Ny statsminister, alt som før?

Så var det slutt for Naoto Kan, og Japan får igjen ny statsminister, Yoshihiko Noda. Om den nye statsministeren vet jeg ikke stort annet enn det som har kommet fram i media de siste dagene, men Svend Haakon Kristensen har skrevet en informativ bloggpost, så nysgjerrige sjeler anbefales å sjekke den. The Guardian melder ellers at Noda er kritisk til Kinas militære opprusting og har tatt til orde for at de japanske lederne under andre verdenskrig ikke lenger bør anses som krigsforbrytere. Og BBC kan fortelle at han i motsetning til sin forgjenger ønsker å gjenoppta driften ved landets stengte atomkraftverk, og at han ikke støtter Kans visjon om et atomfritt Japan. Ikke min type statsminister, med andre ord, men jeg holder muligheten åpen for at han kan ha andre, forsonende egenskaper – og dersom han klarer å rydde opp i økonomien, ville det neppe skade.

Når jeg har fulgt med på BBC de siste dagene, har de fremhevet at Noda blir landets sjette statsminister på de fem årene som har gått siden den populære (men også omstridte) Junichiro Koizumi gikk av. Men dette er knapt noe nytt, og det var snarere Koizumi som var unntaket: Noda blir den 30. statsministeren Japan har hatt i løpet av av de 65 årene som har gått siden landet fikk sin nåværende grunnlov i 1947, og de fleste japanere jeg har snakket med, virker skeptiske til at han vil vare stort lenger enn sine forgjengere. 

Selv om jeg gjennom jungeltelegrafen har hørt stemmer som er sterkt kritiske overfor Noda, er inntrykket mitt at han møtes av de fleste japanere med et skuldertrekk. Det vesentlige ved dette maktskiftet er ikke personligheten eller politikken til den påtroppende statsministeren, men det faktum at landets ledelse igjen har blitt byttet ut etter mindre enn et år. Selv om ulikhetene er store, sammenligner flere nå Japans situasjon med Belgia, som har vært uten nasjonal regjering siden ifjor sommer. Riktignok har Japan en regjering, men mange har vanskelig for å forstå at den kan få utrettet noe som helst når den skiftes ut fortere enn folk flest bytter mobiltelefon.

På tross av mye elendighet, mener jeg likevel å se kimer til endring i den politiske bevisstheten i Japan. Frustrasjonen over politikernes grådighet og udugelighet er stor, og mange føler avmakt overfor det politiske systemet, men jeg har et håp om at folket i Japan snart skal miste tålmodigheten og kreve en mer ansvarlig og gjennomsiktig ledelse.