Toårsplan

Lørdag fikk jeg et brev som trass i plettfritt byråkratspråk og fullstendig mangel på personlig tone, gjorde dypere inntrykk på meg enn det meste jeg har hatt av annen korrespondanse i det siste.

Jeg gjengir: "Utvalget for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere har, etter innstilling fra stipendkomiteen for skjønnlitterære oversettere, tildelt deg et arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere"

I praksis: To år med et stipend som gjør meg i stand til å leve av å oversette skjønnlitteratur. Som gjør at de brødbake- og syltetøysyltevanene jeg det siste halvåret har tillagt meg, kan videreføres som hobby, snarere enn som økonomisk nødvendighet. Som gjør at jeg kan sitte og file på setninger som "Det var som lyden av en fløyelsgardin som ble trukket stille til side for å vekke ens elskede med det myke morgenlyset" til jeg ikke trenger å rødme til ørene mine gløder i mørket når jeg ser dem igjen på trykk (eller kanskje ikke - så langt er kanskje ikke livet, tross alt).

Jeg stiller meg herved på toppen av en virtuell fjelltopp og roper ut min erklæring: Fra og med nå er jeg fulltids oversetter av skjønnlitteratur i to år framover.

Og ønsker alle en riktig hyggelig dag.

(7.april: Takk til @fridator for illustrasjon!)