskjelv. Krysset viser episenteret, og tallene viser
intensitetsgraden målt på ulike steder. (kilde: tenki.jp)

Jeg var i Japan i februar, og mens jeg besøkte områdene som ble rammet av tsunamien i fjor, tikket det en bekymret epost inn fra Norge: "Hørte på radioen at det var kraftig jordskjelv i øst-Japan. Går det bra med deg?" Jeg hadde sant å si ikke merket noe som helst, men ble naturligvis litt urolig, så jeg ba vennene mine slå på radioen i bilen – men der var det business as usual. Da jeg sjekket senere, fant jeg ganske riktig en artikkel på nrk.no om skjelvet – men ingenting i japanske medier. 

Så skjedde det samme i går: Denne saken fra VG ser dramatisk ut, og ja, 6,8 på Richters skala er et høyt tall. Men selv om Richters skala er et godt mål på hvor mye energi som utløses i et jordskjelvs hyposentrum (som er det punktet under jordoverflaten der det faktisk finner sted, i motsetning til episenteret, som er punktet på jordoverflaten like over dette), sier det ingenting om hvor eller hvor dypt under bakken skjelvet finner sted, og er dermed i virkeligheten nokså unyttig som verktøy for å måle reelle skadevirkninger. 

Dette skjelvet var på 6,1 på Richters
skala, men som man kan se, var
virkningen langt kraftigere. 

For å bøte på dette bruker man derfor i Japan en egen skala, Det japanske meteorologiske institutts skala for seismisk intensitet, som er en skala basert på et jordskjelvs faktiske virkninger på jordoverflaten (ikke ulik Beauforts vindskala). Skalaen går fra 0 til 7, hvor 7 er det kraftigste – skjelvet som VG rapporterte i går, ble målt til 4. Det vil si nokså kraftige rystelser, men i japansk sammenheng ikke spesielt uvanlig. 

At det tre timer senere inntraff et nytt jordskjelv som ble målt til 5+ på intensitetsskalaen – noe som potensielt kan skape store skader på hus som ikke er jordskjelvsikret – ble det imidlertid ikke rapportert om her i Norge. For dette skjelvet målte "bare" 6,1 på Richters skala – for øvrig ett av tre skjelv over 6 denne dagen.

Så, for å oppsummere: Richters skala er et nyttig verktøy for seismologer, men det er nok en fordel ikke å stole blindt på den – for oss ikke-seismologer, i hvert fall!

Ett år etter bølgen

Kesennuma, ett år etter

"Familien min hadde bodd i det huset i over hundre år," fortalte den gamle kvinnen. Hun var nøye med utseendet og hadde samlet det grå håret i en pen knute i nakken. Pent hadde hun det også i den lille stua i den lille brakkeleligheten sin. Men da vi kom inn, rakk vi knapt å sette oss før hun begynte å snakke, vi rakk knapt å stille spørsmål, knapt å fordøye den ene historien før den umerkelig gled over i neste. "Huset vårt sto etter tsunamien i Meiji-perioden. Det sto etter tsunamien i Taisho-perioden. Det var jo over to kilometer til kysten fra der jeg bodde, jeg trodde aldri at bølgen virkelig skulle nå så langt. Men jeg flyktet likevel, sammen med alle de andre. Halvveis opp bakken til skolen der vi søkte tilflukt, så jeg bølgen komme. Men vi kunne ikke stanse opp, for hele tiden presset folk på bakfra. Gråte hadde vi ikke tid til."

Hele denne sletta i Rikuzen-takata var full av bygninger en gang

Dagen før hadde vi kjørt gjennom det som en gang hadde vært Rikuzen-takata. Et par uthulte bygninger og et gapende rutenett av gater var alt som minnet oss om at det noen sinne hadde vært en by der. Vrakrestene var borte, men de nye husene som skulle erstatte dem, var ikke kommet. Hvorfor hadde de ikke kommet lenger på et helt år? Med alle ressursene og menneskene som strømmet til for å hjelpe, måtte man vel ha kunnet gjøre mer?

 Så kjørte vi gjennom flere byer: Ofunato, Kesennuma ... også mellom byene sto gravemaskinene her og der, i lysningene der klynger med hus hadde stått. Alle stedsnavnene jeg hørte på tv i fjor, jeg klarer ikke lenger å huske dem alle, det var byer med tusenvis av mennesker. Men det var også utallige småsteder som dem vi kjørte gjennom, unnselige bebyggelser som ble visket ut uten noen gang å bli nevnt. Hundrevis, kanskje tusenvis av slike steder, spredt over hele regionen. Hvor skal man i det hele tatt begynne med å gjenreise noe slikt?

 Brakkelandsby utenfor Ofunato.

Alle de som fikk husene sine skylt bort, de har flyttet ut fra tilfluktssentrene, og de som ikke har flyttet inn hos familie i andre deler av landet, bor nå i brakkelansdsbyer. Funksjonelle, hvite små boenheter med eget kjøkken og bad. Men det var ikke bare husene og møblene og koppene og karene som ble skylt bort med bølgen, ikke bare enkeltmennesker. Mange steder ble også båndene i lokalsamfunnet revet vekk, og mange sitter alene i sine funksjonelle brakkeleiligheter og venter. Noen vet hva de venter på, hva de går til. Andre har mistet alt, både huset, familien og viljen til å se fremover. Brakkenaboene flytter ut en etter en etter hvert som de får livet på fote igjen, før eller senere må de også ut selv. Ikke alle velger å leve videre. De offisielle tallene på drepte og savnede etter jordskjelvet og tsunamien har stabilisert seg et sted over 19 000. Men i det skjulte fortsetter katastrofen å kreve liv. Det er for tidlig å glemme.

Ny statsminister, alt som før?

Så var det slutt for Naoto Kan, og Japan får igjen ny statsminister, Yoshihiko Noda. Om den nye statsministeren vet jeg ikke stort annet enn det som har kommet fram i media de siste dagene, men Svend Haakon Kristensen har skrevet en informativ bloggpost, så nysgjerrige sjeler anbefales å sjekke den. The Guardian melder ellers at Noda er kritisk til Kinas militære opprusting og har tatt til orde for at de japanske lederne under andre verdenskrig ikke lenger bør anses som krigsforbrytere. Og BBC kan fortelle at han i motsetning til sin forgjenger ønsker å gjenoppta driften ved landets stengte atomkraftverk, og at han ikke støtter Kans visjon om et atomfritt Japan. Ikke min type statsminister, med andre ord, men jeg holder muligheten åpen for at han kan ha andre, forsonende egenskaper – og dersom han klarer å rydde opp i økonomien, ville det neppe skade.

Når jeg har fulgt med på BBC de siste dagene, har de fremhevet at Noda blir landets sjette statsminister på de fem årene som har gått siden den populære (men også omstridte) Junichiro Koizumi gikk av. Men dette er knapt noe nytt, og det var snarere Koizumi som var unntaket: Noda blir den 30. statsministeren Japan har hatt i løpet av av de 65 årene som har gått siden landet fikk sin nåværende grunnlov i 1947, og de fleste japanere jeg har snakket med, virker skeptiske til at han vil vare stort lenger enn sine forgjengere. 

Selv om jeg gjennom jungeltelegrafen har hørt stemmer som er sterkt kritiske overfor Noda, er inntrykket mitt at han møtes av de fleste japanere med et skuldertrekk. Det vesentlige ved dette maktskiftet er ikke personligheten eller politikken til den påtroppende statsministeren, men det faktum at landets ledelse igjen har blitt byttet ut etter mindre enn et år. Selv om ulikhetene er store, sammenligner flere nå Japans situasjon med Belgia, som har vært uten nasjonal regjering siden ifjor sommer. Riktignok har Japan en regjering, men mange har vanskelig for å forstå at den kan få utrettet noe som helst når den skiftes ut fortere enn folk flest bytter mobiltelefon.

På tross av mye elendighet, mener jeg likevel å se kimer til endring i den politiske bevisstheten i Japan. Frustrasjonen over politikernes grådighet og udugelighet er stor, og mange føler avmakt overfor det politiske systemet, men jeg har et håp om at folket i Japan snart skal miste tålmodigheten og kreve en mer ansvarlig og gjennomsiktig ledelse. 

Mandag morra øyblues

Mer øybråk for Japan: Bare noen uker etter Japan havnet i klammeri med Kina om Senkaku/Diaoyu-øyene, melder BBC i dag at statsminister Naoto Kan har uttrykt misnøye med at Russlands president Medvedev har besøkt Kunashir/Kunashiri, en av øyene i Kurilene.

(Vis Uten navn i et større kart)

Striden om Kurilene dreier seg mer konkret om de fire øyene Kunashir/Kunashiri, Iturup/Etorofu, Shikotan og Habomai (i tilfellene hvor det er forskjell på det russiske og japanske navnet har jeg skrevet det russiske før skråstreken og det japanske etter). Disse øyene ligger like nord for Hokkaido, den nordligste av Japans fire hovedøyer. Den nærmeste, som på japansk kalles Kunashiri, ligger drøyt to og et halvt mil fra østkysten på Hokkaido – mens nærmeste punkt på det russiske fastlandet er over seksti mil unna, tretti hvis man regner med Sakhalin. At japanerne gjennom etterkrigstiden har vært bekymret for å ha den russiske bjørnen så tett innpå hovedøyene sine, er ikke vanskelig å forstå.

Kurilene har gjennom snart 150 år vært tett knyttet til Japans historie og til dens identitet som moderne og industrialisert nasjon. Øygruppen var også tett knyttet til det imperialistiske prosjektet i Japan som ledet opp til stillehavskrigen. Shimoda-traktaten med Russland i 1855 stadfestet at grensen mellom de to landene skulle gå mellom Etorofu og Urup – de fire øyene som er omstridt i dag, ble altså japansk eie – mens eierskapet til Sakhalin ikke ble avklart. Senere, i 1875, ga Japan avkall på Sakhalin mot å få eierskap til hele Kurilene og tilgang til russiske havner i området. Øyene var fra før bebodd av ainuene, et urfolk som gjennom Japans aktive kolonisering og assimileringspolitikk i dag er så godt som utryddet.

Spørsmålet om Sakhalin og Kurilene ble for Japan et viktig strategisk hensyn i koloniseringsprosessen på tidlig 1900-tall. Et tydelig uttrykk for dette kan man se i Takiji Kobayashis proletarroman Krabbeskipet fra 1929 – når de japanske krabbebåtene seilte nordover fra Hokkaido, reiste de inn i omstridt territorium. Destroyere fra den japanske marinen følger dem på ferden, angivelig som "beskyttelse". Men i en nøkkelscene forklarer salonggutten, som spiller en viktig rolle som formidler mellom mannskapet i "fraukjellern" og lederskiktet i salongen, hva som egentlig foregår:

"Som dere vet, pratet kapteinen og oppsynsmannen med offiserene på destroyeren i går. Etter hva jeg fikk med meg, er visst planen å tjuvfiske i russisk farvann. Destroyeren skal følge etter oss og holde vakt, og etter hva jeg har skjønt, får de temmelig mye sånn her for det." Salonggutten laget en rund mynt av tommel- og pengefingeren. "Området rundt Kamtsjatka og Nord-Karafuto* er så stappfullt av rikdommer at det bare er å strekke ut hånda og dra dem inn, sier de, og nå har de høye herrer hjemme i Japan bestemt seg for at det hele skal under japansk herredømme. Det er visst ikke bare Kina og Mandsjuria man har planer for, områdene her i nord er tydeligvis av interesse, de også."

*Sakhalin

Her illustreres noe av synet på nordområdene som et skattkammer av ressurser, som det ellers ressursfattige og overbefolkede Japan av strategiske hensyn måtte få kontroll over. Salonggutten fortsetter med å forklare hva de mektige herrers "planer" går ut på:

"De sier at destroyerne er her for å beskytte oss, men det er nok ikke den eneste grunnen til at de er her. Sannheten er nok heller at de kommer for å gjøre detaljerte undersøkelser av geografien og klimaforholdene her i området og rundt Nord-Karafuto og Chishima*, slik at de skal være godt forberedt hvis det skulle bli virkelighet av alle disse planene.  Dette er sikkert strengt hemmelig, men etter hva jeg har hørt, driver destroyerne også og smugler kanoner og tungolje til de sørligste av Chishima-øyene."

* Kurilene

Kobayashis anliggende er å avsløre koblingen mellom Japans imperialistiske ambisjoner og kapitalismens brutale utnytting av arbeiderne – under dekke av å "avhjelpe den nasjonale matvaremangelen" drives arbeiderne på krabbeskipet til å jobbe under umenneskelige forhold. Men når de graver under overflaten, oppdager de at det slett ikke er "nasjonen" de egentlig tjener: "… hvis du går til bunns i ting – og da mener jeg helt til bunns – så er det visst to-tre rikfolk (og de er til gjengjeld virkelig rike) som egentlig står bak alle krigene som Japan har vært med på." Samtidig viser Kobayashis roman hvilken sentral rolle Kurilene spilte i det imperialistiske prosjektet for Japan.

Spørsmålet om Kurilene er et spørsmål om nasjonal stolthet. For høyrevridde grupperinger i Japan er "nordområdet" (hoppô-ryôdo) som de fire øyene kalles, blitt et samlingspunkt, og man kan titt og ofte se svarte varebiler med høyttalere på taket kjøre rundt i Tokyo og spy ut høyreekstrem propaganda med tilhørende eder og galle over "feige" myndigheter som nekter å konfrontere Russland med dette spørsmålet. Og ikke uventet kan japansk presse melde om arge reaksjoner fra gjenlevende japanske beboere på disse øyene som ble fordrevet ved krigens slutt.

Kurilene har vært et sårt punkt i relasjonene mellom Japan og Russland i 65 år nå. Hvorfor Medvedev velger å besøke øygruppen på akkurat dette tidspunktet, er usikkert. Japan har utvilsomt opplevd et internasjonalt prestisjetap gjennom de siste årenes økonomiske krise. Landet har blitt forbigått av Kina som verdens nest største økonomi og nevnes som skrekkeksempel på hvordan det kan gå med vestlige økonomier om de ikke er forsiktige ("den japanske syken"). Forholdet til landene omkring har gjennom etterkrigstiden vært anstrengt. Vil vi se en utvikling hvor sterke naboer som Russland og Kina i større og større grad utnytter seg av Japans svekkede internasjonale stilling?

So long, Kon, and thanks for all the paprika

Jeg leste til min store sorg at en av mine favorittfilmskapere, den japanske tegnefilmregissøren Satoshi Kon har forlatt oss bare 46 år gammel. I et blogginnlegg som ble lagt ut på hjemmesiden hans like før han døde forteller han om tiden etter at han plutselig fikk kreftdiagnosen i mai i år. Det var vanskelig å ikke bli rørt av hans siste ord til omverdenen:

"Fylt av takknemlighet over alle gode ting i verden, legger jeg nå fra meg pennen. Beklager jeg ikke kunne bli lenger, men jeg må visst dra nå."

Mitt første møte med Kons fantastiske og fargerike filmverden var på Oslo Internasjonale Filmfestivals visning av "Tokyo Godfathers" for noen år siden – en film som siden har blitt selve Julefilmen. Hvordan en historie om tre hjemløse i Tokyo som finner et spedbarn noen har satt på gata, kan bli en feelgood-film, er knapt mulig å forstå, men Kon kombinerte et sylskarpt blikk på samfunnets skyggeside med en uendelig varme overfor alle de skakkjørte figurene i persongalleriet sitt.

I tillegg til "Tokyo Godfathers" har Kon regissert filmer som "Perfect Blue", "Millennium Actress", og en annen av mine yndlingsfilmer: "Paprika" – en spektakulær og vill humoristisk syretrip inn i grenselandet mellom drøm og virkelighet. De som har sett "Inception" og latt seg fascinere av den (eventuelt de som i likhet med meg følte at den var overforklarende og uutløst) kan virkelig glede seg til "Paprika". 

Det er sjelden at kjente personligheters død går slik inn på meg som dette. Kon var en ufattelig begavet og nyskapende filmskaper som jeg virkelig så fram til å se mer fra. Ryktene sier at hans siste filmprosjekt, som han arbeidet med så lenge sykdommen tillot ham, vil komme neste år. Jeg gleder meg allerede.

Om havenes fødsel

BBC kunne forleden melde om en nydannet kløft i Afrika som i løpet av knappe ti millioner år kan utvikle seg til et nytt hav, noe som fra et geologisk perspektiv visstnok er så rask at det nesten er så man kan se kontinentet revne framfor øynene på seg.

Samtidig ser jeg med lett forbauselse at jeg selv har vært delansvarlig i å skape et nytt hav – og det på en knapp uke! Som oversetter  av Krabbeskipet var jeg brennsikker på at handlingen i romanen utspilte seg i Okhotskhavet nord for Japan, men Klassekampen kunne forrige lørdag heldigvis rettlede meg i min villfarelse. Skipet Hakko Maru som romanen utspiller seg på, setter nemlig slett ikke kurs for Okhotskhavet, slik jeg trodde, men for Okotahavet – et hav som sist gang jeg undersøkte, ikke var å se på noe kart i nærheten av Japan.

Åpenbart har det her foregått en monumental framskynding av de geologiske prossessene i regionen – som er jo er velsignet med en allerede svært generøs tektonisk aktivitet. Hvorvidt den norske kulturjournalisten i dette tilfelle har hatt en finger med i  skapelsesarbeidet eller om det kun er oppdagelsen han kan krediteres for, vites ikke, men et dristig stykke nybrottsarbeid er det likefullt.

Men når dagspressens driftige journalister først var i gang, nøyde de seg ikke med å skape ett nytt hav: I en notis om samme roman i torsdagens Vårt Land fikk jeg nemlig til min forbløffelse se at handlingen hadde forflyttet seg fra Okotahavet til Oktahavet. Nå er russiskkunnskapene mine en smule usikre, men magefølelsen forteller meg at dette nye havet, som sikkert fortsatt blunker forvirret mot sola etter den brå fødselen, må befinne seg et sted utenfor kysten til våre russisktalende naboer i øst.

Hvem sa at oppdagelsenes tid var forbi?

[Oppdatering: Byttet ut bildet med ett av mine egne]

Større arbeidsløshet, flere i deltid.

Litt kjappe statistikker fra det japanske statistikkbyrået: Tallene for det japanske arbeidsmarkedet viser at antallet japanere i arbeid (unntatt offentlig ansatte) i perioden januar–mars i 2010 var 50 710 000, en nedgang på 150 000 fra samme periode i fjor. Ikke så uventet, finanskrisen tatt i betraktning.

Mer interessant er det at andelen av dem i fast ansettelse går ned med 230 000, mens andelen i ulike former for ikke-fast arbeid (deltid, vikariat, kontraktsarbeid) øker og utgjør så mye som en tredel av hele arbeidsstokken. Av dem som ikke har fast ansettelse, har 67,3% kun deltidsjobb eller såkalt arubaito (lavtlønnet ufaglært arbeid, ofte i deltid), mens bare 19% har kontraktstillinger.

Er det ikke greit å jobbe deltid, da?
Det blir stadig vanskeligere å få seg en vanlig jobb i Japan. For dem som er i deltidsarbeid eller arubaito, er arbeidsvilkårene ofte vanskelige, og de har ingen forsikring og ikke noe sikkerhetsnett som beskytter dem mot vilkårlig oppsigelse og annen urettferdig behandling fra arbeidsgivere. Lønningene er lave, og mange jobber i praksis hele uka og har likevel bare akkurat nok til husleie og nødvendige utgifter.

Uten fast ansettelse vil inntekten kun stige marginalt med anseelse, og i et land hvor sparepenger i banken er forutsetningen for å sikre seg mot sykdom og alderdom, fører dette til at mange i praksis lever ett skritt unna å havne på gata. Dette er i tillegg til alle de som allerede bor på gata – man skal ikke gå langt i Tokyo før man finner små byer av telt som de hjemløse har satt opp i parker rundt omkring.

Det snakkes i media om at Japan er ett av verdens raskest aldrende samfunn. Dette har selvsagt mange årsaker, men når man ser på arbeidsvilkårene og levevilkårene i dag, er det åpenbart at dette også er et problem med økonomiske årsaker: svært mange unge japanere har rett og slett ikke råd til å få barn. For å gi ungene sine en universitetsutdannelse, må foreldrene i de fleste tilfeller betale dyre skolepenger, i tillegg til å betale for levekostnadene mens barna studerer. Statistikken viser altså at for en tredel av arbeidsstokken er dette noe de bare kan drømme om.

25.mai kommer Kobayashi Takijis roman Krabbeskipet ut på norsk (i undertegnedes oversettelse), publisert av forlaget Bokvennen. Dette er en arbeiderroman fra 1929 som uten sentimentalitet skildrer de brutale arbeidsforholdene om bord på et japansk krabbeskip. Boka fikk en renessanse og ble en bestselger i 2008 – fullstendig uventet, men ikke ubegrunnet: arbeidsforholdene i dagens Japan har blitt så håpløse for mange at de kjente seg igjen i Kobayashis skildringer. Romanen har siden blitt oversatt til koreansk, kinesisk, spansk og russisk, og nå kommer den altså til Norge som første land i Norden. Det blir spennende å se om den kan skape bølger her også.

Årets Mishima Yukio-pris til Azuma Hiroki

Jeg leser i dag i Asahi Shimbun at årets Mishima Yukio-pris går til forfatter og litteraturkritiker Azuma Hiroki for romanen Kuontamu famirîzu (Quantum families). Mishima-prisen deles ut for skjønnlitteratur, poesi, kritiske verker og dramatikk. Prisen deles ut av forlaget Shinchosha til minne om forfatteren Mishima Yukio som døde i 1970

Mishima var i sin samtid og utover 70-tallet en av Japans mest populære forfattere internasjonalt. Han ble særlig kjent for sin spektakulære - noen vil også kanskje si idiotiske - død da han i 25.november 1970 tok med seg noen menn og forsøkte å egge soldatene i en av leirene til Japans selvforsvarsstyrker til statskupp for å gjeninsette keiseren som landets overhode. Ikke overraskende fikk han ikke støtte for dette og begikk deretter rituelt selvmord ved seppuku.

Om årets prisvinner har jeg dessverre ikke rukket å finne ut mye ennå, men på hjemmesiden hans beskrives han som en postmodernist med særlig interesse i popkultur og otaku-fenomenet (vanskelig å forklare i en munnfull, men kan kanskje beskrives som en ekstrem variant av det vi kaller en "nerd") og å utforske betydningen av frihetsbegrepet i et altomspennende informasjonssamfunn. Romanen han vant med, ser ut til å være en slags science fiction-historie om familiestrukturer i informasjonssamfunnet. Personlig må jeg innrømme at verken tittelen er beskrivelsen umiddelbart fenget meg, men jeg tenker jeg får holde et øye oppe for den og bla i boka hvis jeg kommer over den noe sted.

Okinawa, skuffelse og håp.

BBC melder i dag om voldsomme demonstrasjoner på Okinawa med krav om at militærbasen på Futenma skal bli fjernet. Flere titalls tusen mennesker møtte opp for å protestere mot statsminister Hatoyamas behandling av saken.

Da Hatoyama og hans koalisjon kom i regjering i fjor høst, var forventningene store om at endringer skulle bli gjennomført i japansk politikk, også i forhold til Okinawa-spørsmålet. I regjeringen, som i tillegg til Det demokratiske partiet (Minshutō) består av Det sosialistiske partiet (Shamintō) og Det nye folkepartiet (Kokumin shintō), har Futenma-spørsmålet vært særlig viktig for sosialistene, og da Hatoyama under Obamas besøk i Japan i fjor antydet at Japan ville følge USAs vilje i denne saken, var det frykt for at denne saken kan føre til splittelse i den nye regjeringen.

Valget i 2009 var et tydelig uttrykk for at det japanske folket hadde fått nok etter over 50 års nær sammenhengende styre av Det (såkalte) liberaldemokratiske partiet – "såkalt" fordi det skal en nokså kreativ språkforståelse til for å oppfatte partiet som videre liberalt eller demokratisk. Når jeg etter dette har snakket med japanere, har jeg for første gang kunnet spore en antydning til optimisme i forhold til politikken. Ennå er mange skeptiske – et halvt århundre med en situasjon hvor korrupsjon og karriererytteri har vært regelen snarere enn unntaket i politikken har gitt japanerne en sunn porsjon skepsis til politikere. Likevel er det mulig å håpe forandringer – om enn ikke så mye fordi man har så sterk tillit til regjeringspartienes integritet, som fordi den eneste årsaken til at de har kommet til makten er at de har lovet forandring. Leverer de ikke varene, kan både demokratene og sosialistene glemme å få noen innflytelse etter neste valg. Futenma blir en viktig prøve for Hatoyama og hans venner.

Rettsstat?

For noen dager siden tok Okinawa-avisen Ryukyu Shinpo på lederplass igjen opp problemet med amerikanske militærbaser på Okinawa. Etter okkupasjonen i Japan fra 1945 til 1952, har USA beholdt et stort antall tropper i amerikanske baser i Japan, og dette har vært et betent spørsmål helt fram til i dag. På samme måte som vestlige makter på 1800-tallet fikk ekstraterritorialitet i egne enklaver i japanske (og andre asiatiske) havnebyer, fortsetter de amerikanske militærbasene i Japan i dag å operere som små stater i staten - japansk lov gjelder ikke her, og amerikanere som har begått kriminelle handlinger utenfor gjerdene, kan bare prøves etter japansk lov dersom de utleveres til japanske myndigheter.

Amerikanske militærbaser finnes over hele landet, men særlig er konsentrasjonen stor på Okinawa-øyene, og dette har ført til stor misnøye blant øybefolkningen. Voldtektssaker og drapssaker utført av amerikanske soldater skjer dessverre altfor ofte. Ryuku Shinpo skriver at japanske myndigheter konsekvent har dysset ned og forsøkt å forhindre at saker mot amerikanske soldater blir brakt for retten. "Myndighetene våre tar mer hensyn til holde seg på god fot med USA enn til sitt eget folks rettfølelse," skriver avisen, og føyer til:"Kan dette kalles en rettsstat?" At Japan i tillegg betaler USA for å ha tropper i landet, gjør ikke saken lettere å svelge for mange japanere.

USAs militære nærvær i Japan har vært et betent spørsmål gjennom hele etterkrigstiden, og den såkalte sikkerhetsavtalen med USA var i sentrum for de voldsomme protestene i 1960, da over 100 000 demonstranter omringet parlamentet, og i 1970, da det utviklet seg til regelrette gateslag mellom titusener av demonstranter og politi. Siden har protestene stilnet, i det minste på overflaten. Men misnøyen fortsetter tydeligvis.

[Oppdatering 21.april: I et av de mest betente spørsmålene vedrørende amerikanske baser i Okinawa har statsminister Yukio Hatoyama nylig uttalt at hans regjering ønsker å flytte så mange av funksjonene ved den omstridte flybasen i Futenma som mulig til områder utenfor øygruppen. USA er imidlertid skeptisk til tanken.]

Japanske lønninger på laveste nivå på 14 år

Asahi shimbun melder i dag at japanske gjennomsnittslønninger i 2009 nådd sitt laveste nivå på 14 år og ligger på 2228 yen (ca. 140 kr) i timen. Dette er 35 yen lavere enn året før og 100 yen lavere enn i 2001. Samtidig meldte BBC her om dagen at prisene stadig går nedover. Alt i balanse med andre ord? Det er neppe så enkelt.

Selv om gjennomsnittslønnen går ned, viser erfaringen at den ikke går like mye ned for alle. Som en profetisk (tydeligvis også på det samfunnsøkonomiske feltet) snekker en gang sa; den som har, skal få, men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. I 1995 la det japanske Keidanren (tilsvarende NHO) fram dokumentet “En japansk økonomi for en ny tid”, hvor de oppfordret til økt bruk av vikarer og deltidsarbeidere til å gjøre de fulltidsarbeidende jobb. Siden har andelen midlertidige ansatte eksplodert og er anslått av enkelte til å utgjøre en tredel av alle arbeidende japanere. Mange må klare seg med å kombinere deltidsstillinger, og lever likevel på en årslønn på i overkant av en million yen (drøye 63 000 kr). Uten fast ansettelse får de ikke helseforsikring, pensjon eller annen sikkerhet, og det er ikke få som lever fra hånd til munn – én uke uten jobb på grunn av sykdom kan være nok til at de havner på gata.

Og dette var før finanskrisen.

Jeg tror de fleste har den misoppfatningen at Japan er et velstående land. Sannheten er at svært mange japanere bare så vidt er i stand til å holde seg selv i live. For mange blir det for hardt: Av de over 30 000 selvmordene som begås hvert år, skyldes nesten 8000 økonomiske årsaker. I 2005 hadde Japan ifølge OECD det fjerde høyeste relative fattigdomsnivået i verden, etter Tyrkia, Mexico og USA. Titusener går hjemløse, de aller fleste fordi de ganske enkelt ikke har råd til å bo.

Det er på tide å våkne. For omverdenen. Og ikke minst for japanske myndigheter.

Søvn mot selvmord

Japanske myndigheter starter i disse dager kampanjen "Har du sovet skikkelig?" (nemurete masuka?), som er et forsøk på å få ned selvmordsstatistikken. Ved hjelp av tv-reklamer og en oppfordring til twitter-brukere om å kvitre beskjeden "Har du sovet skikkelig?", med link til kampanjens hjemmeside, ønsker man å oppfordre japanere til å ta mer hensyn til egen psykisk og fysisk helse. Søvnmangel er ofte en medvirkende årsak til depresjoner, og på denne måten håper man å sette fokus på landets store selvmordsproblem.

I fjor tok mer enn 32 000 mennesker livet sitt  i Japan - et gjennomsnitt på i overkant av 87 hver eneste dag. Kabinettkontoret skriver på hjemmesiden sin at målet for kampanjen er å få tallene for 2010 ned under 30 000. Mars måned vil bli en spesiell satsningsperiode - dette er tradisjonelt den måneden i året hvor flest mennesker tar livet sitt.

(Kilde: http://www8.cao.go.jp/jisatsutaisaku/index.html)