Det kvinnelige klasseskillet

Det har blitt en lang pause i bloggingen, men jeg har hatt planer en stund om å ta det opp igjen, så jeg håper at det kan bli litt mer orden i sysakene framover nå. Har samlet opp noen tanker og ting som jeg gjerne vil dele med verden, så forhåpentlig får jeg postte en gang i uka eller deromkring utover høsten.

På mandag var jeg på en svært interessant forelesning på Universitetet i Oslo ved professor emerita Chizuko Ueno fra Universitetet i Tokyo. I tillegg til å være professor i sosiologi og kjønnsstudier er hun en av Japans mest profilerte feminister, og har skrevet en rekke bøker.

Forelesningen dreide seg om hvilken innvirkning neoliberalismens framvekst i Japan på 1990- og 2000-tallet har hatt på livssituasjonen til japanske kvinner. I de to tiårene som har gått etter at den økonomiske bobla brast, har Japan gjennomgått flere økonomiske og politiske reformer som har ført til økt økonomisk privatisering og en deregulering av arbeidsmarkedet. Et av de mest merkbare utslagene av dette er den sterke økningen i bruk av midlertidig arbeidskraft og vikartjenester i næringslivet, på bekostning av fast ansettelse (dette er for øvrig en av de underliggende årsakene til Krabbeskipets renessanse på slutten av 2000-tallet).

At denne utviklingen har ført til et økt klasseskille i Japan, oppdaget jeg for alvor da jeg arbeidet med oversettelsen av Krabbeskipet, men professor Ueno påpekte at det også har ført til et klasseskille blant kvinner. På den ene siden har de økonomiske reformene skapt muligheter for dem som er i stand til (og villig til) å vie størsteparten av livet sitt til arbeidet, slik det lenge har vært forventet av japanske menn. For dem som ikke vil eller kan dette, har imidlertid situasjonen blitt forverret, og det er vanskelig å skaffe en anstendig inntekt, for ikke å snakke om å forsørge en familie, dersom man ikke klarer å skaffe seg fast arbeid. Og når myndighetene denne uken meldte at midlertidig ansatte og vikarer nå utgjør 38,7% av arbeidsstyrken – det høyeste tallet siden undersøkelsene begynte i 1987 – sier det seg selv at dette ikke er lett (kilde: Asahi Shimbun).

Parallelt med dette påpeker Ueno at det også har skjedd en endring i synet på samfunnets ansvar for den enkelte borger. Hvorvidt man gjør suksess eller faller igjennom i konkurransesamfunnet, anses som et individuelt ansvar. Dette fører til en dobbelt byrde for dem som faller utenfor: Ikke bare må man leve med å se seg selv (og ses av andre) som mislykket, man må i tillegg leve med anklagen om at dette utelukkende er ens egen skyld.

Klasseskillet blant kvinner har også ført til en splittelse blant japanske feminister, påpekte Ueno – mellom dem som kun er opptatt av like muligheter for kvinner og menn på den ene siden, og dem som gjennom  reformer  – slik som lengre fødselspermisjoner og økt barnetrygd – ønsker å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet på den andre.

Etter to tiår hvor utviklingen har gått i retning av økt markedsliberalisme, mener Ueno nå å se antydninger til endring – Det demokratiske partiet som sitter ved makten, har fått igjennom en ordning hvor alle barnefamilier i Japan får en støtte på ca 1000 kr per barn i måneden. Dette ville vært utenkelig under Det liberaldemokratiske partiet, som har formet Japans politikk gjennom hele etterkrigstiden. Imidlertid ser man også tilbakeslag mot denne typen reformer, og mange anser Japans feminister som en trussel mot "tradisjonelle" japanske verdier, og som en årsak til landets katastrofalt lave fødselstall. Professor Ueno har selv opplevd at å få mange av sine bøker, sammen med annen feministisk litteratur, fjernet fra enkelte offentlige biblioteker på grunn av press fra konservative grupper.

Selv tror og håper jeg at endringer er på vei. Selv om det japanske samfunnet forandrer seg langsomt, har jeg selv sett at det er store forskjeller mellom (beste)foreldregenerasjonen som styrer landet, og dagens unge generasjon. Selv om systemet er tunggrodd, er det grunn til håp. Selv ser jeg i all naivitet for meg et Japan som etter den økonomiske nedgangen gjenfinner og gjenoppfinner seg selv som et varmere og mer åpent samfunn hvor andre mål enn økonomisk vekst får påvirke agendaen.