… men hvor er oversetteren?

Oversetterens liv kan være ensomt – ikke bare utfører han sin jobb isolert fra sine medmennesker, langt borte fra offentlighetens søkelys, når men jobben er gjort, skal leseren helst ikke kunne se hans fot(eller penne-)avtrykk i teksten i det hele tatt. En god oversetter er en usynlig oversetter, sier mange, og selv om dette unektelig er en sannhet med både én og to modifikasjoner, er vel de fleste, for det meste, enige om at en skjønnlitterær oversetter ikke må komme i veien for teksten som han oversetter. Og er det noe han for all del ikke må gjøre, er det å tiltrekke seg oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Leseren skal se teksten, og jo mer av teksten (og dermed i de fleste tilfeller: jo mindre av oversetteren) han eller hun ser, jo bedre.



Men vi utøver jo et viktig fag, og det er for hyggelig når noen legger merke til oss en gang iblant. Som når en aviskritiker nevner oversetteren i rosende ordelag. Det varmer vårt hjerte og minner kanskje samtidig avisleserne på at det faktisk finnes et menneske som har brukt flere måneder av sitt liv på å gi en bok nettopp den språkdrakten den har fått. Rørende er det derfor når man for eksempel kan lese følgende om sitt hjertebarn: "Romanen er tilsynelatende fint oversatt til norsk av [fyll inn navn på oversetter]". Men så hender det likevel en gang iblant, i det som sikkert må sies å være smålige og utakknemlige øyeblikk, at en oversetter kan ta seg i å drømme om en dag å kunne lese enda mer dyptpløyende analyser av sitt arbeid og om nøyaktig hva som gjør oversettelsen verdig en slik ros.



Så kan man jo spørre seg: Hvorfor skal oversetteren ses? Hvem er det som har glede av det? Vi oversettere selv? Selvfølgelig. Det er ikke så ofte vi får sjansen til å lese en uhildet vurdering av vårt eget verk, og all saklig tilbakemelding, både positiv og negativ, hjelper oss å bli bedre. Og det tror jeg faktisk de fleste av oss ønsker å bli – jeg har i hvert fall ennå til gode å møte en kollega som mener at hans eller hennes oversettelser markerer høydepunktet for fagets utviklingspotensiale. Nei, oversettere er i min erfaring ydmyke mennesker (men også enormt kunnskapsrike og interessante, med en urokkelig yrkesstolthet). Mer omtale av oversettelser vil gi bedre oversettelser. Som igjen vil gjøre det enda mer interessant å omtale oversettelser, osv., i en evig oppadstigende spiralbevegelse.



Men nå er det jo ikke utelukkende for vår skyld at det utgis og anmeldes oversatt skjønnlitteratur; leserne må jo også ha litt å si. Og hvilken glede kan en leser ha av å legge mer merke til oversetteren? Gjør det Murakamis verker mer sublime at man kjenner til detaljene omkring den språklige logistikkoperasjonen som ligger bak den norske utgaven? Neppe. Men det kan jo ikke skade å være bevisst, eller ha svevende i bakhodet et sted, kunnskapen om hvordan det har seg at en forfatter fra Tokyo – eller fra Paris eller Istanbul, for den saks skyld – hvis norskkunnskaper i høyden strekker seg til frasen "tack så mycket" som han lærte seg det året han besøkte diverse litteraturfestivaler i Norden, kan ha fått utgitt en bok på utmerket, fargerikt og dynamisk norsk. For å si det litt annerledes: Det er nødvendig å bryte illusjonen om at den oversatte skjønnlitterære bok så å si er forfatterens åpenbarte ord på norsk, resultatet av en mirakuløs filologisk jomfrufødsel.



Men hvordan skal man så gjøre disse vrange og misforståtte oversetterne til lags? En stakkars avisanmelder har knapt nok plass til å si noe vettugt om boka, langt mindre om oversettelsen! Og er det noe han ikke har, så er det tid til å vurdere oversettelsen mot originalen! Og hva med alle de tilfellene hvor kritikeren ikke behersker romanens originalspråk? Hva kan han si om oversettelsen da? Man må jo kunne sammenligne den norske teksten med originalen for å si noe vettugt om oversetterens arbeid. Må man ikke?



Nei. Man må faktisk ikke det. Riktignok er slike komparative analyser av oversettelse og original svært interessante (i hvert fall for oss oversettere), men for storparten av det avis- og boklesende publikum er det uinteressant. Det er heller ikke dette en bokanmeldelse bør  handle om – det er jo boka som skal stå i sentrum. Men det er nettopp her det er rom for en bevissthetsheving. For når man nå skal anmelde en skjønnlitterær bok her i Norge, hvilken tekst er det man snakker om? Originalen, slik den fløt fra forfatterens penn? Dette hender selvsagt iblant, men som oftest er det den norske utgaven man ønsker å omtale, altså den oversatte teksten. Den er ikke lenger forfatterens eksklusive verk: Eierskapet til den oversatte roman er både tekstlig og opphavsrettslig delt mellom forfatter og oversetter. Og dette er det som jeg så gjerne ville ha sett reflektert i mye større grad i all diskurs om oversatt litteratur.



Så vidt jeg kan se, er det ikke stort som må til – forutsetningene ligger der allerede. Alt som behøves, er en ørliten justering i bevissthet og lesemåte. Når en avisanmelder skriver om en roman som nylig har utkommet på norsk, er det en selvfølge at det sies noe om romanens språk, stil og form, og kanskje gjengis det også sitater fra teksten. Dersom man forutsetter at det er den oversatte utgaven anmelderen forholder seg til, ligger det allerede et viktig uuttalt premiss her: Det som sies om den norske utgavens form, stil og språk – alt som ikke kan klassifiseres som rent innhold – forholder seg samtidig til oversetterens verk, enten anmelderen er klar over det eller ikke. Man må gjerne snakke om forfatterens rytmiske språk, romanens stramme oppbygning eller tekstens markante stil, men ingenting av dette ville ha funnet veien til norsk dersom ikke en oversetter hadde gjenskapt det. Kursiven ligger på skapt, for oversettergjerningen er en skapergjerning. I tilfelle noen skulle være usikre, så la meg slå det fast: Det finnes ingenting automatisk ved en skjønnlitterær oversettelse. Selv den enkleste setning (og ofte særlig den) må tenkes gjennom før den finner veien til norsk. Råmaterialet finnes ferdig i forfatterens språk, og den æren kan ingen ta fra ham eller henne. Men det er oversetteren som må vurdere, velge, vri hodet og bruke kreativiteten for å gjenskape rytmen, tonen, atmosfæren – og selvsagt også meningen – på norsk. Og den æren – og det ansvaret – er det vel ikke nødvendig å ta ifra oss.