Hvor mye av livene våre er bestemt av noe utenfor oss selv? Den japanske forfatteren Haruki Murakami har i bok etter bok trengt seg inn i skjebnens materie.
Japans førsteforfatter, Haruki Murakami, har gjennom de siste tretti årene blitt kjent for sine pussige fortellinger om alminnelige mennesker som motvillig blir dratt med på eventyr i det de oppdager at all verdens begivenheter plutselig dreier seg om dem. Men fortellingene hans berører også et av de fundamentale spørsmålene i tilværelsen: Har vi mennesker en fri vilje, eller er våre handlinger til syvende og sist bestemt på forhånd av en eller annen høyere makt?
Metafysisk maskineri. Jeg tror ikke på skjebnen. Eller rettere sagt: Jeg blir ikke særlig fristet av tanken på at alt som skjer med meg og alt jeg gjør, skal være forutbestemt av en eller annen humørsyk makt som ikke har folkeskikk nok til å spørre meg om hva jeg synes om saken først. Nå er ikke dette et prinsipielt standpunkt, men snarere et pragmatisk: Livet må da bli fryktelig kjedelig hvis man skal gå ut i fra at alle ting er bestemt på forhånd. Da er det bedre å forestille seg at man i det minste har litt frihet til å velge–selv om det skulle vise seg bare å være en illusjon.
Men når alt kommer til alt vet jeg jo ikke stort om verden, og kanhende sitter det en hærskare med veldisiplinerte nisser et sted og fintrimmer et enormt metafysisk maskineri som jeg er en bitteliten del av. Skal jeg være ærlig, føles det jo slik noen ganger: som om livet tar sine egne svinger og krokveier, totalt uavhengig av hvor jeg prøver å styre det.
KRRAINK! Slik tror jeg også at hovedpersonene i Haruki Murakamis romaner må føle det iblant. Her lever de velordnede, trygge, forutsigbare, kanskje også kjedelige liv, minding their own business, og så; KRRAINK–et eller annet sted knaser et metafysisk tannhjul i gir, og ut spretter magiske sauer, enhjørninger, spøkelser og andre eksentriske skapninger. Makrell og sardiner regner fra himmelen, og Johnny Walker spiller gjesterollen som Ondskapen sjøl. Tilbake står Murakamis antihelter, lett forvirrede, og prøver å holde seg på beina mens krefter langt utenfor deres kontroll drar dem med seg på absurde eventyr uten at de aner hvorfor de er der eller hvor de er på vei. Alt de kan gjøre, er å bli med på ferden og se hva som venter dem på når de kommer frem.
Skjebnens makt. Haruki Murakami har i løpet av sin forfatterkarriere blitt hele verdens yndlingsjapaner. Siden han debuterte i 1979 har han skrevet 11 romaner og et respektabelt antall noveller og essays. I Japan har han også vunnet ry som oversetter av forfattere som Fitzgerald, Chandler, Capote og Salinger. Den rytmiske og laidbacke prosaen hans har også vunnet mange lesere i Norge med romaner som Sauejakten, Dans, dans, dans, Norwegian Wood og Trekkoppfuglen. Og mange har nok latt seg sjarmere av hans lett surrealistiske og småabsurde eventyr om ganske alminnelige mennesker som blir viklet inn i ganske ualminnelige eventyr.
Murakami er opptatt av menneskets forhold til de krefter som det ikke kan kontrollere: “Jeg tenker i utgangspunktet at meneskets viljestyrke, stilt overfor skjebnens makt, er noe svakt, flyktig og sårbart,” sa Murakami til Aftenposten i forbindelse med utgivelsen av Kafka på stranden.
At “skjebnens makt” er et sentralt tema i denne romanen, er tydelig fra åpningskapittelet. Kafka Tamura rømmer hjemmefra på femtenårsdagen for å unnslippe en “spådom” som hans følelseskalde (og ikke så rent lite skrudde) far har gitt ham. Vi får senere vite at denne spådommen er nesten ordrett den samme som blir utsagt over kongesønnen Ødipus i Sofokles’ tragedie: At han en dag kommer til å drepe sin far og ha omgang med sin mor. Allerede fra starten stilles Murakamis hovedperson altså overfor en forutbestemt fremtid som tilsynelatende ikke kan unngås, uansett hvor mye han forsøker. Hos Sofokles er det nettopp Ødipus’ forsøk på å frigjøre seg fra spådommen som fører til at han virkeliggjør den.
Klær fulle av blod. Kafka forsøker også å lure skjebnen ved å reise langt bort fra farens hjem i Tokyo, til byen Takamatsu, hvor han søker tilflukt i et lite, lokalt bibliotek. Men akkurat da han tror at han har klart å frigjøre seg fra farens spådom, begynner mystiske ting å skje. Kafka våkner en natt i et buskas bak et Shinto-tempel, et godt stykke fra hotellet han bor på. Han aner ikke hvordan han havnet der, eller hvor lenge han har vært bevisstløs, og ikke minst; hvorfor klærne hans er fulle av blod, ennå han selv er uten sår. Men han får bange anelser når han leser i en avisartikkel at faren hans er blitt brutalt knivdrept i sitt hjem i Tokyo, nøyaktig samme natt som Kafka lå bevisstløs. Rasjonelt sett er det selvsagt umulig at han kan ha utført drapet, når han selv befant seg flere hundre kilometer unna på samme tidspunkt, samtidig nages han av tvil: Han hatet faren, kanskje til og med nok til å ønske ham død–kunne dette hatet ha funnet en vei fra Kafkas forestillingsverden inn i virkeligheten og forårsaket farens død?
Uvissheten som tynger. Tanken kan virke søkt for oss, men Murukami spiller her på en forestilling fra Japansk folketro om ikiryô: Når et menneske bærer tilstrekkelig nag til en annet mennesket, ble det trodd at personens sjel kunne manifestere seg utenfor hans eller hennes egen kropp for å forbanne eller skade den personen som naget rettet seg mot. Selv om Kafka selv altså ikke kunne ha myrdet sin far verken i fysisk eller juridisk forstand, gjenstår mulighet for at begjæret hans forårsaket dette dødsfallet.
Dette er imidlertid et spørsmål som det–i likhet med de fleste av livets spørsmål–ikke gis noe endelig svar på. Det er denne uvissheten som tynger, mer enn en skjebne malt i store bokstaver ville ha gjort.“Det skjer så mange ting rundt meg,” sier Kafka til sin venn, bibliotekaren Oshima. “Noe av det har jeg valgt selv, andre ting ikke. Men jeg vet ikke lenger hva som er hva. Jeg mener, jeg tror liksom at jeg velger noe, men så får jeg en følelse av at det var bestemt for lenge siden, lenge før jeg tenkte på det.” Handlingene hans er kanskje styrt av en forutbestemt skjebne eller de er det ikke; uansett må Kafka forholde seg til begge muligheter, siden det ikke finnes noen fasit. I motsetning til hos Sofokles er det ingen sannsiger i Murakamis verden som kan gi visshet om sannheten, uansett hvor brutal den måtte være. Hovedpersonene hans innhentes stadig av hendelser rundt dem, men skjebnen er kaotisk og uforutsigbar. Det som skjer, har ikke noen forutbestemt og overordnet “mening”. Hos Murakami finnes ingen allmektig Gud, verken ond eller god, som trekker i trådene i livets marionetteteater.
Ikke meningsløst. Betyr dette at mennesket er dømt til bare passivt å avvente den skjebne som måtte bli det til del? Murakamis svar på dette spørsmålet later til å være både ja og nei. Romanene hans kjennetegnes av en form for resignasjon, for når det kommer til stykket, har ikke et menneske så mye å stille opp med mot de krefter som stadig er i bevegelse rundt det. Men det betyr likevel ikke at det man gjør, er meningsløst. Som Oshima sier: “Hør her, selv om vi godtar din tese, og sier at alle dine valg og alle dine anstrengelser er skjebnebestemt til å munne ut i ingenting, så vil du likevel være deg og bare deg. Det gjør deg ikke til noe annet enn deg selv.” Uansett om de handlinger man gjør og de tanker man tenker er forutbestemt av skjebne eller samfunn, så er de likevel ens egne handlinger og tanker–hvis man våger å gjøre dem til sine egne.
Skjebnen er ikke noe man kan velge–hadde det vært det, hadde det jo ikke lenger vært skjebnen det var snakk om. Man kan tro på en forutbestemt skjebne eller la være; uansett vil livet plassere en på steder og i situasjoner en ikke selv har valgt, og som en slett ikke har kontroll over. Og uansett hvor urettferdig det oppleves, hvor lite man ønsker det, er det visse rammer i ens eget liv som bare er gitt. Spørsmålet, antyder Murakami, er hvordan man velger å forholde seg til det. Mennesket har kanskje ikke mye å stille opp med mot skjebnen. “Likevel,” sier Murakami, “er vi alle nødt til å bruke alle de egenskaper og krefter vi har for å holde oss selv fra å miste forstanden. Hver og en må holde fast ved den han eller hun er, og ikke prøve å være noen annen enn seg selv, også når dette virker som en nytteløs kamp. Dette er grunnen til at jeg skriver romaner, og det er dette jeg prøver å fortelle folk gjennom romanene jeg skriver.”
(Artikkel om Haruki Murakami og hans forhold til skjebnen, skrevet for studentmagasinet IKON nr.04/2008)
Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun'ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller). 
Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er "basert" på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå. 
Elskede Sputnik er en ulykkelig kjærlighetsroman. I sentrum står hovedpersonen K, en ung mann som jobber som barneskolelærer og som er håpløst forelsket i Sumire. Sumire er en aspirerende beatforfatter (om enn noe på etterskudd) hvis store drøm er å bli like vill og kul som Jack Kerouac – inntil hun en dag, plutselig og uventet blir stormforelsket i den 17 år eldre kvinnen Miu. Miu er en gåtefull kvinne med koreansk bakgrunn som etter en mystisk hendelse har mistet evnen til å føle enhver seksuell tiltrekning. Vi har med andre ord tre personer fanget i et fastlåst trekantforhold: K elsker Sumire, som riktignok anser ham som sin næreste venn, men ikke er i stand til å elske ham (eller noen annen representant for det mannlige kjønn). Sumire elsker Miu, som igjen er glad i Sumire, men ikke er i stand til å føle seksuelt begjær for noe menneske, sin egen ektemann inkludert. Og samtidig som K elsker Sumire, føler han også en annen, mer ubestemt tiltrekning til Miu, som heller ikke kan gjengjeldes. Som K sier: 
Et aspekt av oversettelsesprosessen som vanligvis ikke vies så mye oppmerksomhet, er det typografiske, med andre ord hvordan de tekstelementene som ikke har noen referent i talespråket, påvirker teksten og hvordan oversettelserens behandling av disse innvirker på den ferdige oversettelsen. I dette inngår valg av skrifttyper (et fagfelt jeg bare i det siste har blitt gjort oppmerksom på dybdene i, igjen takket være en annen av mine kunnskapsrike venner, Frode Helland), men også bruken av tegn.
Det har vært mye jobb, mye venting og mye spenning, men i dag fikk jeg endelig se boka som jeg har jobbet med det siste halve året: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Det er rart med det – her har jeg jobbet med den samme teksten dag ut og dag inn i måned etter måned, så det burde jo ikke være så mye nytt, men det skjer noe med teksten når den blir innbundet i stive permer. Alt det som til nå bare har sett på som råmateriale som stadig må forbedres og lukes i, føles plutselig så ferdig og absolutt, som satt i blytyper (så å si). 
For å oppnå dette, har Takiji skrevet romanen som en renskåret kollektivroman. Her er det ingen enkelt hovedperson som utpeker seg – det er gruppen av arbeidere vi følger. Som et filmkamera glir fortellerens oppmerksomhet fra person til person og fra sted til sted, og skaper dermed et mangefasettert bilde av det sammensatte samfunnet på skipet. 
Hvis du, i likhet med meg før jeg begynte med denne oversettelsen, har et i beste fall avmålt forhold til arbeiderlitteratur, spør du deg kanskje (slik jeg gjorde): Hvordan kan en politisk roman om arbeidsforhold i 1929 fange folks interesse i det 21. århundre? 
Et utdrag fra romanen Slanger, piercing (av Hitomi Kanehara, utgitt på forlaget Hr.Ferdinand høsten 2006), som jeg har oversatt, er valgt ut til leselystaksjonen 2007. Utdraget er del av en antologi som deles gratis ut til ca. 60 000 elever i videregående skoler over hele Norge. 
Posts
