"Japanske godbitar" – anmeldelse av "Pupper og egg" i Dag og Tid

"Litterære godbitar med lang ettersmak – som òg gir meirsmak," skriver Merete Røsvik Granlund i sin svært positive anmeldelse av Mieko Kawakamis Pupper og egg i Dag og Tid 14 juni. Hun trekker fram Kawakamis evne til å skrive  opplevelsen å få – og senere miste – en kjønnsmoden kvinnekropp, og skriver videre: "Men bak ligg det andre dimensjonar. Kvifor er kroppen så påtrengjande viktig og vanskeleg? Kva vert ikkje sagt?"

Granlund fremhever Kawakamis språk i den norske oversettelsen og skriver: "Magne Tørring har gitt Kawakami ein urbant flytande, rytmisk ordlyd – eit språk med særpreg." Hun trekker også fram etterordet som setter teksten inn i en økonomisk, sosial og litteraturhistorisk kontekst, og gir ny dybde og forståelse til en allerede spennende tekst.

"Eg håpar eg får sjansen til å følgje utviklinga i Japan gjennom fleire tekstar av Kawakami," skriver hun til slutt – og til det er det bare å si: Det gjør vi også!

Les hele anmeldelsen her (Dag og Tid 14. juni. Betalt innhold)

"Et sprang fra normaliteten" – anmeldelse av "En hinsides mann" i Morgenbladet

"En idérik debutroman som gir norske lesere større utsyn" konkluderer Morgenbladets Carine Elisabeth Beddari i sin begeistrede anmeldelse av Tetsushi Suwas En hinsides mann. Hun går inn på de språkfilosofiske spørsmålene som romanen tar opp, og skriver at Suwas bruk av humor gjør at romanen "oppfyller sitt potensiale".

Les hele anmeldelsen her.

Japanerne kommer!

Denne uken har det vært morsomt å være oversetter. NRK har (helt uoppfordret!) oppdaget at det i år gis ut  fem japanske skjønnlitterære bøker – flere enn noen gang før. På onsdag hadde de et langt innslag om “den japanske bokbølgen” på P2, og i dag trykker nrk.no en stor sak under tittelen “Japanerne kommer!”

(Illustrasjon fra artikkelen i nrk.no)

Av de fem bøkene har jeg hatt gleden av å oversette to:

• Tetsushi Suwa: En hinsides mann (Roman. Pax forlag)
• Mieko Kawakami: Pupper og egg (Roman. Bokvennen forlag)

I tillegg er det én roman og to diktsamlinger:

• Banana Yoshimoto: Innsjøen (Roman. Cappelen Damm. Oversatt av Anne Lande Peters)
• Hiromi Itô. (Dikt. Tittel ikke klar - utgis på Den grønne malen forlag senere i år. Oversatt av Ika Kaminka)
• Takashi Hiraide: Til valnøttens gjenstridige utholdenhet (Dikt. Oktober forlag. Oversatt av Ika Kaminka)

Aldri før har det blitt gitt ut så mange japanske bøker på én gang, og alle er oversatt direkte fra japansk. At alle forfatterne utenom Banana Yoshimoto utgis for første gang i Norge, gjør det hele ekstra spennende. Det er dessuten første gang Suwa oversettes til et europeisk språk, og Kawakami har bare vært utgitt på fransk før, så det er et solid pionerarbeid forlagene har gjort. Kryss i taket!

Om tøying, bøying, språk og grenser

Bare en kjapp post for å fortelle om seminaret Tøy! Om å sette språk til egne og andres tekster  (klikk her for Facebook-lenke) som går av stabelen på Litteraturhuset 1. mars kl. 1300. 

Oversetterkollega Ika Kaminka og jeg har lenge grublet på hva det er som gjør det så vanskelig å oversette fra fjerne språk. For all del: All oversettelse er krevende, men man får noen helt egne utfordringer når man jobber med språk og kulturer som er så langt unna norsk som det japansk er. Og det går ikke bare på the usual suspects – falske venner, grammatiske forskjeller og begrep som ikke har noe motsvar på norsk – selv om de selvfølgelig også forekommer. Det er noe annet, noe som ligger dypere, en opplevelse av at nettopp det som gjør teksten god i originalen kan gjøre oversettelsen platt, intetsigende og livløs … med mindre oversetteren gjør noe med det. 

Men hva skal vi gjøre? Vi kan selvfølgelig tøye teksten, men kan vi også tøye språket – altså, det norske språket? Eller har hvert enkelt språk sin egen indre logikk som setter grenser for hva som er mulig å si?

For å hjelpe oss å tenke rundt problemstillingen har vi fått med oss poeten Øyvind Rimbereid, kritikeren Tom Egil Hverven, poeten og gjendikteren Gunnar Wærness og forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo. Det blir tre foredrag og ett innlegg til samtale etterpå – med mulighet til å stille spørsmål fra salen. 

Hele herligheten er gratis og åpen for alle! 

Medienes korttidsminne

BBC skrev forleden en artikkel om såkalte host bars i Sør-Korea, barer hvor velstående kvinner betaler ikke bare for drinker, men for selskap med vakre og oppmerksomme menn.

Denne artikkelen føyer seg inn i en rekke med reportasjer i internasjonale medier hvor man tar for seg fenomener fra Kina og Sør-Korea. Dette er helt naturlig, i og med at begge land får stadig større betydning i verden. Det som interesserer meg, er at man tilsynelatende har glemt at svært mange av fenomenene som presenteres, egentlig ikke er fremmede. De har eksistert i Japan i lang tid, og hvis man har lest nyheter i mer enn ti år, er det ikke usannsynlig at man har støtt på fenomenet før.

Host bars har vært en del av bybildet der  lenge, og det er ikke så mange år siden fascinerte journalister skrev om dette fra Tokyo. Selvsagt er det interessant å se på hvordan slike fenomener sprer seg i ulike land, men når disse ikke settes i sammenheng med hvor de har oppstått, og hvilke forskjeller som finnes mellom de ulike landene, kommer vi ingensteds med å skulle forstå fremmede kulturer.

Selvsagt er det ikke slik at asiatisk kultur generelt har sitt utspring i Japan, men landet har vært gjennom mange av de stadiene som andre nabolandene nå er i ferd med å gjennomgå – industrialisering og rask økonomisk vekst etterfulgt av stagnasjon og befolkningsreduksjon. Det er mye å lære om Kina, Sør-Korea og de andre Øst-asiatiske landene ved å sammenligne hvilke aspekter deres kulturer deler med Japan – og hvor de skiller seg fra hverandre.

[OPPDATERT 22. SEPTEMBER]
Snakker om solen … så skriver BBC akkurat en slik type artikkel som jeg etterlyser!

Stadig mer øyblues

I dag er det 81 år siden Mukdenhendelsen som foranlediget Japans invasjon av Mandsjuria. Japans imperialistiske fremmarsj i Kina og resten av Asia har skapt mye ondt blod, og selv om det nå er over seksti år siden krigen tok slutt, vitner den nyoppblussede konflikten om Senkaku/Diaoyu-øyene om at det fortsatt er langt igjen til forsoning.

Uenigheten om øygruppen stikker dypt, og jeg har forsøkt å finne ut mer om bakgrunnen. I dag kom jeg over denne artikkelen som gir et godt overblikk over Senkaku/Diaoyus historie. Basert på den skal jeg prøve å sammenfatte de viktigste punktene i øygruppens historie.

• Senkaku/Diaoyu ligger omtrent like langt fra den sørvestligste delen av Okinawa-øyene og Taiwan. Øygruppen er dermed omstridt av tre land: Kina, Taiwan (som Kina regner som en del av sitt territorium) og Japan. 
• Kina var den ubestridte supermakten i Øst-Asia frem til og med 1800-tallet, og regnet Diaoyu-øyene som en del av sitt territorium. Kilder viser imidlertid at Japan har gjort krav på øyene så langt tilbake som på 1600-tallet. 
• På slutten av 1800-tallet gikk Japan inn i en rask industrialiseringsprosess, og både styresett, militære og utenrikspolitikk ble reformert etter mønster fra de vestlige stormaktene. 
• Japans nåværende krav til Senkaku går tilbake til 1895, etter at de hadde vunnet den kinesisk-japanske krigen. Med henvisning til vestlig forståelse av internasjonal lov annekterte de øyene som terra nullius, eller ubebodd land. Kina har avvist dette kravet og regnet øyene som en naturlig del av sitt territorium, selv om de ikke hadde fysisk nærvær der.
• Under USAs okkupasjon av Japan etter 2. verdenskrig, brukte amerikanerne øygruppen som treningsbase. Da Okinawa ble gitt tilbake til Japan i 1972, overførte de kun retten til å disponere øyene til Japan, og overlot til de involverte landene å avgjøre spørsmålet om eierskap.

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som også diskuterer hvordan ulik forståelse av internasjonale rettsprinsipper i Japan og Kina har påvirket konflikten. 

Tvisten om Senkaku/Daioyu er ikke den eneste Japan er involvert i: Uenigheten med Sør-Korea om Takeshima/Dokdo-øyene er ennå ikke løst, og eierskapet til Kurilene (som jeg har skrevet om her) har lenge vært kilde til problemer med Russland. 

Uttale av japanske ord

At japansk ikke er noe enkelt språk, er nok de fleste som har prøvd å lære det, enige om. Da kan det vel ikke være nødvendig å forvanske et av de få aspektene ved språket som faktisk er relativt uproblematisk.

Det jeg snakker om, er norske mediers måte å uttale japanske ord og navn på. Jeg aner ikke når det begynte, men på et eller annet tidspunkt har en krypende "o-isme" bredt om seg i den norske eteren. Man fått det for seg at den japanske vokalen u skal uttales som en norsk o, slik at man snakker om forfatteren Haroki Morakami og atomkraftverket i Fokoshima. Hvor denne forvanskingen kommer fra, er uvisst, men i Japan har jeg i hvert fall aldri hørt den. 

Bildet viser ikke forfatteren Haroki Morakami

Japansk uttale er i utgangspunktet såre enkel: Man leser ordene slik de står. En a er en a og en u er en u. Det finnes bare to unntak: o, som uttales som en norsk å (i likhet med på de fleste ikke-skandinaviske språk), og j, som uttales "dj". Siden dette  ikke er noen lyd vi vanligvis bruker på norsk, kan man for eksempel tenke på dg-lyden i det engelske judge eller smudge … og det er det*! 

Det er selvsagt ikke nødvendig å strebe etter en innfødt uttale når man bruker ord og navn fra andre språk – bare tenkt hvor slitsomt det ville vært hvis vi skulle ha gått rundt og omtalt den amerikanske presidenten som Bæræck Åuwbaama hele tiden. Men det er vel heller ikke nødvendig å fjerne seg enda lenger fra den originale uttalen enn skriftbildet tilsier? 

* Når det gjelder rytmen og vektlegging av stavelser, er prinsippet enda enklere: Alle stavelser har lik lengde og vekt på japansk. Siden det norske språket har sterk forskjell på lette og tunge stavelser, kan det for en nordmann være litt uvant, men heller ikke her er det noe poeng å etterstrebe en perfekt rytme – man kan bare ha i bakhodet at man ikke trenger å bestrebe seg på å legge vekten på et bestemt sted i ordet. Det er ikke "riktigere" (i betydningen nærmere originaluttale) å si Fukushima enn å si Fukushima, men førstnevnte oppleves mer naturlig innenfor norske tonemer. 

Ei japansk soge um synd og elsk

Denne gangen har jeg en riktig godbit på lager: en utgivelse fra 1904 av Kyokutei Bakins over 200 år gamle Kumo no  taema, amayo no tsuki, oversatt til klingende landsmål. 

Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun'ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller). 

Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er "basert" på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå. 

La oss nå ta en titt på hvordan dette lyder. Her fra åpningskapittelet: 

1ste bolken

Veidemannen Amada Buhei, gudløysing som han er, slær ihjel den fem-lita hjorten

I den og den maanaden det tridje aaret i Kemu-bolken (1335 f. Kr.) vart den elleveaarsgamle stormannsætlingen Sasaki Ujinori, ung som han var, sett til styrar av Kvannon-ji-borgi og Jeti-landsbyen i Omifylket, midt i landet. 

Liksom alle andre slike bygningar som Hojo-fyrstane hadde ført upp, laag denne borgi herleg til, midt millom Moriyama og Yeti-aai. og fraa taarni kunde ein sovidt faa ein glimt av Biva-sjøen, smaaskvalande og full av kjæte som han var um vaaren, blenkjande og blaa i sumarsoli, eller harmfrøsande i vinterstormen. 

I mange herrens aar stod Kvannon-borgi aaleine, som ei fugleskræme til vakt for rismarkerne. Men daa det var ute med Hojo-kongehuset, og mosen tok til aa eta seg uppetter steinmurane, daa treyrket i hengjebruerne vart brunt og myrkt av elde, og lotus-bladi breidde seg nedi festningsveita, so det baade yrde og krydde av deim, daa vart det eine huset etter hitt bygt upp i grannelaget der, og "frigarborgi vart auga i ein blømande by." 

I Musa-deldi [dalen?] der attmed budde det ein veidemann som heitte Amada Buhei – rett ein gudlaus kropp, som ikkje kjærde seg um kva lagnad han munde koma til aa faa i eit anna liv, og som aar for aar dreiv paa med veiding og sovore der paa fjelli.

Vi kan blant annet se her hvordan transkripsjonen av japanske ord ennå ikke hadde blitt standardisert: Den perioden vi i dag kaller "Kenmu" kalles "Kemu", og oversetteren (en viss "M. G.", hvis jeg klarer å tyde de gotiske bokstavene rett – videre gugling tyder på at oversetteren er Marta Steinsvik, og at initialene dermed må være "M. S." [tilføyd 18.mars 2013]) bruker bokstaven v i stedet for w, blant annet i ordet "kvannon" (det japanske navnet på bodhisattvaen Avalokiteshvara. I dag skriver man vanligvis "kannon", kva-lyden er en overlevning etter tidligere tiders skrivemåter). 

Av innholdet er det morsomt å se hvordan oversetteren har valgt å løse de forskjellige problemstillingene som oppstår i møte med en fremmed kultur. I en scene får vi høre Amada Buhei synge ølets pris: "Hundrad lækjarar gjer ikkje menneskja so mykje godt som denne drykken. Det er rein lækjedom i honom." – men når Buheis lydige hustru serverer ham dette "ølet", er det "rykande varmt og godt; eimen stod kokheit upp or tuten paa kjelen"! Her må vi vel anta at det er sake det er snakk om – og siden sake iblant omtales som "risøl" (selv om "risvin" er vanligere – hvilken benevnelse som er korrekt, vil jeg ikke diskutere her), er det ikke nødvendigvis helt på jordet, selv om effekten er nokså komisk.

Interessant er også følgende avsnitt hvor Buheis kone ligger på dødsleiet og kommer med et siste instendig ønske til sin gudløse ektemann om ikke å oppdra sønnen Kataro til å bli like gudløs som ham selv:

Byrdelege herre, vil du gjera som eg bed deg denne siste gongen? Dersom vesle Kataro, som er fødd med heilagkrossen paa panna si, skulde eingong ynskja aa verta prest, so driv ikkje gjøn med dette ynskjet hans. Kom ihug, at med eit heilagt liv i bøn og faste vil han kunna gjere deg mykje godt, naar du hev teke avstad til gule-kjelda (i underverdi).

At en japansk guttunge blir født med "heilagkrossen paa panna" er selvsagt komisk. Riktignok er det ingen umulighet, for kristendommen hadde blitt innført på 1600-tallet, og selv om den offisielt ble utryddet, levde det kristne i skjul rundt omkring i Japan – men siden de øvrige religiøse forestillinger tydelig røper et buddhistisk verdensbilde, er det nok oversetteren som har tatt seg en frihet her. Fascinerende er imidlertid oversettelsen av det japanske dødsriket yomi til "gule-kjelden", et ord jeg synes har en så god og passende urovekkende klang at jeg er fristet til å bruke det selv i oversettelser.

Mange av de japanske uttrykkene er altså oversatt til norsk, og her og der har oversetteren skutt inn forklaringer i parentes, som i det følgende vakre bildet: "Og gjer ein noko so fælt [som å drepe en levende skapning], koss kan ein daa vera trygg fyre, at ein ikkje med same høgg sund livstraaden for vyrdelege frenda eller skyldfolk, hev vore? (Ein maa koma ihug, at dei trur paa sjælevandring i Japan. Umsetjaren.)" Når jeg leser dette, tenker jeg på hvor lett det er for oss oversettere å undervurdere vårt publikum. Kanskje har dette vært nødvendig i 1904, men jeg ville tro at denne informasjonen burde gå tydelig nok frem av konteksten. Så hvor mye av den informasjonen jeg selv har sett meg tvunget til å innlemme i oversettelser, har til syvende og sist vært absolutt nødvendig for forståelsen? 

Redigert 27. juni 2012: 
- Jeg hadde visst lest navnet på hovedpersonen feil. Det skulle være Amada, ikke Umada. Forbaskede gotiske bokstaver …
- Den engelske oversettelsen/gjendiktingen A captive of love – a romance kan leses på nettet her. Den kan også lastes ned som PDF-fil her. (Fra archive.org)
- Boken består av tre tekster: Maaneglytt ei uversnatt, Gamle Torbjørn av Leonhard Næss og en samling sanger av Ivar Mortenson med tittelen "Solmøni – fritt tilskipa etter folkevisur og fornkvad". Om Maaneglytt ei uversnatt står det at den er "umsett aat 'Den 17de mai'", en avis som ble stiftet i 1894 og ble nedlagt i 1935. Første årgang kan leses på nett her.

Redigert 19. mars 2013:
- Jeg har tatt en titt på den engelske oversettelsen, og det ser ut til at Marta Steinsviks norske utgave må stamme fra denne. Avsnittet med “heilagkrossen paa panna” ser på engelsk slik ut:

Honorable husband, will you grant me a last favour? If our little Kataro, who was born with the sacred mark on his forehead, desires to become a priest, do not ridicule his wish. Remember, his holy life and prayers will obtain great benefits for you after you have departed to the yellow spring.

Som vi ser, har den Edward Greey brukt “sacred mark” her. Hva dette konkret viser til, er jeg usikker på, men det er i det minste som et mindre fremmed begrep i en buddhistisk kontekst enn “heilagkrossen”. Det ser med andre ord ut til at noen misforståelsene først og fremst skyldes sekundæroversettelse. Om det “kokheite ølet” bruker Greey det japanske saké, og det er mange andre japanske ord som dukker opp i teksten hans, både substantiver som bozu (prest) og rio (myntenhet, forklart som “dollars”), men også interjeksjoner som saa! (si det) og hai! (ja). 

En nygammel heltinne

Under arbeidet med manuskriptet til oversettelsen av Mieko Kawakamis debutroman (tittelen er fortsatt under arbeid, jeg vil røpe den senere) har jeg fått sjansen til å lese meg opp på en bemerkelsesverdig kvinne fra slutten av 1800-tallet som heter Ichiyo Higuchi. Navnet har jeg kjent lenge, og ansiktet også (det er hun som er trykt på 5000-yensedlene i Japan), men jeg hadde ikke satt meg inn i hva som har gjort henne til en av Japans viktigste kvinnelige forfattere. Hva en over hundre år gammel forfatter har med 2000-talls samtidslitteratur å gjøre? Det vil dere får se når boka kommer, men jeg kan røpe såpass at Kawakami i sin fortelling har lagt inn en god del referanser til Higuchi. 

Siden jeg først var i gang med å undersøke, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne skrive en artikkel til Store Norske Leksikon, så interesserte kan finne ut mer her.

Jordskjelvdekning på gyngende grunn

Norsk jordskjelvdekning bærer heldigvis preg av lite kunnskap om fenomenet – heldigvis, fordi det betyr at vi er lite plaget av dette her i landet. Så jeg tillater meg litt folkeopplysning om et tema jeg på ingen måte er ekspert på. 

Gårsdagens jordskjelv. Krysset viser episenteret, og tallene viser
intensitetsgraden målt på ulike steder. (kilde: tenki.jp)

Jeg var i Japan i februar, og mens jeg besøkte områdene som ble rammet av tsunamien i fjor, tikket det en bekymret epost inn fra Norge: "Hørte på radioen at det var kraftig jordskjelv i øst-Japan. Går det bra med deg?" Jeg hadde sant å si ikke merket noe som helst, men ble naturligvis litt urolig, så jeg ba vennene mine slå på radioen i bilen – men der var det business as usual. Da jeg sjekket senere, fant jeg ganske riktig en artikkel på nrk.no om skjelvet – men ingenting i japanske medier. 

Så skjedde det samme i går: Denne saken fra VG ser dramatisk ut, og ja, 6,8 på Richters skala er et høyt tall. Men selv om Richters skala er et godt mål på hvor mye energi som utløses i et jordskjelvs hyposentrum (som er det punktet under jordoverflaten der det faktisk finner sted, i motsetning til episenteret, som er punktet på jordoverflaten like over dette), sier det ingenting om hvor eller hvor dypt under bakken skjelvet finner sted, og er dermed i virkeligheten nokså unyttig som verktøy for å måle reelle skadevirkninger. 

Dette skjelvet var på 6,1 på Richters
skala, men som man kan se, var
virkningen langt kraftigere. 

For å bøte på dette bruker man derfor i Japan en egen skala, Det japanske meteorologiske institutts skala for seismisk intensitet, som er en skala basert på et jordskjelvs faktiske virkninger på jordoverflaten (ikke ulik Beauforts vindskala). Skalaen går fra 0 til 7, hvor 7 er det kraftigste – skjelvet som VG rapporterte i går, ble målt til 4. Det vil si nokså kraftige rystelser, men i japansk sammenheng ikke spesielt uvanlig. 

At det tre timer senere inntraff et nytt jordskjelv som ble målt til 5+ på intensitetsskalaen – noe som potensielt kan skape store skader på hus som ikke er jordskjelvsikret – ble det imidlertid ikke rapportert om her i Norge. For dette skjelvet målte "bare" 6,1 på Richters skala – for øvrig ett av tre skjelv over 6 denne dagen.

Så, for å oppsummere: Richters skala er et nyttig verktøy for seismologer, men det er nok en fordel ikke å stole blindt på den – for oss ikke-seismologer, i hvert fall!

Ett år etter bølgen

Kesennuma, ett år etter

"Familien min hadde bodd i det huset i over hundre år," fortalte den gamle kvinnen. Hun var nøye med utseendet og hadde samlet det grå håret i en pen knute i nakken. Pent hadde hun det også i den lille stua i den lille brakkeleligheten sin. Men da vi kom inn, rakk vi knapt å sette oss før hun begynte å snakke, vi rakk knapt å stille spørsmål, knapt å fordøye den ene historien før den umerkelig gled over i neste. "Huset vårt sto etter tsunamien i Meiji-perioden. Det sto etter tsunamien i Taisho-perioden. Det var jo over to kilometer til kysten fra der jeg bodde, jeg trodde aldri at bølgen virkelig skulle nå så langt. Men jeg flyktet likevel, sammen med alle de andre. Halvveis opp bakken til skolen der vi søkte tilflukt, så jeg bølgen komme. Men vi kunne ikke stanse opp, for hele tiden presset folk på bakfra. Gråte hadde vi ikke tid til."

Hele denne sletta i Rikuzen-takata var full av bygninger en gang

Dagen før hadde vi kjørt gjennom det som en gang hadde vært Rikuzen-takata. Et par uthulte bygninger og et gapende rutenett av gater var alt som minnet oss om at det noen sinne hadde vært en by der. Vrakrestene var borte, men de nye husene som skulle erstatte dem, var ikke kommet. Hvorfor hadde de ikke kommet lenger på et helt år? Med alle ressursene og menneskene som strømmet til for å hjelpe, måtte man vel ha kunnet gjøre mer?

 Så kjørte vi gjennom flere byer: Ofunato, Kesennuma ... også mellom byene sto gravemaskinene her og der, i lysningene der klynger med hus hadde stått. Alle stedsnavnene jeg hørte på tv i fjor, jeg klarer ikke lenger å huske dem alle, det var byer med tusenvis av mennesker. Men det var også utallige småsteder som dem vi kjørte gjennom, unnselige bebyggelser som ble visket ut uten noen gang å bli nevnt. Hundrevis, kanskje tusenvis av slike steder, spredt over hele regionen. Hvor skal man i det hele tatt begynne med å gjenreise noe slikt?

 Brakkelandsby utenfor Ofunato.

Alle de som fikk husene sine skylt bort, de har flyttet ut fra tilfluktssentrene, og de som ikke har flyttet inn hos familie i andre deler av landet, bor nå i brakkelansdsbyer. Funksjonelle, hvite små boenheter med eget kjøkken og bad. Men det var ikke bare husene og møblene og koppene og karene som ble skylt bort med bølgen, ikke bare enkeltmennesker. Mange steder ble også båndene i lokalsamfunnet revet vekk, og mange sitter alene i sine funksjonelle brakkeleiligheter og venter. Noen vet hva de venter på, hva de går til. Andre har mistet alt, både huset, familien og viljen til å se fremover. Brakkenaboene flytter ut en etter en etter hvert som de får livet på fote igjen, før eller senere må de også ut selv. Ikke alle velger å leve videre. De offisielle tallene på drepte og savnede etter jordskjelvet og tsunamien har stabilisert seg et sted over 19 000. Men i det skjulte fortsetter katastrofen å kreve liv. Det er for tidlig å glemme.

"Tatsumi" beste animerte film ved Sitges-festivalen!

Kjapp oppdatering: Fikk en epost her om dagen fra regissør Eric Khoo, og han kunne fortelle at Tatsumi har vunnet prisen for beste animerte film ved filmfestivalen i Sitges tidligere denne måneden. Interessant nok konkurrerte den blant annet mot en filmatisering av en annen av mangaens gudfedre, Osamu Tezuka  og Buddha (tegneserien er utgitt av Gyldendal i Norge). Tillykke, Eric!

Når bølgen har lagt seg

Drøye syv måneder har gått siden jordskjelvkatastrofen og tsunamien i Nordøst-Japan. Selv om media for lengst har fått annet å snakke om, hender det stadig at folk spør meg om hvordan det egentlig går i de rammede områdene. Som regel har jeg ikke noe godt svar – til det er jeg altfor langt unna og får altfor lite informasjon til å danne meg noe klart bilde. Men jeg vil gjerne gjengi noen tanker fra mine gode venn Mitsuru Ishido, som mer eller mindre har reist i skytteltrafikk mellom Tokyo og katastrofeområdet (en avstand på 40 mil  i luftlinje) i disse månedene for å hjelpe folk på stedet. 

Høsten er her, og det begynner å bli kaldt i lufta. Det snakkes ikke så mye om det i media, men blant dem som ennå bor i brakkene som ble satt opp etter tsunamien, er det stadig flere som tar sitt eget liv. 

Det arbeides med å styrke fellesskapet mellom de som er i samme situasjon, for eksempel ved å arrangere teselskaper,  men likevel ser man at livet i brakkene, som ble satt opp for å hjelpe folk til å klare seg selv, i stedet preges av isolasjon og ensomhet. Til nå har følelsen av samhold vært sterk blant dem som berget livet i katastrofen, men nå begynner forskjellene å gjøre seg gjeldende. Mens noen har kjøpt seg tomt og er i gang med å bygge nye hus, sitter andre uten framtidsutsikter i brakkene ved siden av og blir stadig mer fortvilede og urolige. Dette er noe av det verste med brakketilværelsen; denne følelsen av å være etterlatt som bare blir sterkere med tiden. Det er ikke slik at bare folk får seg et midlertidig tak over hodet, så vil de komme seg videre av seg selv. Til det er tapet av familie og venner for tungt, og det er ikke et tap man kan komme seg av i løpet av noen måneder. 

En varm og strevsom sommer er over, og med høsten kommer kulden og ensomheten sivende. For mange er det vanskelig å se noe håp eller grunn til å leve videre. Jo lenger brakkelivet fortsetter, jo dypere setter ensomheten seg i kroppen. Derfor må vi ikke glemme dem. Denne katastrofen krever fortsatt menneskeliv. 

Originaltekst:

秋らしく肌寒くなりました。いま、あまり報道はされませんが仮設住宅に入居した被災した方々の自殺は増えています。

コミュニティー形成のために「お茶っこ飲み会」などの試みもされています。それでも、自立することを前提として入居する仮設住宅では、個別化・孤独化もすすみます。これまで「拾い物のように命が助かってよかった」と被災者同士の共通のつながりがあったのですが、仮設住宅では土地を買って家を立て始めた人の隣には、全く見通しが立たない人がいて、周囲からの焦りばかりが積み重なりつつ暮らしています。明暗が別れ、取り残された感覚が増大していくのが、仮設住宅の生活の厳しい面です。仮設住宅が立って入居できたのだからそろそろ大丈夫なのではないか、と、手放しで安心できない点がここにあります。肉親や友人との死別を数ヶ月で克服するのは無理です。

必死に生きた夏の暑さから一転して、心に冷たい風が吹き込み孤独が染み込み、明日を生きる理由やこれからへの希望を見つけられない被災した方々がいます。仮設住宅での暮らしが長くなるほど、取り残された孤独感が深くまとわりてきます。まだ関心を風化させている場合ではなく、災害による人命喪失は続いています。

Mer enn manga: Yoshihiro Tatsumi på Film fra Sør

Manga-bølgen har kommet til Norge for lenge siden, men selv om japanske tegneserier etter hvert har fått et stort (og ikke minst entusiastisk) publikum, sitter nok fortsatt mange med et stereotypt bilde av fenomenet. I stikkordsform: Store øyne (og gjerne pupper), ende- og meningsløse plott og underbukse- (om ikke enda lavere) humor. 

Selv har jeg alltid hatt problemer med å skulle sammenfatte alt av tegneserier fra Japan i ett sekkebegrep. For hva er manga egentlig? En sjanger? En tegnestil? En utgivelsesform? Svaret, hvis jeg skulle ha forsøkt den halsbrekkende øvelsen det er å skulle komme med et, ville ha krevd årevis med studier og hundrevis av sider. Likevel tar jeg neppe munnen for full ved å si at tegneserier fra Japan er noe uendelig mye mer mangfoldig og rikt enn det mange later til å tro. 

Og ikke alle serietegnere fra Japan regner seg som manga-skapere. I helga har folk i Oslo-området sjansen til å bli kjent med en av de klassiske serieskaperne innenfor den såkalte gekiga-grenen av japansk tegneseriekunst, Yoshihiro Tatsumi.  Film fra Sør viser nemlig animasjonsfilmen Tatsumi av den singaporske regissøren Eric Khoo, med visninger fredag, lørdag og søndag (7.-9. oktober). Filmen er en hyllest til den japanske serieskaperen, og er basert på Tatsumis selvbiografi, som han har skrevet og tegnet i gekiga-formen.

På lørdag er det også gratis visning av Tatsumi på Serieteket på Grünerløkka, hvor det på forhånd blir en samtale mellom regissøren og min gode venn og manga-ekspert Hans Ivar Stordal. For mer informasjon anbefaler jeg å ta en titt på Hans Ivars blogg, hvor han skriver mer om både arrangementet og om Tatsumi. 

For meg er dette spesielt spennende ettersom jeg har blitt spurt om å oversette en samling av Tatsumis tegnede noveller for Minuskel forlag, med planlagt utgivelse våren 2012. Jeg kommer nok tilbake med mer informasjon og tanker om Tatsumi og verkene hans senere.

Jeg kan også anbefale å stikke innom Filmens hus i perioden 7. til 16. oktober for å ta en titt på utstillingen som arrangeres i forbindelse med visningen.

Visninger av Tatsumi:

7. oktober kl. 1900, Filmens Hus

8. oktober kl. 1300, Serieteket

      Samtale mellom regissør Eric Khoo og Hans Ivar Stordal

8. oktober kl. 2100, Litteraturhuset

      Samtalepanel med Eric Khoo, Hans Ivar Stordal og tegnseriekritiker Øyvind Holen

9. oktober kl. 1630, Filmens Hus

… men hvor er oversetteren?

Oversetterens liv kan være ensomt – ikke bare utfører han sin jobb isolert fra sine medmennesker, langt borte fra offentlighetens søkelys, når men jobben er gjort, skal leseren helst ikke kunne se hans fot(eller penne-)avtrykk i teksten i det hele tatt. En god oversetter er en usynlig oversetter, sier mange, og selv om dette unektelig er en sannhet med både én og to modifikasjoner, er vel de fleste, for det meste, enige om at en skjønnlitterær oversetter ikke må komme i veien for teksten som han oversetter. Og er det noe han for all del ikke må gjøre, er det å tiltrekke seg oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Leseren skal se teksten, og jo mer av teksten (og dermed i de fleste tilfeller: jo mindre av oversetteren) han eller hun ser, jo bedre.



Men vi utøver jo et viktig fag, og det er for hyggelig når noen legger merke til oss en gang iblant. Som når en aviskritiker nevner oversetteren i rosende ordelag. Det varmer vårt hjerte og minner kanskje samtidig avisleserne på at det faktisk finnes et menneske som har brukt flere måneder av sitt liv på å gi en bok nettopp den språkdrakten den har fått. Rørende er det derfor når man for eksempel kan lese følgende om sitt hjertebarn: "Romanen er tilsynelatende fint oversatt til norsk av [fyll inn navn på oversetter]". Men så hender det likevel en gang iblant, i det som sikkert må sies å være smålige og utakknemlige øyeblikk, at en oversetter kan ta seg i å drømme om en dag å kunne lese enda mer dyptpløyende analyser av sitt arbeid og om nøyaktig hva som gjør oversettelsen verdig en slik ros.



Så kan man jo spørre seg: Hvorfor skal oversetteren ses? Hvem er det som har glede av det? Vi oversettere selv? Selvfølgelig. Det er ikke så ofte vi får sjansen til å lese en uhildet vurdering av vårt eget verk, og all saklig tilbakemelding, både positiv og negativ, hjelper oss å bli bedre. Og det tror jeg faktisk de fleste av oss ønsker å bli – jeg har i hvert fall ennå til gode å møte en kollega som mener at hans eller hennes oversettelser markerer høydepunktet for fagets utviklingspotensiale. Nei, oversettere er i min erfaring ydmyke mennesker (men også enormt kunnskapsrike og interessante, med en urokkelig yrkesstolthet). Mer omtale av oversettelser vil gi bedre oversettelser. Som igjen vil gjøre det enda mer interessant å omtale oversettelser, osv., i en evig oppadstigende spiralbevegelse.



Men nå er det jo ikke utelukkende for vår skyld at det utgis og anmeldes oversatt skjønnlitteratur; leserne må jo også ha litt å si. Og hvilken glede kan en leser ha av å legge mer merke til oversetteren? Gjør det Murakamis verker mer sublime at man kjenner til detaljene omkring den språklige logistikkoperasjonen som ligger bak den norske utgaven? Neppe. Men det kan jo ikke skade å være bevisst, eller ha svevende i bakhodet et sted, kunnskapen om hvordan det har seg at en forfatter fra Tokyo – eller fra Paris eller Istanbul, for den saks skyld – hvis norskkunnskaper i høyden strekker seg til frasen "tack så mycket" som han lærte seg det året han besøkte diverse litteraturfestivaler i Norden, kan ha fått utgitt en bok på utmerket, fargerikt og dynamisk norsk. For å si det litt annerledes: Det er nødvendig å bryte illusjonen om at den oversatte skjønnlitterære bok så å si er forfatterens åpenbarte ord på norsk, resultatet av en mirakuløs filologisk jomfrufødsel.



Men hvordan skal man så gjøre disse vrange og misforståtte oversetterne til lags? En stakkars avisanmelder har knapt nok plass til å si noe vettugt om boka, langt mindre om oversettelsen! Og er det noe han ikke har, så er det tid til å vurdere oversettelsen mot originalen! Og hva med alle de tilfellene hvor kritikeren ikke behersker romanens originalspråk? Hva kan han si om oversettelsen da? Man må jo kunne sammenligne den norske teksten med originalen for å si noe vettugt om oversetterens arbeid. Må man ikke?



Nei. Man må faktisk ikke det. Riktignok er slike komparative analyser av oversettelse og original svært interessante (i hvert fall for oss oversettere), men for storparten av det avis- og boklesende publikum er det uinteressant. Det er heller ikke dette en bokanmeldelse bør  handle om – det er jo boka som skal stå i sentrum. Men det er nettopp her det er rom for en bevissthetsheving. For når man nå skal anmelde en skjønnlitterær bok her i Norge, hvilken tekst er det man snakker om? Originalen, slik den fløt fra forfatterens penn? Dette hender selvsagt iblant, men som oftest er det den norske utgaven man ønsker å omtale, altså den oversatte teksten. Den er ikke lenger forfatterens eksklusive verk: Eierskapet til den oversatte roman er både tekstlig og opphavsrettslig delt mellom forfatter og oversetter. Og dette er det som jeg så gjerne ville ha sett reflektert i mye større grad i all diskurs om oversatt litteratur.



Så vidt jeg kan se, er det ikke stort som må til – forutsetningene ligger der allerede. Alt som behøves, er en ørliten justering i bevissthet og lesemåte. Når en avisanmelder skriver om en roman som nylig har utkommet på norsk, er det en selvfølge at det sies noe om romanens språk, stil og form, og kanskje gjengis det også sitater fra teksten. Dersom man forutsetter at det er den oversatte utgaven anmelderen forholder seg til, ligger det allerede et viktig uuttalt premiss her: Det som sies om den norske utgavens form, stil og språk – alt som ikke kan klassifiseres som rent innhold – forholder seg samtidig til oversetterens verk, enten anmelderen er klar over det eller ikke. Man må gjerne snakke om forfatterens rytmiske språk, romanens stramme oppbygning eller tekstens markante stil, men ingenting av dette ville ha funnet veien til norsk dersom ikke en oversetter hadde gjenskapt det. Kursiven ligger på skapt, for oversettergjerningen er en skapergjerning. I tilfelle noen skulle være usikre, så la meg slå det fast: Det finnes ingenting automatisk ved en skjønnlitterær oversettelse. Selv den enkleste setning (og ofte særlig den) må tenkes gjennom før den finner veien til norsk. Råmaterialet finnes ferdig i forfatterens språk, og den æren kan ingen ta fra ham eller henne. Men det er oversetteren som må vurdere, velge, vri hodet og bruke kreativiteten for å gjenskape rytmen, tonen, atmosfæren – og selvsagt også meningen – på norsk. Og den æren – og det ansvaret – er det vel ikke nødvendig å ta ifra oss. 

Opp, alle jordens robottreller!

(Dette er en tekst jeg skrev for et tidsskrift, men som aldri kom på trykk. Det er noen år siden nå, og selv om jeg selv synes den blir litt unødvendig moralistisk mot slutten, er temaet er interessant)

Helena: Why do you hate us so much?

Radius: You are not like robots. You are not able to work like robots. Robots are able to do anything. You give merely orders. You say words which are not needed.

Karel Čapek, “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)”

Vi mennesker er, grunnleggende sett, late. Riktignok går vi til vårt daglige arbeid for å få råd til mat, hus, klær og 42-tommers flatskjermer. Men inrøm det: Hvis du kunne ha fått alle disse tingene uten å måtte jobbe for dem, så ville du ha grepet sjansen med begge hender og føtter, slik at du selv kan lene deg tilbake i sofaen og spise potetgull og pille deg mellom tærne mens du myser på “Heroes”. Problemet er bare at noen må gjøre jobben. Hvem kunne da passet bedre til oppgaven enn et vesen som bokstavelig talt er skapt for å arbeide – et vesen som verken trenger mat, søvn eller lønn,  ikke engang  røykepauser?

Helt siden roboten gjorde sitt inntog i vår forestillingsverden for over åtti år siden, har den gitt menneskene håp om en fremtid hvor vi kan bli fri fra det tunge, farlige og meningsløse arbeidet som til alle tider har gjort livet på jorden surt for oss. Men bak denne drømmen skjuler seg også et mareritt: Hva hvis denne perfekte tjeneren vender seg mot sin skaper og bestemmer seg for at den selv har lyst til å herske?

Selv om roboten slik vi kjenner den fra science-fiction–litteraturen, er en historisk nyskapning, er drømmen om å skape liv og om å skape en livsform som kan tjene mennesket, mye eldre. En av de mest fascinerende prototypene til roboten er forestillingen om golemet, leirmennesket. Denne forestillingen var utbredt blant jøder i Polen på 1600-tallet, selv om røttene strekker seg lenger tilbake i tiden. Det finnes forskjellige varianter av golem-historien, men felles for dem er tanken om at man ved hjelp av kabbalaen – esoterisk kunnskap om den jødiske Tora – kunne skape en menneskelignende figur av leire og gi den liv.


Ifølge én populær variant av historien skulle man skrive det hebraiske ordet emeth, som betyr “sannhet” eller “liv”, i pannen på vesenet (i andre utgaver av historien skal ordet skrives på en lapp som legges i munnen på golemet, i atter andre er det Guds hemmelige navn som skal uttales over figuren). Golemet våkner da til liv og kan både bevege seg som et menneske og forstå menneskelig tale, men kan ikke snakke selv. Denne ideen om å gi liv til formløst materiale kan selvsagt ses på som et uttrykk for menneskets ønske om å oppkaste seg til skaper, men den har også en praktisk side: Golemet skapes som regel for å gjøre ulike former for fysisk tungt eller farlig arbeid for sin hersker. Som en forteller sier: “De spiser ikke, de drikker ikke og de krever ingen lønn. De arbeider uten å bli trøtte og man kan skjenne på dem uten at de tar til motmæle.”

Imidlertid har golemet også en truende side: for hver dag som går, vokser det seg større og større, inntil det ender opp med å true alle som bor i huset. Eieren er derfor nødt til å avlive det før det gjør ubotelig skade, ved å viske ut den første bokstaven i emeth, slik at bare ordet meth, eller “død” blir stående igjen. Da forvandles golemet til en livløs leirmasse igjen og kollapser. Men heller ikke dette er ufarlig: En uheldig rabbi hadde latt golemet sitt vokse for lenge, slik at han ikke lenger kunne nå opp til pannen på det. Da kom han på at han kunne be golemet om å ta av ham støvlene og dermed tvinge det til å bøye seg. Rabbien var snar med å viske ut den første bokstaven fra golemets panne, men uheldigvis kollapset den livløse leirkjempen over ham og knuste ham.

Forestillingen om golemet uttrykker på den ene siden et ønske om å skape en livsform som kan ta noen av av de tyngste byrdene fra menneskets skuldre; samtidig viser den noe av vår frykt for konsekvensene ved å gjøre oss til skapere og herskere. Dette er elementer som dukket opp på nytt da golem-legenden kom tilbake i en ny form i det tjuende århundre, i Karel Čapeks skuespill “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” som hadde premiere i 1921. Dette var også første gang ordet robot ble tatt i bruk. Čapek skapte det nye ordet av det slaviske robota, som betyr “arbeid”. Handlingen i stykket utspiller seg i en fabrikk som produserer “roboter”, men i motsetning til de mekaniske vesenene vi i dag gjerne assosierer med dette ordet, var disse skapningene kjemiske i sin natur – formet av en syntetisk masse med samme egenskaper som menneskenes kjøtt, sener, nerver og bein. De er til forveksling lik oss, men har bare fått de egenskaper som er nødvendige for å utføre sitt ene formål: å arbeide. Disse arbeidsdronene blir straks populære i fabrikker over hele verden, og man ser for seg en fremtid hvor robotene produserer så mye mat og materialer at ingenting vil koste noe som helst. Menneskene vil kunne forsyne seg med det de vil ha, og gjøre bare det de selv ønsker. Men dette lykkelige samspillet mellom hersker og tjener forutsetter full underkastelse – idet forskerne ved fabrikken utvikler en ny og mer intelligent robot, begynner den å spørre seg hvorfor den skal underordne seg de unyttige menneskene som ikke gjør annet å gi ordre. Opprøret brer seg snart til alle jordens bundne robottreller, og nedslaktningen av den menneskelige herskerrasen begynner.

Selv om man kunne ha pekt på viktige forskjeller mellom forestillingen om golemet og Čapeks roboter, har disse forløperne til science-fiction–sjangerens metallmonstre to viktige fellestrekk: På den ene siden er de uttrykk for drømmen om en lydig og flittig tjenerkaste som vil lette tilværelsen for menneskeheten, og på den andre for frykten for at slavene skal vende seg mot sine menneskelige herskere. Disse to aspektene ved robotene vender stadig tilbake i senere fremstillinger, selv om vektleggingen av dem varierer. I noen tilfeller fremstilles roboten ensidig som menneskets trofaste hjelper, slik som R2-D2 og C-3PO fra Star Wars-filmene, andre ganger fremstilles de som tyranniske vesener som jobber for å dominere og utrydde menneskeheten, som i Terminator- og Matrix-filmene. Felles for begge forestillingene er at de utelukker muligheten for en harmonisk sameksistens mellom maskin og menneske som likeverdige skapninger – det later til at ingen fred mellom de to livsformene kan forestilles mulig før den ene parten underkaster seg den andre. Alternativet er utryddelse, enten det nå er den ene eller andre parten som blir offer.

Kanskje kan vi derfor si at roboten slik vi møter den fiksjonen, er et fortrengt uttrykk for både et maktbegjær og en skyldbevissthet: På den ene siden drømmen om et bedre liv, om nødvendig på andres bekostning, på den andre en nagende skyldfølelse overfor de som må slite under uverdige forhold for at vi skal opprettholde vår levestandard. Og kanskje også en frykt for at vi selv skal bli utsatt for den samme behandlingen som vår livsstil påtvinger andre. Slik sett er roboten også et uttrykk for den frykt som alle utbyttende livsformer burde føle. Robotene er kanskje skapt til en tilværelse underordnet mennesket, men dersom de blir klar over sin egne krefter, er det ingen som kan hindre dem i å vende seg mot sine late og selvutnevnte herskere. Hvis vi, slik Čapek antyder, oppfatter “roboter” som “de som utfører robota”, har vi kanskje mer grunn til å frykte vreden fra underbetalte polske anleggsarbeidere stuet sammen i timannsrom enn fra alle verdens mest avanserte industriroboter.

Kilder:

Hillel J. Kieval: “Pursuing the golem of prague: Jewish culture and the invention of a tradition” Modern Judaism, Vol. 17, No. 1, (Feb., 1997), pp. 1-23 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1396572)

Mikel J. Koven : "Have I Got a Monster for You!": Some Thoughts on the Golem, "The X-Files" and the Jewish Horror Movie, Folklore, Vol. 111, No. 2, (Oct., 2000), pp. 217-230 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1260604)

Karel Čapek: “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” (engelsk oversettelse av David Wyllis. Kan leses på: http://etext.library.adelaide.edu.au/c/capek/karel/rur/)

Kjærlighet og postkasser i hallusinasjonens tid

For tiden holder jeg på å lese en bok av og med brukerne av Betelhuset i Urakawa – et sted jeg også før har skrevet om i artikkelen "opp ned-senteret". På dette stedet, hvor flesteparten av beboerne hører både en og flere stemmer ingen andre kan høre, og hvor det hvert år holdes en storstilt kåring av "Årets hallusinasjon", driver de med noe de kaller "egenforskning". Dette går kort sagt ut på at i stedet for at en eller annen lege skal fortelle folk hva som er galt med dem og hvordan de skal bli "normale", stiller de sin egen diagnose og beskriver sitt eget sykdomsforløp. Ut fra dette nitidige tålmodighetsarbeidet har det kommet flere bøker, hvor folk forteller om seg selv og sine sykdommer. Man skulle kanskje tro at dette ville bli nitrist og deprimerende lesning, men her skildrer folk plagene sine og den ofte merkelige atferden de avstedkommer, med en treffende selvinnsikt og humor som gjør at jeg stadig vekk trekker på smilebåndet, når jeg da ikke ler høylytt.

Boka jeg leser nå, heter "Betelhusets store forskningsrapport om kjærligheten" (Beteru no ie no renai no daikenkyu), og er en samling studier hvor folk forteller om sitt ofte problematiske, og nesten alltid underholdende, møte med kjærligheten i forskjellige former.

Kjærlighet er vanskelig nok for de fleste av oss, og det er dessverre mange, både i Japan og her, som er skeptiske til at folk med psykiske sykdommer skal gifte seg og stifte familie. Ved Betelhuset oppfordres imidlertid alle som ønsker det, til å gå hen å finne seg make og stifte familie av hjertens lyst. Problemer vil selvfølgelig oppstå, men det gjør de jo stort sett uansett i livet (enten man nå er "frisk" eller "syk"), så dem finner man løsninger på sammen etter hvert.

En av kvinnene som har bidratt til boka, forteller om sitt nokså idiosynkratiske kjærlighetsproblem: Hun forelsker seg  i berømte sangere og baseballspillere, sender stadig mer åpenhjertige kjærlighetsbrev til dem. Denne atferden analyserer hun i sin forskningsrapport og kommer fram til at det å skrive disse kjærlighetsbrevene har både negative og positive sider. På den ene siden hjemsøkes hun av bondeanger for hver gang hun har sendt av gårde et brev, kombinert med en intens frykt for at brevmottakeren plutselig skal komme og oppsøke henne. Samtidig klarer hun ikke å la være å gjøre det, det er blitt en form for besettelse for henne. Men hun elsker også å skrive disse brevene, ikke bare fordi hun da kan drømme om sin utkårede, men fordi hun i dem kan fortelle om sitt eget liv på en måte hun ikke ellers ville ha turt. I sin analyse stadfester hun at denne tvangsatferden slett ikke er entydig negativ, samtidig som  hun fastslår at det er nokså slitsomt å gjenta syklusen av å skrive brev, sende dem, hate seg selv for å ha sendt dem, og leve i frykt for å bli oppsøkt av den hun har skrevet til.

Men så fikk hun en dag et råd fra en av de andre i "forskningsgruppa" si på Betelhuset. Nei, hun ble ikke overtalt til å forstå at det hun drev med, bare var tvangshandlinger, og at det som drev henne til å skrive brevene, ikke var kjærlighet, men vrangforestillinger. I stedet lød rådet som følger: – Hva hvis du lager deg din egen postkasse, en pappeske noe som du klipper en åpning i, og poster brevene dine i den? Så kan du fortsette å skrive brev, men slipper å plages av anger etter å ha sendt dem, og du slipper å være redd for å bli oppsøkt.

Så hun gjorde det. Og det funket. Det løste ikke alle problemer, men det var en praktisk løsning på noe som i hvert fall jeg aldri ville ha kommet på å tenke på som et praktisk problem. I forskningsrapportens konklusjon skriver hun: "Det var vondt å leve med vrangforestillingene, men det skjedde mye gøy også. Når jeg tenker tilbake på det, er det et godt minne." Jeg skulle gitt mye for å bli klok som henne.

Mobiler og krabber – den svenske salgssekten og "det nye arbeidsmarkedet"

Jeg har allerede skrevet en del innlegg om Takiji Kobayashis Krabbeskipet her på bloggen og har ikke tenkt til å si så mye om den i dag – men jeg blir gang på gang slått av hvor aktuell denne boka fortsatt er i dag, eller i det minste kan være, dersom man lar den være det.

Jeg har ikke TV hjemme og har ikke hatt det på … så mange år jeg kan huske (hva skal man med TV når man har internett som tidsfordriv/-tyv?), men her om dagen svingte jeg innom titteboksen og så begynnelsen på en interessant svensk dokumentar med tittelen Säljsekten ("Salgssekten" tror jeg den norske oversettelsen lød). En reporter går undercover og tar jobb ved The Phone Company, et salgsselskap for mobilabonnementer. Her avsløres et arbeidsmiljø hvor unge mennesker drives til å jobbe til de stuper, manipuleres til å tro at det er normalt å jobbe over tolv timer om dagen uten pause, og skremmes fra å reise spørsmål ved sin arbeidssituasjon eller kontakte fagforeninger. Klipp fra dokumentaren kan ses her, og en nærmere beskrivelse av innholdet ligger her.

Tidene har forandret seg fra 1920-tallets Japan, men situasjonen som denne dokumentaren skildrer i Sverige, er høyst gjenkjennelig fra Krabbeskipet: I et deregulert arbeidsmarked fristes arbeidsgivere til å presse maksimal profitt ut av sine arbeidstakere, og menneskelige hensyn må vike. Når arbeidstakernes situasjon gjøres usikker – ved at de kun ansettes midlertidig eller i vikarstillinger – mister de kontrollen over sin egen siuasjon og muligheten til å protestere på urettferdig behandling.  Adecco-saken har allerede vist at dette også gjelder Norge, og Säljsekten viser "det nye arbeidsmarkedets" sanne ansikt i nabolandet vårt. Dette angår oss nå, og vil gjøre det i stadig økende grad etter som bølgene fra den økonomiske krisen når våre bredder. Selvsagt er vi avhengige av næringslivet, men når arbeidsgiverinteresser krever mer "fleksibilitet", bør vi være på vakt – én persons fleksibilitet, er en annens ufrihet.

Animasjon uten anime: Koji Yamamura på Cinemateket

Visning med introduksjon av en av Japans viktigste uavhengige animasjonsfilmskapere på Cinemateket tirsdag 13.september kl.18!

Koji Yamamura: Atamayama, 2002

Denne uka har vært et lite avbrekk i de vanlige rutinene. I stedet for å sitte og tålmodig jobbe meg gjennom Scott Westerfelds spennende ungdomsroman Specials (tredje bok i Uglies-trilogien), har store deler av dagene gått med på å lete opp informasjon om animasjonsfilm generelt, om animasjonsrelatert terminologi spesielt, og om klassiske animasjonsfilmskapere for øvrig.

Før noen spør, så har jeg ikke begynt på etterutdanning (i mitt yrke er hver eneste dag en etterutdanning, og det er aldri godt å forutsi hva en arbeidsdag vil bringe av obskur kunnskap). Nei, foranledningen for disse plutselige og lystbetonte studiene er at den Oscarbelønnede japanske animasjonsfilmregissøren Koji Yamamura kommer til Oslo på mandag og tirsdag neste uke, og jeg har blitt bedt om å tolke for ham under to hektiske dagers program.

Koji Yamamura var et for meg ukjent navn før jeg fikk oppdraget, men etter som jeg begynte å se nærmere på filmografien hans, og ikke minst den imponerende rekken av priser han har vunnet, forsto jeg at han har et sjeldent sterkt renomé i sitt fagmiljø.

Mange som hører ordene "japansk animasjonsfilm" tenker sikkert umiddelbart "anime" – actionfylte, masseproduserte og/eller kommersielle animasjonsfilmer med skarer av blodfans både i og utenfor Japan. Alt fra Akira til Naruto. Men Yamamuras filmer er av et helt annet slag – organiske, eksperimentelle, og visuelt utfordrende. I kortfilmen Kafkas 'En landsens lege' forvrenger han hele tiden figurenes størrelser og proposjoner for å uttrykke deres skiftende sinnstemninger, og skaper på denne måten en genuint urovekkende atmosfære som er en Kafka-filmatisering verdig.

Min personlige favoritt er imidlertid Atamayama (kjent på engelsk som Mt. Head) fra 2002, som skaffet Yamamura en Oscar for beste animerte kortfilm, i tillegg til førstepriser i animasjonsfilmfestivaler i Annecy og Zagreb. Filmen, som på norsk kunne vært kalt Hodetoppen, er en lett absurd og humoristisk historie om en mann som er så gjerrig at han plukker opp kirsebær fra gata og spiser dem. Men fordi han er så gjerrig, spiser han til og med opp steinene, og dermed begynner et kirsebærtre å vokse opp av hodet hans. Treet vokser seg stort og får praktfulle blomster, og snart begynenner naboene å valfarte den bare knollen hans for å beundre det. Skallen omdøper de "Hodetoppen", og i god japansk ånd slår de seg til med piknikkurver, bærbare karaokemaskiner og rikelige mengder alkohol – og den eneste som ikke får bli med festen, er hodets eier. Manuset er basert på en historie fra standardrepertoaret i den gamle komedietradisjonen rakugo (litt som standup, bare at komikeren sitter), men er satt i dagens Tokyo. 

Hvis du trodde at japansk animasjon bare var anime, anbefales du varmt å legge turen innom Cinemateket på tirsdag. Både Atamayama og Kafkas 'En landsens lege' vil bli vist, i tillegg til to av hans andre kortfilmer.