Monday, June 21, 2010

Drømmer og virkeligheter – Haruki Murakami og løsrivelsen fra virkeligheten, del 2

Et tilbakevendende trekk i Murakamis litteratur er utforskningen av grenselandet mellom virkelighet og drøm, mellom «denne siden» og «den andre siden». Hva er egentlig denne «andre virkeligheten» som han skildrer? Og hvorfor er det så ofte i dette parallelle universet at alle konflikter i fortellingene hans løses (eller oppløses)? Annen del (del en kan leses her)



Som oversetter har jeg hatt befatning med to bøker av Murakami – novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen, som jeg oversatte sammen med Ika Kaminka (hun sto for den største delen), og nå altså Elskede Sputnik. For å snakke om «den andre siden» i Murakamis litteratur, tenkte jeg derfor jeg kunne ta utgangspunkt i sistnevnte.

Elskede Sputnik er en ulykkelig kjærlighetsroman. I sentrum står hovedpersonen K, en ung mann som jobber som barneskolelærer og som er håpløst forelsket i Sumire. Sumire er en aspirerende beatforfatter (om enn noe på etterskudd) hvis store drøm er å bli like vill og kul som Jack Kerouac – inntil hun en dag, plutselig og uventet blir stormforelsket i den 17 år eldre kvinnen Miu. Miu er en gåtefull kvinne med koreansk bakgrunn som etter en mystisk hendelse har mistet evnen til å føle enhver seksuell tiltrekning. Vi har med andre ord tre personer fanget i et fastlåst trekantforhold: K elsker Sumire, som riktignok anser ham som sin næreste venn, men ikke er i stand til å elske ham  (eller noen annen representant for det mannlige kjønn). Sumire elsker Miu, som igjen er glad i Sumire, men ikke er i stand til å føle seksuelt begjær for noe menneske, sin egen ektemann inkludert. Og samtidig som K elsker Sumire, føler han også en annen, mer ubestemt tiltrekning til Miu, som heller ikke kan gjengjeldes. Som K sier:
Det hele var fryktelig innfløkt. Som i et eksistensialistisk teaterstykke. Alle hadde forvillet seg inn i hver sin blindgate, og ingen kom seg noe sted. Det fantes ingen riktige valg. Og nå hadde Sumire plutselig bare forsvunnet fra scenen.
I de to siste setningene her finnes en viktig nøkkel til denne romanens hovedkonflikt og til dette merkelige fenomenet som ofte dukker opp hos Murakami, som han i Elskede Sputnik omtaler som «den andre siden»: Når Sumire forelsker seg i Miu, begynner hun umiddelbart å forandre seg. Forfatterambisjonene viker, hun mister evnen til å skrive, og hun forvandles både utvendig og innvendig til hun ikke lenger kjenner seg selv igjen, alt sammen i en bevegelse for å nærme seg sin elskede Miu. Men hva da når den personen som er målet for denne forvandlingen, ikke er i stand til å ta imot Sumire? Her oppstår den uløselige konflikten, Sumires «blindgate». Den rasjonelle tanke, som alltid har vært Sumires tilflukt og støtte, er ikke lenger til noen nytte. Tilsynelatende finnes ingen utvei.

Dette er bakgrunnen når Sumire en dag plutselig forsvinner mens hun er på ferie på en øy i Egeerhavet med Miu. «I løse lufta», som Miu sier. K blir tilkalt og hjelper Miu med å lete etter Sumire, men hun er sporløst borte. Alt han finner, er en diskett med to tekster som Sumire har skrevet. Her finner han en viktig ledetråd, når Sumire skriver:
Sett at man velger å la være å tenke alvorlig over ting (og i stedet ligger på ryggen i enga mens man titter opp på skyene og lytter til gresset som gror), hvordan skal man da unngå slike kollisjoner (baff!)? Vanskelig? Slett ikke. Rent logisk er det eksepsjonelt enkelt. C’est simple. Du bare drømmer. Og fortsetter å drømme. Du går inn i drømmenes verden for aldri å komme ut igjen. Du lever der inne for alltid.

I drømme trenger man nemlig ikke å skille mellom ting. Ikke i det hele tatt. I drømmene er det ikke noe skille mellom den ene tingen og den neste. Det er derfor du nesten aldri kolliderer med ting i drømme, og når du en sjelden gang gjør det, er det ikke vondt. Sånn er ikke virkeligheten. Virkeligheten biter.
Etter å ha lest Sumires dokumenter, kommer K til den konklusjonen at Sumire må ha forsvunnet til «den andre siden», til «drømmenes verden», en slags parallell dimensjon hvor konflikter og motsetninger ikke eksisterer. De viktigste spørsmålene er  imidlertid ubesvart: Hvordan kommer man seg dit? Og hvordan – om det i det hele tatt er mulig – kommer man seg tilbake?

Parallelle virkeligheter er et tilbakevendende motiv i Murakamis bøker helt siden Sauejakten, som er den første av hans romaner som er oversatt til norsk (men ikke den første han skrev*). Som oftest vil den typiske Murakami-helten være opptatt med å dyrke sitt trygge og velordnede, men samtidig kjedelige og ensomme liv, når døren til en annen verden umerkelig åpner seg på gløtt, og merkelige hendelser og skapninger står i kø: magiske sauer skal finnes, fisk regner fra himmelen, døde personer kommer tilbake, og fisk regner fra himmelen. Og i Elskede Sputnik forsvinner en person i løse luften, mens en annen mister «halvparten» av seg selv i en annen virkelighet. Når døren mellom den «virkelige» virkeligheten og «den andre siden» åpner seg på gløtt, blir Murakamis hovedpersoner rykket ut av balanse, og de blir motvillig tvunget ut på en reise. Som oftest ender reisen i et grenseland mellom virkelighetene: I Sauejakten møter hovedpersonen igjen sin avdøde venn Rotta, i Kafka på stranden reiser han ut i skogen og møter den middelaldrende kvinnen Saeki som ungdom, og i 1Q84, som oversettes av Ika Kaminka i dette øyeblikk … nei, det skal du få lov til å lese selv, når den tid kommer …

Uansett – Murakamis romaner utspiller seg ofte som reiser til grenselandet mellom to virkeligheter. «Den andre siden» er en uhåndgripelig og udefinerbar størrelse som omtales litt forskjellig i hver historie – noen ganger gir ikke Murakami den noen definisjon (som i Sauejakten), andre ganger gir han den et veldig konkret navn (slik han gjør i andre halvdel i tittelen til Hardkokt eventyrland og verdens ende). Selv synes jeg begrepet «den andre siden», som han bruker i Elskede Sputnik, er det av begrepene Murakami bruker som mest intuitivt fanger innholdet i dette fenomenet.  

Men hva er denne «andre siden»? At det er noe som er oss fremmed, noe vi ikke vedkjenner oss, men som likevel kan ta kontroll over livene våre, er åpenbart, men er det en psykologisk tilstand? Et symbol på kaoskreftene i verden? Skjebnen?

(fortsettes)

 * Murakamis to første romaner, kaze no uta o kike og 1973 nen no pinbôru har så vidt jeg vet bare blitt oversatt til engelsk én gang, i en serie beregnet for japanere som ønsker å lære seg engelsk ved å lese kjent japansk litteratur i oversettelse)

2 comments:

  1. Hei, må bare beklage å ha vært totalt fraværende lenge nå. Planlegger å være mer aktiv i tiden framover.

    Jeg har lagt inn forklaringen i bloggoverskriften nå: "Kotoba" er sammensatt av "koto"; ord, språk, og "ha"; løv. Ordet betyr "språk", "ord", "talemåte", "uttrykk", og benyttes i mange sammenhenger. Etymologien gjør at jeg liker ordet – å tenke på "ord" som blader som henger på (eller daler ned fra) språkets store tre.

    ReplyDelete