Kjærlighet og postkasser i hallusinasjonens tid

For tiden holder jeg på å lese en bok av og med brukerne av Betelhuset i Urakawa – et sted jeg også før har skrevet om i artikkelen "opp ned-senteret". På dette stedet, hvor flesteparten av beboerne hører både en og flere stemmer ingen andre kan høre, og hvor det hvert år holdes en storstilt kåring av "Årets hallusinasjon", driver de med noe de kaller "egenforskning". Dette går kort sagt ut på at i stedet for at en eller annen lege skal fortelle folk hva som er galt med dem og hvordan de skal bli "normale", stiller de sin egen diagnose og beskriver sitt eget sykdomsforløp. Ut fra dette nitidige tålmodighetsarbeidet har det kommet flere bøker, hvor folk forteller om seg selv og sine sykdommer. Man skulle kanskje tro at dette ville bli nitrist og deprimerende lesning, men her skildrer folk plagene sine og den ofte merkelige atferden de avstedkommer, med en treffende selvinnsikt og humor som gjør at jeg stadig vekk trekker på smilebåndet, når jeg da ikke ler høylytt.

Boka jeg leser nå, heter "Betelhusets store forskningsrapport om kjærligheten" (Beteru no ie no renai no daikenkyu), og er en samling studier hvor folk forteller om sitt ofte problematiske, og nesten alltid underholdende, møte med kjærligheten i forskjellige former.

Kjærlighet er vanskelig nok for de fleste av oss, og det er dessverre mange, både i Japan og her, som er skeptiske til at folk med psykiske sykdommer skal gifte seg og stifte familie. Ved Betelhuset oppfordres imidlertid alle som ønsker det, til å gå hen å finne seg make og stifte familie av hjertens lyst. Problemer vil selvfølgelig oppstå, men det gjør de jo stort sett uansett i livet (enten man nå er "frisk" eller "syk"), så dem finner man løsninger på sammen etter hvert.

En av kvinnene som har bidratt til boka, forteller om sitt nokså idiosynkratiske kjærlighetsproblem: Hun forelsker seg  i berømte sangere og baseballspillere, sender stadig mer åpenhjertige kjærlighetsbrev til dem. Denne atferden analyserer hun i sin forskningsrapport og kommer fram til at det å skrive disse kjærlighetsbrevene har både negative og positive sider. På den ene siden hjemsøkes hun av bondeanger for hver gang hun har sendt av gårde et brev, kombinert med en intens frykt for at brevmottakeren plutselig skal komme og oppsøke henne. Samtidig klarer hun ikke å la være å gjøre det, det er blitt en form for besettelse for henne. Men hun elsker også å skrive disse brevene, ikke bare fordi hun da kan drømme om sin utkårede, men fordi hun i dem kan fortelle om sitt eget liv på en måte hun ikke ellers ville ha turt. I sin analyse stadfester hun at denne tvangsatferden slett ikke er entydig negativ, samtidig som  hun fastslår at det er nokså slitsomt å gjenta syklusen av å skrive brev, sende dem, hate seg selv for å ha sendt dem, og leve i frykt for å bli oppsøkt av den hun har skrevet til.

Men så fikk hun en dag et råd fra en av de andre i "forskningsgruppa" si på Betelhuset. Nei, hun ble ikke overtalt til å forstå at det hun drev med, bare var tvangshandlinger, og at det som drev henne til å skrive brevene, ikke var kjærlighet, men vrangforestillinger. I stedet lød rådet som følger: – Hva hvis du lager deg din egen postkasse, en pappeske noe som du klipper en åpning i, og poster brevene dine i den? Så kan du fortsette å skrive brev, men slipper å plages av anger etter å ha sendt dem, og du slipper å være redd for å bli oppsøkt.

Så hun gjorde det. Og det funket. Det løste ikke alle problemer, men det var en praktisk løsning på noe som i hvert fall jeg aldri ville ha kommet på å tenke på som et praktisk problem. I forskningsrapportens konklusjon skriver hun: "Det var vondt å leve med vrangforestillingene, men det skjedde mye gøy også. Når jeg tenker tilbake på det, er det et godt minne." Jeg skulle gitt mye for å bli klok som henne.

Mobiler og krabber – den svenske salgssekten og "det nye arbeidsmarkedet"

Jeg har allerede skrevet en del innlegg om Takiji Kobayashis Krabbeskipet her på bloggen og har ikke tenkt til å si så mye om den i dag – men jeg blir gang på gang slått av hvor aktuell denne boka fortsatt er i dag, eller i det minste kan være, dersom man lar den være det.

Jeg har ikke TV hjemme og har ikke hatt det på … så mange år jeg kan huske (hva skal man med TV når man har internett som tidsfordriv/-tyv?), men her om dagen svingte jeg innom titteboksen og så begynnelsen på en interessant svensk dokumentar med tittelen Säljsekten ("Salgssekten" tror jeg den norske oversettelsen lød). En reporter går undercover og tar jobb ved The Phone Company, et salgsselskap for mobilabonnementer. Her avsløres et arbeidsmiljø hvor unge mennesker drives til å jobbe til de stuper, manipuleres til å tro at det er normalt å jobbe over tolv timer om dagen uten pause, og skremmes fra å reise spørsmål ved sin arbeidssituasjon eller kontakte fagforeninger. Klipp fra dokumentaren kan ses her, og en nærmere beskrivelse av innholdet ligger her.

Tidene har forandret seg fra 1920-tallets Japan, men situasjonen som denne dokumentaren skildrer i Sverige, er høyst gjenkjennelig fra Krabbeskipet: I et deregulert arbeidsmarked fristes arbeidsgivere til å presse maksimal profitt ut av sine arbeidstakere, og menneskelige hensyn må vike. Når arbeidstakernes situasjon gjøres usikker – ved at de kun ansettes midlertidig eller i vikarstillinger – mister de kontrollen over sin egen siuasjon og muligheten til å protestere på urettferdig behandling.  Adecco-saken har allerede vist at dette også gjelder Norge, og Säljsekten viser "det nye arbeidsmarkedets" sanne ansikt i nabolandet vårt. Dette angår oss nå, og vil gjøre det i stadig økende grad etter som bølgene fra den økonomiske krisen når våre bredder. Selvsagt er vi avhengige av næringslivet, men når arbeidsgiverinteresser krever mer "fleksibilitet", bør vi være på vakt – én persons fleksibilitet, er en annens ufrihet.

Animasjon uten anime: Koji Yamamura på Cinemateket

Visning med introduksjon av en av Japans viktigste uavhengige animasjonsfilmskapere på Cinemateket tirsdag 13.september kl.18!

Koji Yamamura: Atamayama, 2002

Denne uka har vært et lite avbrekk i de vanlige rutinene. I stedet for å sitte og tålmodig jobbe meg gjennom Scott Westerfelds spennende ungdomsroman Specials (tredje bok i Uglies-trilogien), har store deler av dagene gått med på å lete opp informasjon om animasjonsfilm generelt, om animasjonsrelatert terminologi spesielt, og om klassiske animasjonsfilmskapere for øvrig.

Før noen spør, så har jeg ikke begynt på etterutdanning (i mitt yrke er hver eneste dag en etterutdanning, og det er aldri godt å forutsi hva en arbeidsdag vil bringe av obskur kunnskap). Nei, foranledningen for disse plutselige og lystbetonte studiene er at den Oscarbelønnede japanske animasjonsfilmregissøren Koji Yamamura kommer til Oslo på mandag og tirsdag neste uke, og jeg har blitt bedt om å tolke for ham under to hektiske dagers program.

Koji Yamamura var et for meg ukjent navn før jeg fikk oppdraget, men etter som jeg begynte å se nærmere på filmografien hans, og ikke minst den imponerende rekken av priser han har vunnet, forsto jeg at han har et sjeldent sterkt renomé i sitt fagmiljø.

Mange som hører ordene "japansk animasjonsfilm" tenker sikkert umiddelbart "anime" – actionfylte, masseproduserte og/eller kommersielle animasjonsfilmer med skarer av blodfans både i og utenfor Japan. Alt fra Akira til Naruto. Men Yamamuras filmer er av et helt annet slag – organiske, eksperimentelle, og visuelt utfordrende. I kortfilmen Kafkas 'En landsens lege' forvrenger han hele tiden figurenes størrelser og proposjoner for å uttrykke deres skiftende sinnstemninger, og skaper på denne måten en genuint urovekkende atmosfære som er en Kafka-filmatisering verdig.

Min personlige favoritt er imidlertid Atamayama (kjent på engelsk som Mt. Head) fra 2002, som skaffet Yamamura en Oscar for beste animerte kortfilm, i tillegg til førstepriser i animasjonsfilmfestivaler i Annecy og Zagreb. Filmen, som på norsk kunne vært kalt Hodetoppen, er en lett absurd og humoristisk historie om en mann som er så gjerrig at han plukker opp kirsebær fra gata og spiser dem. Men fordi han er så gjerrig, spiser han til og med opp steinene, og dermed begynner et kirsebærtre å vokse opp av hodet hans. Treet vokser seg stort og får praktfulle blomster, og snart begynenner naboene å valfarte den bare knollen hans for å beundre det. Skallen omdøper de "Hodetoppen", og i god japansk ånd slår de seg til med piknikkurver, bærbare karaokemaskiner og rikelige mengder alkohol – og den eneste som ikke får bli med festen, er hodets eier. Manuset er basert på en historie fra standardrepertoaret i den gamle komedietradisjonen rakugo (litt som standup, bare at komikeren sitter), men er satt i dagens Tokyo. 

Hvis du trodde at japansk animasjon bare var anime, anbefales du varmt å legge turen innom Cinemateket på tirsdag. Både Atamayama og Kafkas 'En landsens lege' vil bli vist, i tillegg til to av hans andre kortfilmer.

Ny statsminister, alt som før?

Så var det slutt for Naoto Kan, og Japan får igjen ny statsminister, Yoshihiko Noda. Om den nye statsministeren vet jeg ikke stort annet enn det som har kommet fram i media de siste dagene, men Svend Haakon Kristensen har skrevet en informativ bloggpost, så nysgjerrige sjeler anbefales å sjekke den. The Guardian melder ellers at Noda er kritisk til Kinas militære opprusting og har tatt til orde for at de japanske lederne under andre verdenskrig ikke lenger bør anses som krigsforbrytere. Og BBC kan fortelle at han i motsetning til sin forgjenger ønsker å gjenoppta driften ved landets stengte atomkraftverk, og at han ikke støtter Kans visjon om et atomfritt Japan. Ikke min type statsminister, med andre ord, men jeg holder muligheten åpen for at han kan ha andre, forsonende egenskaper – og dersom han klarer å rydde opp i økonomien, ville det neppe skade.

Når jeg har fulgt med på BBC de siste dagene, har de fremhevet at Noda blir landets sjette statsminister på de fem årene som har gått siden den populære (men også omstridte) Junichiro Koizumi gikk av. Men dette er knapt noe nytt, og det var snarere Koizumi som var unntaket: Noda blir den 30. statsministeren Japan har hatt i løpet av av de 65 årene som har gått siden landet fikk sin nåværende grunnlov i 1947, og de fleste japanere jeg har snakket med, virker skeptiske til at han vil vare stort lenger enn sine forgjengere. 

Selv om jeg gjennom jungeltelegrafen har hørt stemmer som er sterkt kritiske overfor Noda, er inntrykket mitt at han møtes av de fleste japanere med et skuldertrekk. Det vesentlige ved dette maktskiftet er ikke personligheten eller politikken til den påtroppende statsministeren, men det faktum at landets ledelse igjen har blitt byttet ut etter mindre enn et år. Selv om ulikhetene er store, sammenligner flere nå Japans situasjon med Belgia, som har vært uten nasjonal regjering siden ifjor sommer. Riktignok har Japan en regjering, men mange har vanskelig for å forstå at den kan få utrettet noe som helst når den skiftes ut fortere enn folk flest bytter mobiltelefon.

På tross av mye elendighet, mener jeg likevel å se kimer til endring i den politiske bevisstheten i Japan. Frustrasjonen over politikernes grådighet og udugelighet er stor, og mange føler avmakt overfor det politiske systemet, men jeg har et håp om at folket i Japan snart skal miste tålmodigheten og kreve en mer ansvarlig og gjennomsiktig ledelse. 

Det kvinnelige klasseskillet

Det har blitt en lang pause i bloggingen, men jeg har hatt planer en stund om å ta det opp igjen, så jeg håper at det kan bli litt mer orden i sysakene framover nå. Har samlet opp noen tanker og ting som jeg gjerne vil dele med verden, så forhåpentlig får jeg postte en gang i uka eller deromkring utover høsten.

På mandag var jeg på en svært interessant forelesning på Universitetet i Oslo ved professor emerita Chizuko Ueno fra Universitetet i Tokyo. I tillegg til å være professor i sosiologi og kjønnsstudier er hun en av Japans mest profilerte feminister, og har skrevet en rekke bøker.

Forelesningen dreide seg om hvilken innvirkning neoliberalismens framvekst i Japan på 1990- og 2000-tallet har hatt på livssituasjonen til japanske kvinner. I de to tiårene som har gått etter at den økonomiske bobla brast, har Japan gjennomgått flere økonomiske og politiske reformer som har ført til økt økonomisk privatisering og en deregulering av arbeidsmarkedet. Et av de mest merkbare utslagene av dette er den sterke økningen i bruk av midlertidig arbeidskraft og vikartjenester i næringslivet, på bekostning av fast ansettelse (dette er for øvrig en av de underliggende årsakene til Krabbeskipets renessanse på slutten av 2000-tallet).

At denne utviklingen har ført til et økt klasseskille i Japan, oppdaget jeg for alvor da jeg arbeidet med oversettelsen av Krabbeskipet, men professor Ueno påpekte at det også har ført til et klasseskille blant kvinner. På den ene siden har de økonomiske reformene skapt muligheter for dem som er i stand til (og villig til) å vie størsteparten av livet sitt til arbeidet, slik det lenge har vært forventet av japanske menn. For dem som ikke vil eller kan dette, har imidlertid situasjonen blitt forverret, og det er vanskelig å skaffe en anstendig inntekt, for ikke å snakke om å forsørge en familie, dersom man ikke klarer å skaffe seg fast arbeid. Og når myndighetene denne uken meldte at midlertidig ansatte og vikarer nå utgjør 38,7% av arbeidsstyrken – det høyeste tallet siden undersøkelsene begynte i 1987 – sier det seg selv at dette ikke er lett (kilde: Asahi Shimbun).

Parallelt med dette påpeker Ueno at det også har skjedd en endring i synet på samfunnets ansvar for den enkelte borger. Hvorvidt man gjør suksess eller faller igjennom i konkurransesamfunnet, anses som et individuelt ansvar. Dette fører til en dobbelt byrde for dem som faller utenfor: Ikke bare må man leve med å se seg selv (og ses av andre) som mislykket, man må i tillegg leve med anklagen om at dette utelukkende er ens egen skyld.

Klasseskillet blant kvinner har også ført til en splittelse blant japanske feminister, påpekte Ueno – mellom dem som kun er opptatt av like muligheter for kvinner og menn på den ene siden, og dem som gjennom  reformer  – slik som lengre fødselspermisjoner og økt barnetrygd – ønsker å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet på den andre.

Etter to tiår hvor utviklingen har gått i retning av økt markedsliberalisme, mener Ueno nå å se antydninger til endring – Det demokratiske partiet som sitter ved makten, har fått igjennom en ordning hvor alle barnefamilier i Japan får en støtte på ca 1000 kr per barn i måneden. Dette ville vært utenkelig under Det liberaldemokratiske partiet, som har formet Japans politikk gjennom hele etterkrigstiden. Imidlertid ser man også tilbakeslag mot denne typen reformer, og mange anser Japans feminister som en trussel mot "tradisjonelle" japanske verdier, og som en årsak til landets katastrofalt lave fødselstall. Professor Ueno har selv opplevd at å få mange av sine bøker, sammen med annen feministisk litteratur, fjernet fra enkelte offentlige biblioteker på grunn av press fra konservative grupper.

Selv tror og håper jeg at endringer er på vei. Selv om det japanske samfunnet forandrer seg langsomt, har jeg selv sett at det er store forskjeller mellom (beste)foreldregenerasjonen som styrer landet, og dagens unge generasjon. Selv om systemet er tunggrodd, er det grunn til håp. Selv ser jeg i all naivitet for meg et Japan som etter den økonomiske nedgangen gjenfinner og gjenoppfinner seg selv som et varmere og mer åpent samfunn hvor andre mål enn økonomisk vekst får påvirke agendaen.