"Elskede Sputnik" i Oppland Arbeiderblad, Klassekampen

Jeg beklager å være litt ensformig i valget av bloggetemaer for tiden, men jeg har hatt det litt for travelt til å skrive noe veldig kreativt (jeg kan vel røpe såpass at jeg er i innspurtsfasen på et svært spennende oversettelsesprosjekt ...)

Elskede Sputnik fortsetter sin rundtur i avisenes kulturredaksjoner, og denne gangen er det Oppland Arbeiderblad som har anmeldt boka. Linn T. Sunne gir Sputnik en glitrenede femmer og skriver: "Haruki Murakami forteller både om lengsel og ensomhet, om nærhet og om hvor vanskelig det kan være å være menneske. Det gjør han på elegant og stramt vis (...) slutten er av den typen man gjerne leser flere ganger – og kanskje ikke blir klok på den ennå." Veldig hyggelig omtale med andre ord - kanskje Sunne er en skjult Coelho-elsker (se tidligere post ...)? Uansett er det som oversetter godt å se at andre har klart å lese noe av den samme stemningen i den norske utgaven som jeg først leste i den japanske.

Klassekampen har også levert sin anmeldelse, og i Bokmagasinet 21.mars er  Ellen Sofie Lauritzen sjenerøs nok til å kalle boka en "instant murakamiclassic", og sier: "Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke helt vet hva 'Elskede Sputnik' dreier seg om ... Likevel har den klart å berøre meg på en sjeldent effektiv måte, og lenge etter endt lesning, surrer den fortsatt rundt i hodet. Ubestemmelig, lett som en fjær, og uendlig trist." Det er ellers interessant at Lauritzen er uenig med Knut Hoem i NRK i sin vurdering av bokas mange metaforer og similer. Mens Hoem fryder seg over Murakamis "metaformitraljøse", skriver Lauritzen: "Tidligere har han klart å holde seg (om enn noe vaklevorent) på riktig side av den hårfine linja mellom det vakre og det parodiske. Denne gangen snubler han." Hun roser  likevel oversetteren (takk) for å "bevare den lett henslengte, rett fram-tonen i Murakamis prosa (med utstrakt bruk av a-endinger!)".

Det er alltid ubehagelig å se setninger fra sin egen oversettelse sitert på trykk. Egentlig er det uavhengig av om de blir gjengitt med positivt eller negativt fortegn - for en (forsøksvis) ydmyk oversetter er det vanskelig å se hva som er så mye bedre med en setning som "Taushetene våre flettet seg sammen og fylte ut forskjellige hulrom mellom oss" (som Lauritzen elsker), enn "Det var som lyden av en fløyelsgardin som ble trukket til side for å vekke ens elskede med det myke morgenlyset" (som hun ikke liker). Alt jeg tenker når jeg ser igjen dette avkommet av min (og Murakamis) metaforiske penn, er:

a) Hva i helsike røyket jeg da jeg valgte ordet "forskjellige" i stedet for "ulike" i første setning? (Riktig svar: Ingenting, og det er kanskje det mest irriterende. Hvis det da ikke er at jeg har et vagt minne om faktisk å ha brukt nettopp "ulike" på et eller annet stadium)

Og b) Det må da finnes en måte å unngå alle disse overkompliserte kinesisk-eske-konstruksjonene med "som... som... for å ... med ..." i den andre setningen. (Kanskje. Men når jeg finner den, har jeg fått nobelprisen i oversettelse)

Kort sagt: Galt blir det uansett. Tilbake til skrivebordet og øve mer!