Asahi shimbun melder i dag at japanske gjennomsnittslønninger i 2009 nådd sitt laveste nivå på 14 år og ligger på 2228 yen (ca. 140 kr) i timen. Dette er 35 yen lavere enn året før og 100 yen lavere enn i 2001. Samtidig meldte BBC her om dagen at prisene stadig går nedover. Alt i balanse med andre ord? Det er neppe så enkelt.
Selv om gjennomsnittslønnen går ned, viser erfaringen at den ikke går like mye ned for alle. Som en profetisk (tydeligvis også på det samfunnsøkonomiske feltet) snekker en gang sa; den som har, skal få, men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. I 1995 la det japanske Keidanren (tilsvarende NHO) fram dokumentet “En japansk økonomi for en ny tid”, hvor de oppfordret til økt bruk av vikarer og deltidsarbeidere til å gjøre de fulltidsarbeidende jobb. Siden har andelen midlertidige ansatte eksplodert og er anslått av enkelte til å utgjøre en tredel av alle arbeidende japanere. Mange må klare seg med å kombinere deltidsstillinger, og lever likevel på en årslønn på i overkant av en million yen (drøye 63 000 kr). Uten fast ansettelse får de ikke helseforsikring, pensjon eller annen sikkerhet, og det er ikke få som lever fra hånd til munn – én uke uten jobb på grunn av sykdom kan være nok til at de havner på gata.
Og dette var før finanskrisen.
Jeg tror de fleste har den misoppfatningen at Japan er et velstående land. Sannheten er at svært mange japanere bare så vidt er i stand til å holde seg selv i live. For mange blir det for hardt: Av de over 30 000 selvmordene som begås hvert år, skyldes nesten 8000 økonomiske årsaker. I 2005 hadde Japan ifølge OECD det fjerde høyeste relative fattigdomsnivået i verden, etter Tyrkia, Mexico og USA. Titusener går hjemløse, de aller fleste fordi de ganske enkelt ikke har råd til å bo.
Det er på tide å våkne. For omverdenen. Og ikke minst for japanske myndigheter.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Posts
No comments:
Post a Comment