Tegn til mening

Et aspekt av oversettelsesprosessen som vanligvis ikke vies så mye oppmerksomhet, er det typografiske, med andre ord hvordan de tekstelementene som ikke har noen referent i talespråket, påvirker teksten og hvordan oversettelserens behandling av disse innvirker på den ferdige oversettelsen. I dette inngår valg av skrifttyper (et fagfelt jeg bare i det siste har blitt gjort oppmerksom på dybdene i, igjen takket være en annen av mine kunnskapsrike venner, Frode Helland), men også bruken av tegn.

Min gode venn Kvilelaus, som hjalp meg med etterordet til Krabbeskipet, stilte følgende spørsmål til oversettelsen i kommentarfeltet til dette innlegget: "Mange stader i teksten står ord i hermeteikn, ofte utan at eg heilt forstår kvifor. Det er kanskje forfattaren som er den ansvarlege?" Jeg kunne svart ganske enkelt "ja" i kommentarfeltet, men etter hvert som jeg begynte å utdype svaret, innså jeg at svaret ble så langt at jeg like gjerne kunne gjøre en egen bloggpost av det.

I japansk, som jo er et skriftspråk som skiller seg fra de europeiske på de fleste måter, er det også forskjeller i tegnbruken. Noen forskjeller er av mer kosmetisk art: Det japanske punktumet er en sirkel (。), mens kommaet er lengre, og skråner motsatt vei av vårt (、). 

Når det gjelder Kvilelaus’ spørsmål, brukes ikke anførselstegn i vestlig forstand på japansk. I stedet brukes såkalte kagikakko (「  」), som til en stor grad har samme bruksområder – til å markere direkte sitat, til å trekke et ord ut av sammenhengen og markere distanse til det (på samme måte som de ironiske "to fingrene" som man vifter med når man ikke vil "vedkjenne" seg "innholdet" av "utsagnene" sine), og kan i de fleste tilfeller erstattes med hermetegn.

Japanske kagikakko brukes generelt noe oftere enn våre hermetegn, noe som blant annet skyldes at man kan bruke disse tegnene til å "konseptualisere" et ord, trekke det ut av tekstsammenhengen og markere at man her snakker om et kjernekonsept i tekst. Dette er et grep som ofte brukes når man innfører nye begreper eller måter å bruke begreper på. Igjen er ikke dette ukjent i vestlig tekstproduksjon, men forekommer hyppigere i Japan. Når det er sagt, er Takijis bruk av kagikakko i Krabbeskipet spesielt generøs, også i japansk kontekst. Det samme gjelder bruken av såkalte bōten – "prikker" ved siden av skrifttegnene som grovt tilsvarer kursivering i latinsk typografi. Under følger en smakebit:

Selskapet overlot ingenting til tilfeldighetene når de hyret fiskere til skipene sine. For å være på den sikre siden, kontaktet de borgermestere og politimestere rundt i distriktene og ba dem finne «mønsterungdommer» til seg – lydige arbeidskarer som ikke interesserte seg for fagforeninger og slikt tøv. Jo da, de høye herrer visste nok å ordne ting slik det passet dem! Men stikk i strid med deres planer var nå selve «arbeidet» på krabbeskipet i ferd med å forene mennene og drive dem til å organisere seg. Selv ikke de utspekulerte kapitalister hadde kunnet forutse et så usannsynlig hendelsesforløp. Her hadde de gått til alle slags anstrengelser for å sope sammen det de kunne finne av uforbederlige «drukkenbolter» og annen uorganisert arbeidskraft, og nå var de ironisk nok selv i ferd med å lære dem hvordan de skulle organisere seg!

At "mønsterungdommer" og "drukkenbolter" settes i anførsel, oppleves ikke unaturlig – her dreier det seg om "såkalte" mønsterungdommer og drukkenbolter. At "arbeidet" settes i anførsel oppleves derimot mindre intuitivt, likedan at "usannsynlig står i kursiv. Jeg stusset selv over dette og lurte lenge på hvordan dette skulle løses i norsk oversettelse. Så var det at jeg kom over en artikkel som diskuterte sammenhengen mellom Krabbeskipet og Lenins Kapitalismen som imperialismens høyeste stadium. Artikkelen tok for seg de ideologiske føringene fra Lenin som Takiji (ukritisk, ifølge skribenten) overfører til japanske forhold. Av nysgjerrighet tok jeg en titt på Lenins tekst i norsk oversettelse, og fant også der en svært rik bruk av både kursiver og anførsel, som i stor grad minnet om Takijis språkbruk.



Takiji selv leste Lenin aktivt og var påvirket av ham på flere nivåer. Bruken av kagikakko og bōten opplever jeg delvis som en del av en ideologisk sjargong – ofte har det en fremmedgjørende funksjon i teksten, hvor tilsynelatende uskyldige ord trekkes ut av sammenhengenen; leserens oppmerksomhet rettes mot ord den vanligvis bare ville latt øynene feie fort over, slik at man tvinges til å tenke gjennom dem på nytt.

Ikke alle tilfellene har en like opplagt ideologisk funksjon. Jeg har forsøkt se bevisst på hvor tegnbruken reflekterer forfatterens litterære uttrykk, og hvor den sammenfaller med japanske konvensjoner. I noen tilfeller har jeg luket ut anførsler som jeg mente ville fungere på gal måte på norsk, men jeg ønsket samtidig ikke å gjøre teksten mer "motstandsfri" enn Takiji selv skrev den – uten at det noen gang kan bli et én-til-én forhold mellom original og oversettelse. Det er kompromisset vi må leve med på vår side av Babel.

Bilde 1: Fra den norske oversettelsen av Krabbeskipet (2010)

Bilde 2: Kagikakko (anførsel). Fra en faksimile av den japanske førsteutgaven av Kanikōsen. 

Bilde 3: Bōten (kursiv). Fra en faksimile av den japanske førsteutgaven av Kanikōsen.