Når bølgen har lagt seg

Drøye syv måneder har gått siden jordskjelvkatastrofen og tsunamien i Nordøst-Japan. Selv om media for lengst har fått annet å snakke om, hender det stadig at folk spør meg om hvordan det egentlig går i de rammede områdene. Som regel har jeg ikke noe godt svar – til det er jeg altfor langt unna og får altfor lite informasjon til å danne meg noe klart bilde. Men jeg vil gjerne gjengi noen tanker fra mine gode venn Mitsuru Ishido, som mer eller mindre har reist i skytteltrafikk mellom Tokyo og katastrofeområdet (en avstand på 40 mil  i luftlinje) i disse månedene for å hjelpe folk på stedet. 

Høsten er her, og det begynner å bli kaldt i lufta. Det snakkes ikke så mye om det i media, men blant dem som ennå bor i brakkene som ble satt opp etter tsunamien, er det stadig flere som tar sitt eget liv. 

Det arbeides med å styrke fellesskapet mellom de som er i samme situasjon, for eksempel ved å arrangere teselskaper,  men likevel ser man at livet i brakkene, som ble satt opp for å hjelpe folk til å klare seg selv, i stedet preges av isolasjon og ensomhet. Til nå har følelsen av samhold vært sterk blant dem som berget livet i katastrofen, men nå begynner forskjellene å gjøre seg gjeldende. Mens noen har kjøpt seg tomt og er i gang med å bygge nye hus, sitter andre uten framtidsutsikter i brakkene ved siden av og blir stadig mer fortvilede og urolige. Dette er noe av det verste med brakketilværelsen; denne følelsen av å være etterlatt som bare blir sterkere med tiden. Det er ikke slik at bare folk får seg et midlertidig tak over hodet, så vil de komme seg videre av seg selv. Til det er tapet av familie og venner for tungt, og det er ikke et tap man kan komme seg av i løpet av noen måneder. 

En varm og strevsom sommer er over, og med høsten kommer kulden og ensomheten sivende. For mange er det vanskelig å se noe håp eller grunn til å leve videre. Jo lenger brakkelivet fortsetter, jo dypere setter ensomheten seg i kroppen. Derfor må vi ikke glemme dem. Denne katastrofen krever fortsatt menneskeliv. 

Originaltekst:

秋らしく肌寒くなりました。いま、あまり報道はされませんが仮設住宅に入居した被災した方々の自殺は増えています。

コミュニティー形成のために「お茶っこ飲み会」などの試みもされています。それでも、自立することを前提として入居する仮設住宅では、個別化・孤独化もすすみます。これまで「拾い物のように命が助かってよかった」と被災者同士の共通のつながりがあったのですが、仮設住宅では土地を買って家を立て始めた人の隣には、全く見通しが立たない人がいて、周囲からの焦りばかりが積み重なりつつ暮らしています。明暗が別れ、取り残された感覚が増大していくのが、仮設住宅の生活の厳しい面です。仮設住宅が立って入居できたのだからそろそろ大丈夫なのではないか、と、手放しで安心できない点がここにあります。肉親や友人との死別を数ヶ月で克服するのは無理です。

必死に生きた夏の暑さから一転して、心に冷たい風が吹き込み孤独が染み込み、明日を生きる理由やこれからへの希望を見つけられない被災した方々がいます。仮設住宅での暮らしが長くなるほど、取り残された孤独感が深くまとわりてきます。まだ関心を風化させている場合ではなく、災害による人命喪失は続いています。