Drømmer og virkeligheter – Haruki Murakami og løsrivelsen fra virkeligheten, del 2

Et tilbakevendende trekk i Murakamis litteratur er utforskningen av grenselandet mellom virkelighet og drøm, mellom «denne siden» og «den andre siden». Hva er egentlig denne «andre virkeligheten» som han skildrer? Og hvorfor er det så ofte i dette parallelle universet at alle konflikter i fortellingene hans løses (eller oppløses)? Annen del (del en kan leses her)

Som oversetter har jeg hatt befatning med to bøker av Murakami – novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen, som jeg oversatte sammen med Ika Kaminka (hun sto for den største delen), og nå altså Elskede Sputnik. For å snakke om «den andre siden» i Murakamis litteratur, tenkte jeg derfor jeg kunne ta utgangspunkt i sistnevnte.

Elskede Sputnik er en ulykkelig kjærlighetsroman. I sentrum står hovedpersonen K, en ung mann som jobber som barneskolelærer og som er håpløst forelsket i Sumire. Sumire er en aspirerende beatforfatter (om enn noe på etterskudd) hvis store drøm er å bli like vill og kul som Jack Kerouac – inntil hun en dag, plutselig og uventet blir stormforelsket i den 17 år eldre kvinnen Miu. Miu er en gåtefull kvinne med koreansk bakgrunn som etter en mystisk hendelse har mistet evnen til å føle enhver seksuell tiltrekning. Vi har med andre ord tre personer fanget i et fastlåst trekantforhold: K elsker Sumire, som riktignok anser ham som sin næreste venn, men ikke er i stand til å elske ham  (eller noen annen representant for det mannlige kjønn). Sumire elsker Miu, som igjen er glad i Sumire, men ikke er i stand til å føle seksuelt begjær for noe menneske, sin egen ektemann inkludert. Og samtidig som K elsker Sumire, føler han også en annen, mer ubestemt tiltrekning til Miu, som heller ikke kan gjengjeldes. Som K sier:

Det hele var fryktelig innfløkt. Som i et eksistensialistisk teaterstykke. Alle hadde forvillet seg inn i hver sin blindgate, og ingen kom seg noe sted. Det fantes ingen riktige valg. Og nå hadde Sumire plutselig bare forsvunnet fra scenen.

I de to siste setningene her finnes en viktig nøkkel til denne romanens hovedkonflikt og til dette merkelige fenomenet som ofte dukker opp hos Murakami, som han i Elskede Sputnik omtaler som «den andre siden»: Når Sumire forelsker seg i Miu, begynner hun umiddelbart å forandre seg. Forfatterambisjonene viker, hun mister evnen til å skrive, og hun forvandles både utvendig og innvendig til hun ikke lenger kjenner seg selv igjen, alt sammen i en bevegelse for å nærme seg sin elskede Miu. Men hva da når den personen som er målet for denne forvandlingen, ikke er i stand til å ta imot Sumire? Her oppstår den uløselige konflikten, Sumires «blindgate». Den rasjonelle tanke, som alltid har vært Sumires tilflukt og støtte, er ikke lenger til noen nytte. Tilsynelatende finnes ingen utvei.

Dette er bakgrunnen når Sumire en dag plutselig forsvinner mens hun er på ferie på en øy i Egeerhavet med Miu. «I løse lufta», som Miu sier. K blir tilkalt og hjelper Miu med å lete etter Sumire, men hun er sporløst borte. Alt han finner, er en diskett med to tekster som Sumire har skrevet. Her finner han en viktig ledetråd, når Sumire skriver:

Sett at man velger å la være å tenke alvorlig over ting (og i stedet ligger på ryggen i enga mens man titter opp på skyene og lytter til gresset som gror), hvordan skal man da unngå slike kollisjoner (baff!)? Vanskelig? Slett ikke. Rent logisk er det eksepsjonelt enkelt. C’est simple. Du bare drømmer. Og fortsetter å drømme. Du går inn i drømmenes verden for aldri å komme ut igjen. Du lever der inne for alltid.

I drømme trenger man nemlig ikke å skille mellom ting. Ikke i det hele tatt. I drømmene er det ikke noe skille mellom den ene tingen og den neste. Det er derfor du nesten aldri kolliderer med ting i drømme, og når du en sjelden gang gjør det, er det ikke vondt. Sånn er ikke virkeligheten. Virkeligheten biter.

Etter å ha lest Sumires dokumenter, kommer K til den konklusjonen at Sumire må ha forsvunnet til «den andre siden», til «drømmenes verden», en slags parallell dimensjon hvor konflikter og motsetninger ikke eksisterer. De viktigste spørsmålene er  imidlertid ubesvart: Hvordan kommer man seg dit? Og hvordan – om det i det hele tatt er mulig – kommer man seg tilbake?

Parallelle virkeligheter er et tilbakevendende motiv i Murakamis bøker helt siden Sauejakten, som er den første av hans romaner som er oversatt til norsk (men ikke den første han skrev*). Som oftest vil den typiske Murakami-helten være opptatt med å dyrke sitt trygge og velordnede, men samtidig kjedelige og ensomme liv, når døren til en annen verden umerkelig åpner seg på gløtt, og merkelige hendelser og skapninger står i kø: magiske sauer skal finnes, fisk regner fra himmelen, døde personer kommer tilbake, og fisk regner fra himmelen. Og i Elskede Sputnik forsvinner en person i løse luften, mens en annen mister «halvparten» av seg selv i en annen virkelighet. Når døren mellom den «virkelige» virkeligheten og «den andre siden» åpner seg på gløtt, blir Murakamis hovedpersoner rykket ut av balanse, og de blir motvillig tvunget ut på en reise. Som oftest ender reisen i et grenseland mellom virkelighetene: I Sauejakten møter hovedpersonen igjen sin avdøde venn Rotta, i Kafka på stranden reiser han ut i skogen og møter den middelaldrende kvinnen Saeki som ungdom, og i 1Q84, som oversettes av Ika Kaminka i dette øyeblikk … nei, det skal du få lov til å lese selv, når den tid kommer …

Uansett – Murakamis romaner utspiller seg ofte som reiser til grenselandet mellom to virkeligheter. «Den andre siden» er en uhåndgripelig og udefinerbar størrelse som omtales litt forskjellig i hver historie – noen ganger gir ikke Murakami den noen definisjon (som i Sauejakten), andre ganger gir han den et veldig konkret navn (slik han gjør i andre halvdel i tittelen til Hardkokt eventyrland og verdens ende). Selv synes jeg begrepet «den andre siden», som han bruker i Elskede Sputnik, er det av begrepene Murakami bruker som mest intuitivt fanger innholdet i dette fenomenet.  

Men hva er denne «andre siden»? At det er noe som er oss fremmed, noe vi ikke vedkjenner oss, men som likevel kan ta kontroll over livene våre, er åpenbart, men er det en psykologisk tilstand? Et symbol på kaoskreftene i verden? Skjebnen?

(fortsettes)

 * Murakamis to første romaner, kaze no uta o kike og 1973 nen no pinbôru har så vidt jeg vet bare blitt oversatt til engelsk én gang, i en serie beregnet for japanere som ønsker å lære seg engelsk ved å lese kjent japansk litteratur i oversettelse)

"Elskede Sputnik" anmeldt i Dagsavisen, BT Fedrelandsvennen, mm.

Haruki Murakamis Elskede Sputnik, som jeg oversatte i fjor, er altså ute i bokhandlene, og det har etter hvert rullet inn flere anmeldelser fra dagspressen:

Dagsavisens anmelder kaller Elskede Sputnik "en vakker og litt annerledes fortelling om kjærlighet og vennskap". Hun fokuserer på Murakamis lek med tid og rom i denne romanen, og skriver at "På typisk murakamisk vis siver surrealismen inn i krokene. Tid og særlig rom løser seg opp, og konsepter som «virkelighet» og «identitet» stilles under hardt press." Ekstra hyggelig er det at Sandve har kostet på seg en (bi)setning om oversetteren: "Språket flyter lett og fint med øyeåpnende bilder, tilsynelatende fint oversatt av Magne Tørring." Vendingen "tilsynelatende fint oversatt" fikk meg til å trekke litt på smilebåndet. Det er prisverdig at journalister vedgår at de ikke vet alt, og i dette tilfellet antar jeg at Sandve bare har ment å presisere at hun ikke er i stand til å vurdere oversettelsen opp mot den japanske originalen, og at hun derfor bare uttaler seg om det norske språket.

Fedrelandsvennen (anmeldelsen ligger ikke på nett) triller terningene sine og landet på en fornøyd firer. "Elskede Sputnik er en bok hvor fiksjonen fortløpende dementerer og dekonstruerer seg selv," skriver Torbjørn Trysnes. "Og det er en bok hvor forfatteren stadig forsøker å sammenføye to verdener. Den vi lever i og den på den andre siden, den som noen av oss av og til får et gløtt inn i." Han konkluderer med at Elskede Sputnik er en "grei og velkomponert bok", men at den heller ikke er "noe mer". Det er imidlertid interessant at han avslutter med å si at Elskede Sputnik "stiller mange spørsmål, men gir få svar." Slik jeg oppfatter ham i konteksten, er dette en innvending mot boka, og det synes jeg i så fall er noe pussig. Personlig elsker jeg bøker som stiller flere spørsmål enn de gir svar. Hadde Murakami begynt å gi svar på alle spørsmålene han stiller i sitt småsurrealistiske univers, hadde han bare trengt å lære seg portugisisk for å kunne kalle seg Paulo Coelho. Men det er nå bare min mening.


Apropos Coelho, Bergens Tidende (her ligger heller ikke anmeldelsen på nett) innleder sin anmeldelse med ingressen: "Med et hint av Paulo Coelho" - så Murakami går kanskje ikke helt fri her likevel. Silje Stavrum Norevik konsentrer seg om det stilistiske, og kommenterer blant annet at "i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk. I Elskede Sputnik dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme." Hun mener imidlertid at språket mot slutten svikter "på en måte som gjør at tankene går til klisjeenes mester, Paulo Coelho". Auda. Da kan en oversetter lure på om det er en selv som har sviktet, eller om problemet lå i råmaterialet...

"Elskede Sputnik" anmeldt på nrk.no, Aftenposten...

Det har gått noen uker siden Haruki Murakamis "Elskede Sputnik" kom ut i bokhandlene, og jeg har naturlig nok vært spent på hva folk tenker om boka (og om oversettelsen, selvsagt). Det har tatt litt tid, men nå begynner avisene å plukke den opp.

Først ute var NRK: "Det er egentlig ikke for mye av noe i denne velkomponerte romanen. Tvert i mot er det vel heller slik at jeg skulle ønske meg et par hundre sider til av Elskede Sputnik" skriver Knut Hoem, som ellers virker svært begeistret for boka. Selve oversettelsen blir ikke nevnt (noe jeg drister meg til å anse som et godt tegn!), men han kommer med noen interessante kommentarer på språket, og synes å sette pris på de mange særegne og sprø metaforerene og similene Murakami bruker. Jeg humret for øvrig godt da Hoem  i "Bok i P2" kalte Elskede Sputnik en "metaformitraljøse".

Aftenpostens Svein Johs Ottesen er også positiv: "Boken er solid oversatt til norsk og føyer seg godt inn i rekken av metaforrike, meget velregisserte romaner av Murakami, om den ugjengjeldte kjærlighetens overlevelsesvilje – og alltid med et pinefullt skjær av melankoli."

Det er hyggelig å se at Murakamis metaforer blir lagt merke til - det var virkelig ingen enkel jobb å oversette dem til norsk! Det som mer enn noe kjennetegner Murakamis språk i den originale japanske utgaven, er hans evne til å bruke metaforer er "feil", og likevel få dem til å føles intuitivt "riktige" (et eksempel er når hovedpersonen K beskriver forholdet sitt til Sumire som "en blindgate som er strukket til bristepunktet"). Dette har virkelig vært en utfordring å gjengi på norsk, så det er hyggelig hvis strevet mitt har gitt resultater!

"Elskede Sputnik" i bokhandelen!

Haruki Murakamis Elskede Sputnik er ute i bokhandlene!  Selv om det ikke er første gang jeg oversetter Murakami (sammen med Ika Kaminka oversatte jeg novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen som kom ut i 2009), er dette den første romanen av ham jeg har fått prøve meg på, så det knytter seg unektelig en ekstra spenning til hvordan den blir mottatt.

Det er alltid pussig å se noe en selv har vært med på å lage, i ferdig bokform. Først jobber man i måned etter måned med oversettelse, røsker seg i håret, kaldsvetter med tanke på deadline, og klapper seg på skulderen når man endelig får levert manuskriptet. Etter runder med språkvask og korrektur blir hele kostebinderiet sendt i trykken. Innen det kommer tilbake igjen, er oversetteren allerede i gang med neste prosjekt.

Så når jeg plutselig en dag får tilsendt en kasse med ferdigtrykte eksemplarer i posten, er det en snodig følelse. På den ene siden er det jo min egen tekst - Murakami har skrevet den, men det er jeg som har jobbet og svettet over hvert eneste ord, komma og punktum på hver eneste av de 249 sidene for at den skulle komme ut på norsk. Men når boka nå ligger foran meg, føles den plutselig så fremmed. Sist gang jeg så den, var den jo fortsatt bare et unnselig word-dokument på mac-en min, eller en utskrift på en bunke resirkulerte A4-ark med tidligere utkast på baksiden. Det jeg nå har foran meg, er en voksen kvinne, kledt i vakkert designeromslag, diskret sminket og klar for å møte verden.

Så er det bare å håpe at mange vil lese Elskede Sputnik. Det er en god bok - det burde jeg vite, for det er neppe mange i Norge som har lest den like grundig som meg (jeg gjorde nesten ikke annet mellom april og oktober i fjor)!


Haruki Murakami: Elskede Sputnik (Pax forlag).

Haruki Murakami: En skjebnens mann

Hvor mye av livene våre er bestemt av noe utenfor oss selv? Den japanske forfatteren Haruki Murakami har i bok etter bok trengt seg inn i skjebnens materie.


Japans førsteforfatter, Haruki Murakami, har gjennom de siste tretti årene blitt kjent for sine pussige fortellinger om alminnelige mennesker som motvillig blir dratt med på eventyr i det de oppdager at all verdens begivenheter plutselig dreier seg om dem. Men fortellingene hans berører også et av de fundamentale spørsmålene i tilværelsen: Har vi mennesker en fri vilje, eller er våre handlinger til syvende og sist bestemt på forhånd av en eller annen høyere makt?

Metafysisk maskineri. Jeg tror ikke på skjebnen. Eller rettere sagt: Jeg blir ikke særlig fristet av tanken på at alt som skjer med meg og alt jeg gjør, skal være forutbestemt av en eller annen humørsyk makt som ikke har folkeskikk nok til å spørre meg om hva jeg synes om saken først. Nå er ikke dette et prinsipielt standpunkt, men snarere et pragmatisk: Livet må da bli fryktelig kjedelig hvis man skal gå ut i fra at alle ting er bestemt på forhånd. Da er det bedre å forestille seg at man i det minste har litt frihet til å velge–selv om det skulle vise seg bare å være en illusjon.

Men når alt kommer til alt vet jeg jo ikke stort om verden, og kanhende sitter det en hærskare med veldisiplinerte nisser et sted og fintrimmer et enormt metafysisk maskineri som jeg er en bitteliten del av. Skal jeg være ærlig, føles det jo slik noen ganger: som om livet tar sine egne svinger og krokveier, totalt uavhengig av hvor jeg prøver å styre det.

KRRAINK! Slik tror jeg også at hovedpersonene i Haruki Murakamis romaner må føle det iblant. Her lever de velordnede, trygge, forutsigbare, kanskje også kjedelige liv, minding their own business, og så; KRRAINK–et eller annet sted knaser et metafysisk tannhjul i gir, og ut spretter magiske sauer, enhjørninger, spøkelser og andre eksentriske skapninger. Makrell og sardiner regner fra himmelen, og Johnny Walker spiller gjesterollen som Ondskapen sjøl. Tilbake står Murakamis antihelter, lett forvirrede, og prøver å holde seg på beina mens krefter langt utenfor deres kontroll drar dem med seg på absurde eventyr uten at de aner hvorfor de er der eller hvor de er på vei. Alt de kan gjøre, er å bli med på ferden og se hva som venter dem på når de kommer frem.

Skjebnens makt. Haruki Murakami har i løpet av sin forfatterkarriere blitt hele verdens yndlingsjapaner. Siden han debuterte i 1979 har han skrevet 11 romaner og et respektabelt antall noveller og essays. I Japan har han også vunnet ry som oversetter av forfattere som Fitzgerald, Chandler, Capote og Salinger. Den rytmiske og laidbacke prosaen hans har også vunnet mange lesere i Norge med romaner som Sauejakten, Dans, dans, dans, Norwegian Wood og Trekkoppfuglen. Og mange har nok latt seg sjarmere av hans lett surrealistiske og småabsurde eventyr om ganske alminnelige mennesker som blir viklet inn i ganske ualminnelige eventyr.
Murakami er opptatt av menneskets forhold til de krefter som det ikke kan kontrollere: “Jeg tenker i utgangspunktet at meneskets viljestyrke, stilt overfor skjebnens makt, er noe svakt, flyktig og sårbart,” sa Murakami til Aftenposten i forbindelse med utgivelsen av Kafka på stranden.

At “skjebnens makt” er et sentralt tema i denne romanen, er tydelig fra åpningskapittelet. Kafka Tamura rømmer hjemmefra på femtenårsdagen for å unnslippe en “spådom” som hans følelseskalde (og ikke så rent lite skrudde) far har gitt ham. Vi får senere vite at denne spådommen er nesten ordrett den samme som blir utsagt over kongesønnen Ødipus i Sofokles’ tragedie: At han en dag kommer til å drepe sin far og ha omgang med sin mor. Allerede fra starten stilles Murakamis hovedperson altså overfor en forutbestemt fremtid som tilsynelatende ikke kan unngås, uansett hvor mye han forsøker. Hos Sofokles er det nettopp Ødipus’ forsøk på å frigjøre seg fra spådommen som fører til at han virkeliggjør den.

Klær fulle av blod. Kafka forsøker også å lure skjebnen ved å reise langt bort fra farens hjem i Tokyo, til byen Takamatsu, hvor han søker tilflukt i et lite, lokalt bibliotek. Men akkurat da han tror at han har klart å frigjøre seg fra farens spådom, begynner mystiske ting å skje. Kafka våkner en natt i et buskas bak et Shinto-tempel, et godt stykke fra hotellet han bor på. Han aner ikke hvordan han havnet der, eller hvor lenge han har vært bevisstløs, og ikke minst; hvorfor klærne hans er fulle av blod, ennå han selv er uten sår. Men han får bange anelser når han leser i en avisartikkel at faren hans er blitt brutalt knivdrept i sitt hjem i Tokyo, nøyaktig samme natt som Kafka lå bevisstløs. Rasjonelt sett er det selvsagt umulig at han kan ha utført drapet, når han selv befant seg flere hundre kilometer unna på samme tidspunkt, samtidig nages han av tvil: Han hatet faren, kanskje til og med nok til å ønske ham død–kunne dette hatet ha funnet en vei fra Kafkas forestillingsverden inn i virkeligheten og forårsaket farens død?

Uvissheten som tynger. Tanken kan virke søkt for oss, men Murukami spiller her på en forestilling fra Japansk folketro om ikiryô: Når et menneske bærer tilstrekkelig nag til en annet mennesket, ble det trodd at personens sjel kunne manifestere seg utenfor hans eller hennes egen kropp for å forbanne eller skade den personen som naget rettet seg mot. Selv om Kafka selv altså ikke kunne ha myrdet sin far verken i fysisk eller juridisk forstand, gjenstår mulighet for at begjæret hans forårsaket dette dødsfallet.

Dette er imidlertid et spørsmål som det–i likhet med de fleste av livets spørsmål–ikke gis noe endelig svar på. Det er denne uvissheten som tynger, mer enn en skjebne malt i store bokstaver ville ha gjort.“Det skjer så mange ting rundt meg,” sier Kafka til sin venn, bibliotekaren Oshima. “Noe av det har jeg valgt selv, andre ting ikke. Men jeg vet ikke lenger hva som er hva. Jeg mener, jeg tror liksom at jeg velger noe, men så får jeg en følelse av at det var bestemt for lenge siden, lenge før jeg tenkte på det.” Handlingene hans er kanskje styrt av en forutbestemt skjebne eller de er det ikke; uansett må Kafka forholde seg til begge muligheter, siden det ikke finnes noen fasit. I motsetning til hos Sofokles er det ingen sannsiger i Murakamis verden som kan gi visshet om sannheten, uansett hvor brutal den måtte være. Hovedpersonene hans innhentes stadig av hendelser rundt dem, men skjebnen er kaotisk og uforutsigbar. Det som skjer, har ikke noen forutbestemt og overordnet “mening”. Hos Murakami finnes ingen allmektig Gud, verken ond eller god, som trekker i trådene i livets marionetteteater.

Ikke meningsløst. Betyr dette at mennesket er dømt til bare passivt å avvente den skjebne som måtte bli det til del? Murakamis svar på dette spørsmålet later til å være både ja og nei. Romanene hans kjennetegnes av en form for resignasjon, for når det kommer til stykket, har ikke et menneske så mye å stille opp med mot de krefter som stadig er i bevegelse rundt det. Men det betyr likevel ikke at det man gjør, er meningsløst. Som Oshima sier: “Hør her, selv om vi godtar din tese, og sier at alle dine valg og alle dine anstrengelser er skjebnebestemt til å munne ut i ingenting, så vil du likevel være deg og bare deg. Det gjør deg ikke til noe annet enn deg selv.” Uansett om de handlinger man gjør og de tanker man tenker er forutbestemt av skjebne eller samfunn, så er de likevel ens egne handlinger og tanker–hvis man våger å gjøre dem til sine egne.

Skjebnen er ikke noe man kan velge–hadde det vært det, hadde det jo ikke lenger vært skjebnen det var snakk om. Man kan tro på en forutbestemt skjebne eller la være; uansett vil livet plassere en på steder og i situasjoner en ikke selv har valgt, og som en slett ikke har kontroll over. Og uansett hvor urettferdig det oppleves, hvor lite man ønsker det, er det visse rammer i ens eget liv som bare er gitt. Spørsmålet, antyder Murakami, er hvordan man velger å forholde seg til det. Mennesket har kanskje ikke mye å stille opp med mot skjebnen. “Likevel,” sier Murakami, “er vi alle nødt til å bruke alle de egenskaper og krefter vi har for å holde oss selv fra å miste forstanden. Hver og en må holde fast ved den han eller hun er, og ikke prøve å være noen annen enn seg selv, også når dette virker som en nytteløs kamp. Dette er grunnen til at jeg skriver romaner, og det er dette jeg prøver å fortelle folk gjennom romanene jeg skriver.”


(Artikkel om Haruki Murakami og hans forhold til skjebnen, skrevet for studentmagasinet IKON nr.04/2008)