Holdninger og fordom

Oslo sporveier (eller var det Ruter de het nå?) har i disse dager lansert holdningskampanjen "Slipp de som er inne frem, så kommer du fortere hjem" (nomineres herved til årets nødrimpris). Det later til at det er flere enn meg som har irritert seg over den massive klumpen med (åpenbart) hjernedøde påstigende som med mesterlig tankeløshet blokkerer døråpningen på t-banen og dermed forhindrer at folk kan komme seg ut. I sin amøbiske iver etter å komme fort inn sørger de dermed for at både av- og påstigning tar dobbelt så lang tid for alle - inkludert dem selv.

Men nå ruller altså Ruterdam fram det virkelig tunge skytset - plakater med illustrasjoner av høflige påstigende pappskivemennesker som nærmest kappes om å slippe takknemlige avstigende pappskivemennesker frem.

Ruters kommunikasjonsdirektør sier til Aftenposten at han ikke kjenner til andre storbyer som har vært nødt til å ty til samme virkemidler for å få folk til å lære seg folkeskikk. Jeg sier: Look east, look east.

Skulle det krones en konge av holdningskampanjer, ville Japan stått høyt i arverekken. Den tilsynelatende grenseløse troen på fargerike plakaters evne til moralsk oppbyggelse av folkesjelen er imponerende (og en anelse skremmende). Over motorveiene henger håndmalte slagord skrevet på feilfritt haiku-meter (5-7-5 stavelser) som synger bilbeltets pris, advarer mot promillekjøringens demoner og formaner til "hensynsfull" fartsutfoldelse. I bygatene minner skilt oss vennlig på at vi jo selvsagt egentlig ikke mente å røyke på fortauet*.

Bak dette batteriet av vennligsinnet propaganda ligger tanken om at de aller fleste former for uønsket (eller avvikende) atferd, i bunn og grunn skyldes manglende bevissthet hos individet. Dersom borgeren bare lærer sannheten å kjenne, vil sannheten sette ham fri. We hold these truths to be self-evident ... i samfunnsmaskineriet er alle individer skapt like.

Av de mer underholdende innslagene av slik mykpropaganda jeg har sett er Tokyo Metros "Gjør det heller hjemme"-kampanje (ie de yarou). Tegningene viser ulike mennesker i gang med ulike aktiviteter som regnes som uønsket på en t-bane: Å presse seg inn døra når den er i ferd med å lukkes, legge seg i setene, beføle kjæresten sin (nei, vent litt - det var en spoof) ...

Men hvorfor er det bare unge mennesker på disse tegningene? Hvor ble det av holdningsplakatene med tegninger av fulle, middelaldrende salarymen som plager medpassasjerer og starter slåsskamper i vognene? Hvor er tegningene med de gamle gubbene som sitter på t-banen og bretter ut pornoblader for gud (dersom han skulle ha interesse av det) og hvermann å se? Eller de små, middelaldrende damene som med forbløffende smidighet og kattereflekser klarer å smyge seg forbi deg i køen og snike seg til nettopp det setet du hadde lyst på? Er det noe jeg skulle ønske at folk "heller gjør hjemme", er det dette. Men jeg har visst ikke noe jeg skulle sagt i denne sammenhengen.

Men foreløpig er det altså snakk om å slippe folk av toget før du går om bord selv. Det er en tanke jeg kan støtte. Mon tro hvorfor ingen tenkte på det før?

[Oppdatering 22.april: I år har Tokyo Metro lansert en ny kampanje med tittelen "Gjør det igjen" (mata yarou), hvor de oppfordrer den håpløse ungdommen til å gjenta slike usannsynlige innfall som å reise seg for eldre og syke. Ingen oppfordringer til middelaldrene salarymen om å fortsette å lese aviser og skjønnlitteratur framfor erotisk lektyre av den mer grafiske sorten, dog.]

* At røyking på fortauet i de største byene er forbudt, kan virke fremmed for oss nordmenn, men har en naturlig årsak: I områder som Shinjuku og Shibuya er fortauene så fulle av folk at det skal mer enn gjennomsnittlig fingerferdighet og smidighet til for å manøvrere en tent sigarett gjennom folkemengden uten å svi hull i (de ofte nokså dyre) klærne til sine medmennesker.