"Japanske godbitar" – anmeldelse av "Pupper og egg" i Dag og Tid

"Litterære godbitar med lang ettersmak – som òg gir meirsmak," skriver Merete Røsvik Granlund i sin svært positive anmeldelse av Mieko Kawakamis Pupper og egg i Dag og Tid 14 juni. Hun trekker fram Kawakamis evne til å skrive  opplevelsen å få – og senere miste – en kjønnsmoden kvinnekropp, og skriver videre: "Men bak ligg det andre dimensjonar. Kvifor er kroppen så påtrengjande viktig og vanskeleg? Kva vert ikkje sagt?"

Granlund fremhever Kawakamis språk i den norske oversettelsen og skriver: "Magne Tørring har gitt Kawakami ein urbant flytande, rytmisk ordlyd – eit språk med særpreg." Hun trekker også fram etterordet som setter teksten inn i en økonomisk, sosial og litteraturhistorisk kontekst, og gir ny dybde og forståelse til en allerede spennende tekst.

"Eg håpar eg får sjansen til å følgje utviklinga i Japan gjennom fleire tekstar av Kawakami," skriver hun til slutt – og til det er det bare å si: Det gjør vi også!

Les hele anmeldelsen her (Dag og Tid 14. juni. Betalt innhold)

"Et sprang fra normaliteten" – anmeldelse av "En hinsides mann" i Morgenbladet

"En idérik debutroman som gir norske lesere større utsyn" konkluderer Morgenbladets Carine Elisabeth Beddari i sin begeistrede anmeldelse av Tetsushi Suwas En hinsides mann. Hun går inn på de språkfilosofiske spørsmålene som romanen tar opp, og skriver at Suwas bruk av humor gjør at romanen "oppfyller sitt potensiale".

Les hele anmeldelsen her.

Japanerne kommer!

Denne uken har det vært morsomt å være oversetter. NRK har (helt uoppfordret!) oppdaget at det i år gis ut  fem japanske skjønnlitterære bøker – flere enn noen gang før. På onsdag hadde de et langt innslag om “den japanske bokbølgen” på P2, og i dag trykker nrk.no en stor sak under tittelen “Japanerne kommer!”

(Illustrasjon fra artikkelen i nrk.no)

Av de fem bøkene har jeg hatt gleden av å oversette to:

• Tetsushi Suwa: En hinsides mann (Roman. Pax forlag)
• Mieko Kawakami: Pupper og egg (Roman. Bokvennen forlag)

I tillegg er det én roman og to diktsamlinger:

• Banana Yoshimoto: Innsjøen (Roman. Cappelen Damm. Oversatt av Anne Lande Peters)
• Hiromi Itô. (Dikt. Tittel ikke klar - utgis på Den grønne malen forlag senere i år. Oversatt av Ika Kaminka)
• Takashi Hiraide: Til valnøttens gjenstridige utholdenhet (Dikt. Oktober forlag. Oversatt av Ika Kaminka)

Aldri før har det blitt gitt ut så mange japanske bøker på én gang, og alle er oversatt direkte fra japansk. At alle forfatterne utenom Banana Yoshimoto utgis for første gang i Norge, gjør det hele ekstra spennende. Det er dessuten første gang Suwa oversettes til et europeisk språk, og Kawakami har bare vært utgitt på fransk før, så det er et solid pionerarbeid forlagene har gjort. Kryss i taket!

Om tøying, bøying, språk og grenser

Bare en kjapp post for å fortelle om seminaret Tøy! Om å sette språk til egne og andres tekster  (klikk her for Facebook-lenke) som går av stabelen på Litteraturhuset 1. mars kl. 1300. 

Oversetterkollega Ika Kaminka og jeg har lenge grublet på hva det er som gjør det så vanskelig å oversette fra fjerne språk. For all del: All oversettelse er krevende, men man får noen helt egne utfordringer når man jobber med språk og kulturer som er så langt unna norsk som det japansk er. Og det går ikke bare på the usual suspects – falske venner, grammatiske forskjeller og begrep som ikke har noe motsvar på norsk – selv om de selvfølgelig også forekommer. Det er noe annet, noe som ligger dypere, en opplevelse av at nettopp det som gjør teksten god i originalen kan gjøre oversettelsen platt, intetsigende og livløs … med mindre oversetteren gjør noe med det. 

Men hva skal vi gjøre? Vi kan selvfølgelig tøye teksten, men kan vi også tøye språket – altså, det norske språket? Eller har hvert enkelt språk sin egen indre logikk som setter grenser for hva som er mulig å si?

For å hjelpe oss å tenke rundt problemstillingen har vi fått med oss poeten Øyvind Rimbereid, kritikeren Tom Egil Hverven, poeten og gjendikteren Gunnar Wærness og forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo. Det blir tre foredrag og ett innlegg til samtale etterpå – med mulighet til å stille spørsmål fra salen. 

Hele herligheten er gratis og åpen for alle! 

Medienes korttidsminne

BBC skrev forleden en artikkel om såkalte host bars i Sør-Korea, barer hvor velstående kvinner betaler ikke bare for drinker, men for selskap med vakre og oppmerksomme menn.

Denne artikkelen føyer seg inn i en rekke med reportasjer i internasjonale medier hvor man tar for seg fenomener fra Kina og Sør-Korea. Dette er helt naturlig, i og med at begge land får stadig større betydning i verden. Det som interesserer meg, er at man tilsynelatende har glemt at svært mange av fenomenene som presenteres, egentlig ikke er fremmede. De har eksistert i Japan i lang tid, og hvis man har lest nyheter i mer enn ti år, er det ikke usannsynlig at man har støtt på fenomenet før.

Host bars har vært en del av bybildet der  lenge, og det er ikke så mange år siden fascinerte journalister skrev om dette fra Tokyo. Selvsagt er det interessant å se på hvordan slike fenomener sprer seg i ulike land, men når disse ikke settes i sammenheng med hvor de har oppstått, og hvilke forskjeller som finnes mellom de ulike landene, kommer vi ingensteds med å skulle forstå fremmede kulturer.

Selvsagt er det ikke slik at asiatisk kultur generelt har sitt utspring i Japan, men landet har vært gjennom mange av de stadiene som andre nabolandene nå er i ferd med å gjennomgå – industrialisering og rask økonomisk vekst etterfulgt av stagnasjon og befolkningsreduksjon. Det er mye å lære om Kina, Sør-Korea og de andre Øst-asiatiske landene ved å sammenligne hvilke aspekter deres kulturer deler med Japan – og hvor de skiller seg fra hverandre.

[OPPDATERT 22. SEPTEMBER]
Snakker om solen … så skriver BBC akkurat en slik type artikkel som jeg etterlyser!