Ett år etter bølgen

Kesennuma, ett år etter

"Familien min hadde bodd i det huset i over hundre år," fortalte den gamle kvinnen. Hun var nøye med utseendet og hadde samlet det grå håret i en pen knute i nakken. Pent hadde hun det også i den lille stua i den lille brakkeleligheten sin. Men da vi kom inn, rakk vi knapt å sette oss før hun begynte å snakke, vi rakk knapt å stille spørsmål, knapt å fordøye den ene historien før den umerkelig gled over i neste. "Huset vårt sto etter tsunamien i Meiji-perioden. Det sto etter tsunamien i Taisho-perioden. Det var jo over to kilometer til kysten fra der jeg bodde, jeg trodde aldri at bølgen virkelig skulle nå så langt. Men jeg flyktet likevel, sammen med alle de andre. Halvveis opp bakken til skolen der vi søkte tilflukt, så jeg bølgen komme. Men vi kunne ikke stanse opp, for hele tiden presset folk på bakfra. Gråte hadde vi ikke tid til."

Hele denne sletta i Rikuzen-takata var full av bygninger en gang

Dagen før hadde vi kjørt gjennom det som en gang hadde vært Rikuzen-takata. Et par uthulte bygninger og et gapende rutenett av gater var alt som minnet oss om at det noen sinne hadde vært en by der. Vrakrestene var borte, men de nye husene som skulle erstatte dem, var ikke kommet. Hvorfor hadde de ikke kommet lenger på et helt år? Med alle ressursene og menneskene som strømmet til for å hjelpe, måtte man vel ha kunnet gjøre mer?

 Så kjørte vi gjennom flere byer: Ofunato, Kesennuma ... også mellom byene sto gravemaskinene her og der, i lysningene der klynger med hus hadde stått. Alle stedsnavnene jeg hørte på tv i fjor, jeg klarer ikke lenger å huske dem alle, det var byer med tusenvis av mennesker. Men det var også utallige småsteder som dem vi kjørte gjennom, unnselige bebyggelser som ble visket ut uten noen gang å bli nevnt. Hundrevis, kanskje tusenvis av slike steder, spredt over hele regionen. Hvor skal man i det hele tatt begynne med å gjenreise noe slikt?

 Brakkelandsby utenfor Ofunato.

Alle de som fikk husene sine skylt bort, de har flyttet ut fra tilfluktssentrene, og de som ikke har flyttet inn hos familie i andre deler av landet, bor nå i brakkelansdsbyer. Funksjonelle, hvite små boenheter med eget kjøkken og bad. Men det var ikke bare husene og møblene og koppene og karene som ble skylt bort med bølgen, ikke bare enkeltmennesker. Mange steder ble også båndene i lokalsamfunnet revet vekk, og mange sitter alene i sine funksjonelle brakkeleiligheter og venter. Noen vet hva de venter på, hva de går til. Andre har mistet alt, både huset, familien og viljen til å se fremover. Brakkenaboene flytter ut en etter en etter hvert som de får livet på fote igjen, før eller senere må de også ut selv. Ikke alle velger å leve videre. De offisielle tallene på drepte og savnede etter jordskjelvet og tsunamien har stabilisert seg et sted over 19 000. Men i det skjulte fortsetter katastrofen å kreve liv. Det er for tidlig å glemme.