Ti millioner ansikter

Tokyo igjen. Jetlaggen legger seg flortynt, som et softfilter, over virkeligheten, og gjør opplevelsen flyktig og håndfast på samme tid-som når du våkner om morgenen med følelsen av en drøm i kroppen, uten at du husker hva den handlet om. Du blunker to ganger, vender et par søvnige øyne mot det uvante landskapet rundt deg og tenker at det er som et speilhus; ditt ene ansikt multipliseres og forvrenges til ti millioner variasjoner: Unge tryner med lite erfaring og desto mer selvsikkerhet for å kompensere for det. Rynkete svisker med en håndfull hvitt hår sprinklet som melis over toppen. Pudderpansrede og ugjennomtrengelige kvinneeansikter. Slitne salary man-øyne som bare så vidt har krefter nok til å titte opp fra skjortesnippen Bollete barnefjes som hyler, snart av glede, snart av raseri. Hjemløse øyne i husløse ansikter hvor håret og håpløsheten har fri vekstsesong.

Ti millioner ansikter, hvert av dem like virkelig som ditt eget. Hadde jeg skrevet ett ord - bare et eneste ord - om hvert av dem her, ville blekka du nå holder i hånda vært på 1 600 sider. Hva er det da å si om disse ansiktene, som får plass på denne ene sida?

At jeg tok toget en gang i Tokyo, på en tid av dagen hvor det er få nok folk som er ute og reiser til at det er mulig å se hvor den ene personen slutter og den neste begynner. Toget hadde akkurat forlatt stasjonen og sang den ene sangen det kan, gattang-gattang-gattang.

Jeg fikk øye på et ansikt. Ei jente, rundt atten, som satt overfor meg med munnen halvåpen. Bak de røde, rektangulære brillene gapte to kullsvarte øyne mot meg. Hun stirret rett på meg, men innenfor pupillene så det ut som om noen hadde tatt med seg flyttelasset og slukket lyset etter seg.

   "Are you American?" spurte hun.
   Det var noe foruroligende ved ansiktsuttrykket, noe ukontrollert og uforutsigbart. Jeg svarte, litt motvillig:
   "No... I'm from Norway."
   "Norway... ?"
   Hun tenkte seg om, og et lite bluss av gjenkjennelse flakket i øynene, som om hun kom på hvor hun hadde hørt om landet før.
   "Do you speak Japanese?" spurte hun. Jada, svarte jeg på japansk. Snakker folk til meg på engelsk, pleier jeg å svare på engelsk. Men som oftest går samtalen raskt over i japansk når motparten finner ut at jeg kan språket. Det ble stille. Samtalen, som hadde startet så plutselig, hadde alt nådd det punktet hvor vi ikke hadde mer å si.
   "Er du student?" spurte jeg, for å holde den pinlige stillheten unna.
   "Jeg er syk."
Kort pause mens jeg prøvde å forstå. "Psykisk syk. Jeg har ikke gått på skolen siden jeg var fjorten." Jeg mumlet noen ord som hun neppe hørte, og som jeg ikke lenger husker. Ordene hennes ble liggende på toggulvet mellom oss, som et bunt ubeskyttede nervetråder som strakk seg utover i vognen mens de famlet etter noe som kunne bekrefte at de var til. Jeg presset ryggen lenger tilbake i setet.

Dette var hele samtalen. På neste stasjon gikk hun av toget, og jeg har ikke sett henne siden. Men i det hun passerte meg på vei ut døra, stoppet hun, snudde seg mot meg og sa: "Vi kommer vel aldri til å møtes igjen, men jeg skal aldri glemme deg." Når jeg nå skriver ned disse ordene, er det for at ikke jeg heller skal glemme. Og i det jeg leser dette om igjen, kommer hun tilbake. Ett ansikt blant ti millioner, det eneste som tilhører Keiko.

(korttekst skrevet for studentmagasinet IKON, nr. 01/2008. Foto: M.Tørring)