Jeg fikk en epost fra en gammel venn i Japan her om dagen, og han skriver litt om frustrasjonene over det politiske systemet, så jeg har oversatt det og vedlegger det her som et lite øyeblikksbilde over hvordan i hvert fall noen japanere opplever dagens situasjon.
Etter at vi fikk en ny regjering ifjor, trodde vi at ting ville bevege seg et skritt i riktig retning, men Ichiro Ozawas politiske reformer skapte en voldsom motreaksjon fra massemedia, byråkratiet, ryggslikkende USA-etterdiltere, firmatopper som investerer i utlandet, og mafiaen av forkjempere for den amerikansk-japanske sikkerhetsavtalen som i kjølvannet av den økonomiske nedgangen har hatt fritt spill. Denne motstanden har nå fått en helt uant kraft, og både politikken og media forfaller foran øynene på oss for hver dag som går. Og statsministeren og toppene i regjeringspartiet har fullstendig snudd ryggen til nettopp den saken de gikk til valg og vant på. Ikke bare var de ute av stand til å bestemme en ny plassering av de amerikanske militærbasene på Okinawa, hele suppa har ført til sammenbrudd i regjeringen. Som om ikke det var nok, lar de seg snurre rundt lillefingeren av USAs løpegutter i Japan og massemedia.
Japan er ikke en selvstendig stat, vi er fortsatt under USAs kommando, og i det siste er det blitt pinlig tydelig at selv om GHQ (General Head Quarters – den amerikanske overkommandoen i Japan i okkupasjonstiden etter andre verdenskrig) er borte, fortsetter vi å være en kvasikoloni og rævediltenasjon. Etter den plutselige arrestasjonen av Ozawas sekretær i fjor vår er det i ferd med å vise seg hva situasjonen i Japan, 65 år etter krigen er.
Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men kort fortalt: Forfallet i samfunnet de siste ett-to årene er ikke til å tro.
Posts
