Opp-ned-senteret

(Dette er en sak jeg skrev for i IKON nr. 4/09 mens jeg var i Japan i fjor høst. Temaet var optimisme, og planen var egentlig å intervjue en ukuelig optimistisk hjemløs som en venn av meg kjente, men denne personen hadde plutselig havnet i fengsel etter en slåsskamp, så jeg måtte finne på noe annet. Da fikk jeg vite at sønnen til stifteren av Betelhjemmet skulle komme til Tokyo, og bestemte meg for å snakke med ham i stedet. Jeg hadde hørt om dette senteret fra venner, og var veldig nysgjerrig på hva slags sted det var. Det jeg fikk høre om, var et tvers gjennom sprøtt og herlig sted – jeg håper virkelig jeg får sjansen til å dra dit selv en dag!)


Betelhjemmet i Urakawa premierer årets hallusinasjon og bruker humor for å skape håp blant schizofrene.

I Urakawa, en liten, fraflytningstruet by på Japans nordligste øy Hokkaido, ligger stiftelsen Betelhjemmet (Beteru no ie), som er hjemmet til cirka 200 mennesker med ulike psykiske lidelser, mange med diagnosen schizofreni. Noen bor her midlertidig, andre permanent, noen i egne leiligheter, andre i kollektiv.

Hva som skiller dette stedet fra andre institusjoner? Det meste, tydeligvis: Når pasienter rømmer fra sykehuset, blir de ikke skjent på og sperret inn, men blir i stedet møtt av personalet med et smilende «Har du hatt en fin tur?» når de kommer til rette igjen. Det konkurreres i hvem som har de beste hallusinasjonene. De syke stiller sin egen diagnose, mens legene står på sidelinjen og lytter. For en utenforstående virker det som et bakvendtland hvor alle forestillinger om hva som er «normalt» og hva som er «sykt» blir snudd på hodet. Men mest av alt ser det ut som et sted fullt av håp på tross av — eller på grunn av — et tilsynelatende håpløst utgangspunkt.

Nye fortellinger.

Nobuaki Mukaiyachi jobber ved Betel-hjemmet og som sønn av en av stifterne, Ikuyoshi Mukaiyachi, har han vokst opp med beboerne der som lekekamerater. At møtet med Betelhjemmet virkelig forandrer folk og gir dem håp, er han ikke i tvil om:

– Det første som forandrer seg hos folk når de kommer til Urakawa, er fortellingene deres. Hele livet har de levd med fortellinger som samfunnet har dyttet på dem, negative fortellinger om hvor syke de er, at de ikke kan jobbe, at de ikke gjør noen nytte for seg. Disse fortellingene har de vært nødt til å slepe på, men når de kommer til Urakawa, opplever de noe helt annet. Hos oss ses ikke sykdommen på som noe negativt i seg selv. De får være i et fellesskap hvor det å være syk ikke ses på som et tap. Slik forandrer fortellingen om deres eget liv seg.
– Hva er det som gjør fellesskapet i Betelhjemmet så spesielt?

– En av de tingene vi legger mest vekt på, er å godta at det finnes flere måter å leve på. I det «normale» samfunnet er det de som er flinke til å jobbe, betale skatt og klare seg selv, som blir satt pris på. Stilt overfor slike krav, faller folk med tunge psykiske lidelser helt utenfor. Det finnes rett og slett ikke noen plass for dem i samfunnet. Det å relativisere slike verdisyn og skape et fellesskap som er åpent for folk med forskjellige levemåter, er et spørsmål om liv og død for dem.

«Legen bare lo av meg». 
Et viktig middel for å snu opp ned på vedtatte konvensjoner og tenkemåter, er humor, og Mukaiyachi forteller at latteren har en viktig plass i Urakawa. Folk ler stadig vekk, ikke bare av sine egne problemer, men også av andres:

– Mange av de som kommer til Urakawa, sier: «Da jeg fortalte legen her om problemene mine første gang, merket jeg plutselig at han satt der og lo så det ristet. Og det rare var at enda det jeg hadde snakket om, var fryktelig vonde ting, begynte jeg selv å se det komiske i det.» Selvfølgelig tar vi folks problemer på alvor, men vi prøver samtidig å ikke la alvoret ta overhånd. Vi tuller mye, men det betyr ikke at det vi driver med, er tull. Det viktige er å tenke framover, på hva man kan gjøre ut av den situasjonen man er i.

Årets hallusinasjon.

Denne humoren viser seg kanskje aller tydeligst i den årlige kåringen av «Årets hallusinasjon». I en spesiell seremoni under den årlige «Betel-festivalen», blir beboere med spesielt underholdende og inspirerende fortellinger om hallusinasjoner eller vrangforestillinger de har hatt, premiert foran flere hundre mennesker. Årets førstepremie gikk til Hiroko Nakamura, som etter å ha fått beskjed av stemmen i hodet sitt om å forsvinne fra leiligheten sin, «flyttet inn» i et offentlig toalett inntil en vaskedame oppdaget henne der fire dager senere. Dette kunne ha vært en fryktelig trist historie, hadde det ikke vært for hennes kreative håndtering av situasjonen: Ikke bare la hun inn en madrass i sin nye «bolig» for å kunne sove bedre, hun innredet og dekorerte toalettet for å skape et hyggelig krypinn hvor ikke «herr Stemme» skulle komme og plage henne. Selv uttalte Nakamura at hun aldri hadde slappet av så godt som de fire dagene hun bodde der!

Egenforskning.
En sentral aktivitet ved Betelhjemmet er noe de kaller «egenforskning», som er en prosess hvor den enkelte blir oppfordret til å granske sin egen sykdom og reaksjonsmønstre og prøve å systematisere og forstå hva det er som skjer med dem selv. Gjennom samtaler og egne «studier», prøver de å identifisere hva som kjennetegner nettopp deres tilstand og gjør dette til sitt «forskningstema». Resultatet presenteres i rapporter med titler som «Et studie i hvordan å bli bulimiker» eller «En studie i å stole på andre». Målet er ikke å fjerne symptomene og bli «frisk», men å forstå mekanismene i sin egen sykdom og lære seg å forholde seg til dem.

– Den vanlige reaksjonen hos «normale» mennesker når de møter folk som oppfører seg unormalt, er å prøve å forandre atferden deres, for eksempel ved å si til den syke at det han eller hun opplever, bare er en hallusinasjon, at det ikke er virkelig. På denne måten prøver man å trekke den andre inn i sin egen virkelighet. Men selv om det de ser og hører, er ting som ikke faktisk skjer, er det jo reelt for den som opplever det, så vi prøver å gå inn i denne subjektive virkeligheten sammen med vedkommende og se hva som foregår der inne.

Håp en treningssak.

Det som ligger til grunn for dette opplegget, er en ukuelig tro på at man kan øve seg på alt. Uansett hva slags sykdommer eller plager man sliter med, er det mulig å øve på hvordan man skal forholde seg til det. Problemet er ikke sykdommen i seg selv, men hvordan man forholder seg til den.

– Er håp noe å trene seg i?

– Ja, jeg tror det, i større eller mindre grad. Mange mennesker sliter med et veldig negativt selvbilde i møte med omverdenen. Uansett hva de gjør eller hvem de møter, blir utgangspunktet galt — de tenker at folk ikke liker dem, at verden klarer seg bedre uten dem, at de er verdiløse mennesker. Det å si at «det er ok å trene på dette!», er i seg selv en veldig fremadrettet tankemåte. For en som har slitt og ikke fått til ting og tenkt at han eller hun var helt «feil» som menneske, ligger det mye håp i dette.

– Kan virkelig alle ting forandres? Er det ikke noen ting man bare er nødt til å leve med?

– Det som er viktig, er å lære å se forskjellen på hva man kan forandre, og hva man ikke kan forandre. Mange ting man tror ikke kan endres, både i seg selv og omgivelsene, viser seg å la seg forandre når man gjør noe med det. Dette gjelder både ens egne handlinger, ens virkelighetsoppfatning, og hvordan en kommuniserer med andre mennesker.