Kjærlighet og postkasser i hallusinasjonens tid

For tiden holder jeg på å lese en bok av og med brukerne av Betelhuset i Urakawa – et sted jeg også før har skrevet om i artikkelen "opp ned-senteret". På dette stedet, hvor flesteparten av beboerne hører både en og flere stemmer ingen andre kan høre, og hvor det hvert år holdes en storstilt kåring av "Årets hallusinasjon", driver de med noe de kaller "egenforskning". Dette går kort sagt ut på at i stedet for at en eller annen lege skal fortelle folk hva som er galt med dem og hvordan de skal bli "normale", stiller de sin egen diagnose og beskriver sitt eget sykdomsforløp. Ut fra dette nitidige tålmodighetsarbeidet har det kommet flere bøker, hvor folk forteller om seg selv og sine sykdommer. Man skulle kanskje tro at dette ville bli nitrist og deprimerende lesning, men her skildrer folk plagene sine og den ofte merkelige atferden de avstedkommer, med en treffende selvinnsikt og humor som gjør at jeg stadig vekk trekker på smilebåndet, når jeg da ikke ler høylytt.

Boka jeg leser nå, heter "Betelhusets store forskningsrapport om kjærligheten" (Beteru no ie no renai no daikenkyu), og er en samling studier hvor folk forteller om sitt ofte problematiske, og nesten alltid underholdende, møte med kjærligheten i forskjellige former.

Kjærlighet er vanskelig nok for de fleste av oss, og det er dessverre mange, både i Japan og her, som er skeptiske til at folk med psykiske sykdommer skal gifte seg og stifte familie. Ved Betelhuset oppfordres imidlertid alle som ønsker det, til å gå hen å finne seg make og stifte familie av hjertens lyst. Problemer vil selvfølgelig oppstå, men det gjør de jo stort sett uansett i livet (enten man nå er "frisk" eller "syk"), så dem finner man løsninger på sammen etter hvert.

En av kvinnene som har bidratt til boka, forteller om sitt nokså idiosynkratiske kjærlighetsproblem: Hun forelsker seg  i berømte sangere og baseballspillere, sender stadig mer åpenhjertige kjærlighetsbrev til dem. Denne atferden analyserer hun i sin forskningsrapport og kommer fram til at det å skrive disse kjærlighetsbrevene har både negative og positive sider. På den ene siden hjemsøkes hun av bondeanger for hver gang hun har sendt av gårde et brev, kombinert med en intens frykt for at brevmottakeren plutselig skal komme og oppsøke henne. Samtidig klarer hun ikke å la være å gjøre det, det er blitt en form for besettelse for henne. Men hun elsker også å skrive disse brevene, ikke bare fordi hun da kan drømme om sin utkårede, men fordi hun i dem kan fortelle om sitt eget liv på en måte hun ikke ellers ville ha turt. I sin analyse stadfester hun at denne tvangsatferden slett ikke er entydig negativ, samtidig som  hun fastslår at det er nokså slitsomt å gjenta syklusen av å skrive brev, sende dem, hate seg selv for å ha sendt dem, og leve i frykt for å bli oppsøkt av den hun har skrevet til.

Men så fikk hun en dag et råd fra en av de andre i "forskningsgruppa" si på Betelhuset. Nei, hun ble ikke overtalt til å forstå at det hun drev med, bare var tvangshandlinger, og at det som drev henne til å skrive brevene, ikke var kjærlighet, men vrangforestillinger. I stedet lød rådet som følger: – Hva hvis du lager deg din egen postkasse, en pappeske noe som du klipper en åpning i, og poster brevene dine i den? Så kan du fortsette å skrive brev, men slipper å plages av anger etter å ha sendt dem, og du slipper å være redd for å bli oppsøkt.

Så hun gjorde det. Og det funket. Det løste ikke alle problemer, men det var en praktisk løsning på noe som i hvert fall jeg aldri ville ha kommet på å tenke på som et praktisk problem. I forskningsrapportens konklusjon skriver hun: "Det var vondt å leve med vrangforestillingene, men det skjedde mye gøy også. Når jeg tenker tilbake på det, er det et godt minne." Jeg skulle gitt mye for å bli klok som henne.