Ei japansk soge um synd og elsk

Denne gangen har jeg en riktig godbit på lager: en utgivelse fra 1904 av Kyokutei Bakins over 200 år gamle Kumo no  taema, amayo no tsuki, oversatt til klingende landsmål. 

Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun'ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller). 

Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er "basert" på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå. 

La oss nå ta en titt på hvordan dette lyder. Her fra åpningskapittelet: 

1ste bolken

Veidemannen Amada Buhei, gudløysing som han er, slær ihjel den fem-lita hjorten

I den og den maanaden det tridje aaret i Kemu-bolken (1335 f. Kr.) vart den elleveaarsgamle stormannsætlingen Sasaki Ujinori, ung som han var, sett til styrar av Kvannon-ji-borgi og Jeti-landsbyen i Omifylket, midt i landet. 

Liksom alle andre slike bygningar som Hojo-fyrstane hadde ført upp, laag denne borgi herleg til, midt millom Moriyama og Yeti-aai. og fraa taarni kunde ein sovidt faa ein glimt av Biva-sjøen, smaaskvalande og full av kjæte som han var um vaaren, blenkjande og blaa i sumarsoli, eller harmfrøsande i vinterstormen. 

I mange herrens aar stod Kvannon-borgi aaleine, som ei fugleskræme til vakt for rismarkerne. Men daa det var ute med Hojo-kongehuset, og mosen tok til aa eta seg uppetter steinmurane, daa treyrket i hengjebruerne vart brunt og myrkt av elde, og lotus-bladi breidde seg nedi festningsveita, so det baade yrde og krydde av deim, daa vart det eine huset etter hitt bygt upp i grannelaget der, og "frigarborgi vart auga i ein blømande by." 

I Musa-deldi [dalen?] der attmed budde det ein veidemann som heitte Amada Buhei – rett ein gudlaus kropp, som ikkje kjærde seg um kva lagnad han munde koma til aa faa i eit anna liv, og som aar for aar dreiv paa med veiding og sovore der paa fjelli.

Vi kan blant annet se her hvordan transkripsjonen av japanske ord ennå ikke hadde blitt standardisert: Den perioden vi i dag kaller "Kenmu" kalles "Kemu", og oversetteren (en viss "M. G.", hvis jeg klarer å tyde de gotiske bokstavene rett – videre gugling tyder på at oversetteren er Marta Steinsvik, og at initialene dermed må være "M. S." [tilføyd 18.mars 2013]) bruker bokstaven v i stedet for w, blant annet i ordet "kvannon" (det japanske navnet på bodhisattvaen Avalokiteshvara. I dag skriver man vanligvis "kannon", kva-lyden er en overlevning etter tidligere tiders skrivemåter). 

Av innholdet er det morsomt å se hvordan oversetteren har valgt å løse de forskjellige problemstillingene som oppstår i møte med en fremmed kultur. I en scene får vi høre Amada Buhei synge ølets pris: "Hundrad lækjarar gjer ikkje menneskja so mykje godt som denne drykken. Det er rein lækjedom i honom." – men når Buheis lydige hustru serverer ham dette "ølet", er det "rykande varmt og godt; eimen stod kokheit upp or tuten paa kjelen"! Her må vi vel anta at det er sake det er snakk om – og siden sake iblant omtales som "risøl" (selv om "risvin" er vanligere – hvilken benevnelse som er korrekt, vil jeg ikke diskutere her), er det ikke nødvendigvis helt på jordet, selv om effekten er nokså komisk.

Interessant er også følgende avsnitt hvor Buheis kone ligger på dødsleiet og kommer med et siste instendig ønske til sin gudløse ektemann om ikke å oppdra sønnen Kataro til å bli like gudløs som ham selv:

Byrdelege herre, vil du gjera som eg bed deg denne siste gongen? Dersom vesle Kataro, som er fødd med heilagkrossen paa panna si, skulde eingong ynskja aa verta prest, so driv ikkje gjøn med dette ynskjet hans. Kom ihug, at med eit heilagt liv i bøn og faste vil han kunna gjere deg mykje godt, naar du hev teke avstad til gule-kjelda (i underverdi).

At en japansk guttunge blir født med "heilagkrossen paa panna" er selvsagt komisk. Riktignok er det ingen umulighet, for kristendommen hadde blitt innført på 1600-tallet, og selv om den offisielt ble utryddet, levde det kristne i skjul rundt omkring i Japan – men siden de øvrige religiøse forestillinger tydelig røper et buddhistisk verdensbilde, er det nok oversetteren som har tatt seg en frihet her. Fascinerende er imidlertid oversettelsen av det japanske dødsriket yomi til "gule-kjelden", et ord jeg synes har en så god og passende urovekkende klang at jeg er fristet til å bruke det selv i oversettelser.

Mange av de japanske uttrykkene er altså oversatt til norsk, og her og der har oversetteren skutt inn forklaringer i parentes, som i det følgende vakre bildet: "Og gjer ein noko so fælt [som å drepe en levende skapning], koss kan ein daa vera trygg fyre, at ein ikkje med same høgg sund livstraaden for vyrdelege frenda eller skyldfolk, hev vore? (Ein maa koma ihug, at dei trur paa sjælevandring i Japan. Umsetjaren.)" Når jeg leser dette, tenker jeg på hvor lett det er for oss oversettere å undervurdere vårt publikum. Kanskje har dette vært nødvendig i 1904, men jeg ville tro at denne informasjonen burde gå tydelig nok frem av konteksten. Så hvor mye av den informasjonen jeg selv har sett meg tvunget til å innlemme i oversettelser, har til syvende og sist vært absolutt nødvendig for forståelsen? 

Redigert 27. juni 2012: 
- Jeg hadde visst lest navnet på hovedpersonen feil. Det skulle være Amada, ikke Umada. Forbaskede gotiske bokstaver …
- Den engelske oversettelsen/gjendiktingen A captive of love – a romance kan leses på nettet her. Den kan også lastes ned som PDF-fil her. (Fra archive.org)
- Boken består av tre tekster: Maaneglytt ei uversnatt, Gamle Torbjørn av Leonhard Næss og en samling sanger av Ivar Mortenson med tittelen "Solmøni – fritt tilskipa etter folkevisur og fornkvad". Om Maaneglytt ei uversnatt står det at den er "umsett aat 'Den 17de mai'", en avis som ble stiftet i 1894 og ble nedlagt i 1935. Første årgang kan leses på nett her.

Redigert 19. mars 2013:
- Jeg har tatt en titt på den engelske oversettelsen, og det ser ut til at Marta Steinsviks norske utgave må stamme fra denne. Avsnittet med “heilagkrossen paa panna” ser på engelsk slik ut:

Honorable husband, will you grant me a last favour? If our little Kataro, who was born with the sacred mark on his forehead, desires to become a priest, do not ridicule his wish. Remember, his holy life and prayers will obtain great benefits for you after you have departed to the yellow spring.

Som vi ser, har den Edward Greey brukt “sacred mark” her. Hva dette konkret viser til, er jeg usikker på, men det er i det minste som et mindre fremmed begrep i en buddhistisk kontekst enn “heilagkrossen”. Det ser med andre ord ut til at noen misforståelsene først og fremst skyldes sekundæroversettelse. Om det “kokheite ølet” bruker Greey det japanske saké, og det er mange andre japanske ord som dukker opp i teksten hans, både substantiver som bozu (prest) og rio (myntenhet, forklart som “dollars”), men også interjeksjoner som saa! (si det) og hai! (ja). 

… men hvor er oversetteren?

Oversetterens liv kan være ensomt – ikke bare utfører han sin jobb isolert fra sine medmennesker, langt borte fra offentlighetens søkelys, når men jobben er gjort, skal leseren helst ikke kunne se hans fot(eller penne-)avtrykk i teksten i det hele tatt. En god oversetter er en usynlig oversetter, sier mange, og selv om dette unektelig er en sannhet med både én og to modifikasjoner, er vel de fleste, for det meste, enige om at en skjønnlitterær oversetter ikke må komme i veien for teksten som han oversetter. Og er det noe han for all del ikke må gjøre, er det å tiltrekke seg oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Leseren skal se teksten, og jo mer av teksten (og dermed i de fleste tilfeller: jo mindre av oversetteren) han eller hun ser, jo bedre.



Men vi utøver jo et viktig fag, og det er for hyggelig når noen legger merke til oss en gang iblant. Som når en aviskritiker nevner oversetteren i rosende ordelag. Det varmer vårt hjerte og minner kanskje samtidig avisleserne på at det faktisk finnes et menneske som har brukt flere måneder av sitt liv på å gi en bok nettopp den språkdrakten den har fått. Rørende er det derfor når man for eksempel kan lese følgende om sitt hjertebarn: "Romanen er tilsynelatende fint oversatt til norsk av [fyll inn navn på oversetter]". Men så hender det likevel en gang iblant, i det som sikkert må sies å være smålige og utakknemlige øyeblikk, at en oversetter kan ta seg i å drømme om en dag å kunne lese enda mer dyptpløyende analyser av sitt arbeid og om nøyaktig hva som gjør oversettelsen verdig en slik ros.



Så kan man jo spørre seg: Hvorfor skal oversetteren ses? Hvem er det som har glede av det? Vi oversettere selv? Selvfølgelig. Det er ikke så ofte vi får sjansen til å lese en uhildet vurdering av vårt eget verk, og all saklig tilbakemelding, både positiv og negativ, hjelper oss å bli bedre. Og det tror jeg faktisk de fleste av oss ønsker å bli – jeg har i hvert fall ennå til gode å møte en kollega som mener at hans eller hennes oversettelser markerer høydepunktet for fagets utviklingspotensiale. Nei, oversettere er i min erfaring ydmyke mennesker (men også enormt kunnskapsrike og interessante, med en urokkelig yrkesstolthet). Mer omtale av oversettelser vil gi bedre oversettelser. Som igjen vil gjøre det enda mer interessant å omtale oversettelser, osv., i en evig oppadstigende spiralbevegelse.



Men nå er det jo ikke utelukkende for vår skyld at det utgis og anmeldes oversatt skjønnlitteratur; leserne må jo også ha litt å si. Og hvilken glede kan en leser ha av å legge mer merke til oversetteren? Gjør det Murakamis verker mer sublime at man kjenner til detaljene omkring den språklige logistikkoperasjonen som ligger bak den norske utgaven? Neppe. Men det kan jo ikke skade å være bevisst, eller ha svevende i bakhodet et sted, kunnskapen om hvordan det har seg at en forfatter fra Tokyo – eller fra Paris eller Istanbul, for den saks skyld – hvis norskkunnskaper i høyden strekker seg til frasen "tack så mycket" som han lærte seg det året han besøkte diverse litteraturfestivaler i Norden, kan ha fått utgitt en bok på utmerket, fargerikt og dynamisk norsk. For å si det litt annerledes: Det er nødvendig å bryte illusjonen om at den oversatte skjønnlitterære bok så å si er forfatterens åpenbarte ord på norsk, resultatet av en mirakuløs filologisk jomfrufødsel.



Men hvordan skal man så gjøre disse vrange og misforståtte oversetterne til lags? En stakkars avisanmelder har knapt nok plass til å si noe vettugt om boka, langt mindre om oversettelsen! Og er det noe han ikke har, så er det tid til å vurdere oversettelsen mot originalen! Og hva med alle de tilfellene hvor kritikeren ikke behersker romanens originalspråk? Hva kan han si om oversettelsen da? Man må jo kunne sammenligne den norske teksten med originalen for å si noe vettugt om oversetterens arbeid. Må man ikke?



Nei. Man må faktisk ikke det. Riktignok er slike komparative analyser av oversettelse og original svært interessante (i hvert fall for oss oversettere), men for storparten av det avis- og boklesende publikum er det uinteressant. Det er heller ikke dette en bokanmeldelse bør  handle om – det er jo boka som skal stå i sentrum. Men det er nettopp her det er rom for en bevissthetsheving. For når man nå skal anmelde en skjønnlitterær bok her i Norge, hvilken tekst er det man snakker om? Originalen, slik den fløt fra forfatterens penn? Dette hender selvsagt iblant, men som oftest er det den norske utgaven man ønsker å omtale, altså den oversatte teksten. Den er ikke lenger forfatterens eksklusive verk: Eierskapet til den oversatte roman er både tekstlig og opphavsrettslig delt mellom forfatter og oversetter. Og dette er det som jeg så gjerne ville ha sett reflektert i mye større grad i all diskurs om oversatt litteratur.



Så vidt jeg kan se, er det ikke stort som må til – forutsetningene ligger der allerede. Alt som behøves, er en ørliten justering i bevissthet og lesemåte. Når en avisanmelder skriver om en roman som nylig har utkommet på norsk, er det en selvfølge at det sies noe om romanens språk, stil og form, og kanskje gjengis det også sitater fra teksten. Dersom man forutsetter at det er den oversatte utgaven anmelderen forholder seg til, ligger det allerede et viktig uuttalt premiss her: Det som sies om den norske utgavens form, stil og språk – alt som ikke kan klassifiseres som rent innhold – forholder seg samtidig til oversetterens verk, enten anmelderen er klar over det eller ikke. Man må gjerne snakke om forfatterens rytmiske språk, romanens stramme oppbygning eller tekstens markante stil, men ingenting av dette ville ha funnet veien til norsk dersom ikke en oversetter hadde gjenskapt det. Kursiven ligger på skapt, for oversettergjerningen er en skapergjerning. I tilfelle noen skulle være usikre, så la meg slå det fast: Det finnes ingenting automatisk ved en skjønnlitterær oversettelse. Selv den enkleste setning (og ofte særlig den) må tenkes gjennom før den finner veien til norsk. Råmaterialet finnes ferdig i forfatterens språk, og den æren kan ingen ta fra ham eller henne. Men det er oversetteren som må vurdere, velge, vri hodet og bruke kreativiteten for å gjenskape rytmen, tonen, atmosfæren – og selvsagt også meningen – på norsk. Og den æren – og det ansvaret – er det vel ikke nødvendig å ta ifra oss. 

Holdninger og fordom

Oslo sporveier (eller var det Ruter de het nå?) har i disse dager lansert holdningskampanjen "Slipp de som er inne frem, så kommer du fortere hjem" (nomineres herved til årets nødrimpris). Det later til at det er flere enn meg som har irritert seg over den massive klumpen med (åpenbart) hjernedøde påstigende som med mesterlig tankeløshet blokkerer døråpningen på t-banen og dermed forhindrer at folk kan komme seg ut. I sin amøbiske iver etter å komme fort inn sørger de dermed for at både av- og påstigning tar dobbelt så lang tid for alle - inkludert dem selv.

Men nå ruller altså Ruterdam fram det virkelig tunge skytset - plakater med illustrasjoner av høflige påstigende pappskivemennesker som nærmest kappes om å slippe takknemlige avstigende pappskivemennesker frem.

Ruters kommunikasjonsdirektør sier til Aftenposten at han ikke kjenner til andre storbyer som har vært nødt til å ty til samme virkemidler for å få folk til å lære seg folkeskikk. Jeg sier: Look east, look east.

Skulle det krones en konge av holdningskampanjer, ville Japan stått høyt i arverekken. Den tilsynelatende grenseløse troen på fargerike plakaters evne til moralsk oppbyggelse av folkesjelen er imponerende (og en anelse skremmende). Over motorveiene henger håndmalte slagord skrevet på feilfritt haiku-meter (5-7-5 stavelser) som synger bilbeltets pris, advarer mot promillekjøringens demoner og formaner til "hensynsfull" fartsutfoldelse. I bygatene minner skilt oss vennlig på at vi jo selvsagt egentlig ikke mente å røyke på fortauet*.

Bak dette batteriet av vennligsinnet propaganda ligger tanken om at de aller fleste former for uønsket (eller avvikende) atferd, i bunn og grunn skyldes manglende bevissthet hos individet. Dersom borgeren bare lærer sannheten å kjenne, vil sannheten sette ham fri. We hold these truths to be self-evident ... i samfunnsmaskineriet er alle individer skapt like.

Av de mer underholdende innslagene av slik mykpropaganda jeg har sett er Tokyo Metros "Gjør det heller hjemme"-kampanje (ie de yarou). Tegningene viser ulike mennesker i gang med ulike aktiviteter som regnes som uønsket på en t-bane: Å presse seg inn døra når den er i ferd med å lukkes, legge seg i setene, beføle kjæresten sin (nei, vent litt - det var en spoof) ...

Men hvorfor er det bare unge mennesker på disse tegningene? Hvor ble det av holdningsplakatene med tegninger av fulle, middelaldrende salarymen som plager medpassasjerer og starter slåsskamper i vognene? Hvor er tegningene med de gamle gubbene som sitter på t-banen og bretter ut pornoblader for gud (dersom han skulle ha interesse av det) og hvermann å se? Eller de små, middelaldrende damene som med forbløffende smidighet og kattereflekser klarer å smyge seg forbi deg i køen og snike seg til nettopp det setet du hadde lyst på? Er det noe jeg skulle ønske at folk "heller gjør hjemme", er det dette. Men jeg har visst ikke noe jeg skulle sagt i denne sammenhengen.

Men foreløpig er det altså snakk om å slippe folk av toget før du går om bord selv. Det er en tanke jeg kan støtte. Mon tro hvorfor ingen tenkte på det før?

[Oppdatering 22.april: I år har Tokyo Metro lansert en ny kampanje med tittelen "Gjør det igjen" (mata yarou), hvor de oppfordrer den håpløse ungdommen til å gjenta slike usannsynlige innfall som å reise seg for eldre og syke. Ingen oppfordringer til middelaldrene salarymen om å fortsette å lese aviser og skjønnlitteratur framfor erotisk lektyre av den mer grafiske sorten, dog.]

* At røyking på fortauet i de største byene er forbudt, kan virke fremmed for oss nordmenn, men har en naturlig årsak: I områder som Shinjuku og Shibuya er fortauene så fulle av folk at det skal mer enn gjennomsnittlig fingerferdighet og smidighet til for å manøvrere en tent sigarett gjennom folkemengden uten å svi hull i (de ofte nokså dyre) klærne til sine medmennesker.