Friday, March 5, 2010

"Elskede Sputnik" anmeldt i Dagsavisen, BT Fedrelandsvennen, mm.

Haruki Murakamis Elskede Sputnik, som jeg oversatte i fjor, er altså ute i bokhandlene, og det har etter hvert rullet inn flere anmeldelser fra dagspressen:

Dagsavisens anmelder kaller Elskede Sputnik "en vakker og litt annerledes fortelling om kjærlighet og vennskap". Hun fokuserer på Murakamis lek med tid og rom i denne romanen, og skriver at "På typisk murakamisk vis siver surrealismen inn i krokene. Tid og særlig rom løser seg opp, og konsepter som «virkelighet» og «identitet» stilles under hardt press." Ekstra hyggelig er det at Sandve har kostet på seg en (bi)setning om oversetteren: "Språket flyter lett og fint med øyeåpnende bilder, tilsynelatende fint oversatt av Magne Tørring." Vendingen "tilsynelatende fint oversatt" fikk meg til å trekke litt på smilebåndet. Det er prisverdig at journalister vedgår at de ikke vet alt, og i dette tilfellet antar jeg at Sandve bare har ment å presisere at hun ikke er i stand til å vurdere oversettelsen opp mot den japanske originalen, og at hun derfor bare uttaler seg om det norske språket.

Fedrelandsvennen (anmeldelsen ligger ikke på nett) triller terningene sine og landet på en fornøyd firer. "Elskede Sputnik er en bok hvor fiksjonen fortløpende dementerer og dekonstruerer seg selv," skriver Torbjørn Trysnes. "Og det er en bok hvor forfatteren stadig forsøker å sammenføye to verdener. Den vi lever i og den på den andre siden, den som noen av oss av og til får et gløtt inn i." Han konkluderer med at Elskede Sputnik er en "grei og velkomponert bok", men at den heller ikke er "noe mer". Det er imidlertid interessant at han avslutter med å si at Elskede Sputnik "stiller mange spørsmål, men gir få svar." Slik jeg oppfatter ham i konteksten, er dette en innvending mot boka, og det synes jeg i så fall er noe pussig. Personlig elsker jeg bøker som stiller flere spørsmål enn de gir svar. Hadde Murakami begynt å gi svar på alle spørsmålene han stiller i sitt småsurrealistiske univers, hadde han bare trengt å lære seg portugisisk for å kunne kalle seg Paulo Coelho. Men det er nå bare min mening.


Apropos Coelho, Bergens Tidende (her ligger heller ikke anmeldelsen på nett) innleder sin anmeldelse med ingressen: "Med et hint av Paulo Coelho" - så Murakami går kanskje ikke helt fri her likevel. Silje Stavrum Norevik konsentrer seg om det stilistiske, og kommenterer blant annet at "i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk. I Elskede Sputnik dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme." Hun mener imidlertid at språket mot slutten svikter "på en måte som gjør at tankene går til klisjeenes mester, Paulo Coelho". Auda. Da kan en oversetter lure på om det er en selv som har sviktet, eller om problemet lå i råmaterialet...

1 comment:

  1. «Som Cohelo» – uff, da! Vel, gratulerer med fin omtale, Magne. Om arbeidet til omsetjaren finst det neppe mange adverb som kling av større heider enn når det blir sagt at språket i ei bok flyt «lett og fint». Arbeidsmaterialet for ein omsetjar er kantete og mest konseptuelt, og nettopp flyten burde vera eit hovudprodukt.

    Kan henda burde eg lesa denne boka. I mi lesing har Murakami fått same lagnad som Knausgård og Auster: Ei dårleg lesaroppleving som følgjer den første, fantastiske – og etterpå: evig ignorering.

    Fint at du har blogg, Magne. Skriv meir!

    Dagfinn

    ReplyDelete