Mandag morra øyblues

Mer øybråk for Japan: Bare noen uker etter Japan havnet i klammeri med Kina om Senkaku/Diaoyu-øyene, melder BBC i dag at statsminister Naoto Kan har uttrykt misnøye med at Russlands president Medvedev har besøkt Kunashir/Kunashiri, en av øyene i Kurilene.

(Vis Uten navn i et større kart)

Striden om Kurilene dreier seg mer konkret om de fire øyene Kunashir/Kunashiri, Iturup/Etorofu, Shikotan og Habomai (i tilfellene hvor det er forskjell på det russiske og japanske navnet har jeg skrevet det russiske før skråstreken og det japanske etter). Disse øyene ligger like nord for Hokkaido, den nordligste av Japans fire hovedøyer. Den nærmeste, som på japansk kalles Kunashiri, ligger drøyt to og et halvt mil fra østkysten på Hokkaido – mens nærmeste punkt på det russiske fastlandet er over seksti mil unna, tretti hvis man regner med Sakhalin. At japanerne gjennom etterkrigstiden har vært bekymret for å ha den russiske bjørnen så tett innpå hovedøyene sine, er ikke vanskelig å forstå.

Kurilene har gjennom snart 150 år vært tett knyttet til Japans historie og til dens identitet som moderne og industrialisert nasjon. Øygruppen var også tett knyttet til det imperialistiske prosjektet i Japan som ledet opp til stillehavskrigen. Shimoda-traktaten med Russland i 1855 stadfestet at grensen mellom de to landene skulle gå mellom Etorofu og Urup – de fire øyene som er omstridt i dag, ble altså japansk eie – mens eierskapet til Sakhalin ikke ble avklart. Senere, i 1875, ga Japan avkall på Sakhalin mot å få eierskap til hele Kurilene og tilgang til russiske havner i området. Øyene var fra før bebodd av ainuene, et urfolk som gjennom Japans aktive kolonisering og assimileringspolitikk i dag er så godt som utryddet.

Spørsmålet om Sakhalin og Kurilene ble for Japan et viktig strategisk hensyn i koloniseringsprosessen på tidlig 1900-tall. Et tydelig uttrykk for dette kan man se i Takiji Kobayashis proletarroman Krabbeskipet fra 1929 – når de japanske krabbebåtene seilte nordover fra Hokkaido, reiste de inn i omstridt territorium. Destroyere fra den japanske marinen følger dem på ferden, angivelig som "beskyttelse". Men i en nøkkelscene forklarer salonggutten, som spiller en viktig rolle som formidler mellom mannskapet i "fraukjellern" og lederskiktet i salongen, hva som egentlig foregår:

"Som dere vet, pratet kapteinen og oppsynsmannen med offiserene på destroyeren i går. Etter hva jeg fikk med meg, er visst planen å tjuvfiske i russisk farvann. Destroyeren skal følge etter oss og holde vakt, og etter hva jeg har skjønt, får de temmelig mye sånn her for det." Salonggutten laget en rund mynt av tommel- og pengefingeren. "Området rundt Kamtsjatka og Nord-Karafuto* er så stappfullt av rikdommer at det bare er å strekke ut hånda og dra dem inn, sier de, og nå har de høye herrer hjemme i Japan bestemt seg for at det hele skal under japansk herredømme. Det er visst ikke bare Kina og Mandsjuria man har planer for, områdene her i nord er tydeligvis av interesse, de også."

*Sakhalin

Her illustreres noe av synet på nordområdene som et skattkammer av ressurser, som det ellers ressursfattige og overbefolkede Japan av strategiske hensyn måtte få kontroll over. Salonggutten fortsetter med å forklare hva de mektige herrers "planer" går ut på:

"De sier at destroyerne er her for å beskytte oss, men det er nok ikke den eneste grunnen til at de er her. Sannheten er nok heller at de kommer for å gjøre detaljerte undersøkelser av geografien og klimaforholdene her i området og rundt Nord-Karafuto og Chishima*, slik at de skal være godt forberedt hvis det skulle bli virkelighet av alle disse planene.  Dette er sikkert strengt hemmelig, men etter hva jeg har hørt, driver destroyerne også og smugler kanoner og tungolje til de sørligste av Chishima-øyene."

* Kurilene

Kobayashis anliggende er å avsløre koblingen mellom Japans imperialistiske ambisjoner og kapitalismens brutale utnytting av arbeiderne – under dekke av å "avhjelpe den nasjonale matvaremangelen" drives arbeiderne på krabbeskipet til å jobbe under umenneskelige forhold. Men når de graver under overflaten, oppdager de at det slett ikke er "nasjonen" de egentlig tjener: "… hvis du går til bunns i ting – og da mener jeg helt til bunns – så er det visst to-tre rikfolk (og de er til gjengjeld virkelig rike) som egentlig står bak alle krigene som Japan har vært med på." Samtidig viser Kobayashis roman hvilken sentral rolle Kurilene spilte i det imperialistiske prosjektet for Japan.

Spørsmålet om Kurilene er et spørsmål om nasjonal stolthet. For høyrevridde grupperinger i Japan er "nordområdet" (hoppô-ryôdo) som de fire øyene kalles, blitt et samlingspunkt, og man kan titt og ofte se svarte varebiler med høyttalere på taket kjøre rundt i Tokyo og spy ut høyreekstrem propaganda med tilhørende eder og galle over "feige" myndigheter som nekter å konfrontere Russland med dette spørsmålet. Og ikke uventet kan japansk presse melde om arge reaksjoner fra gjenlevende japanske beboere på disse øyene som ble fordrevet ved krigens slutt.

Kurilene har vært et sårt punkt i relasjonene mellom Japan og Russland i 65 år nå. Hvorfor Medvedev velger å besøke øygruppen på akkurat dette tidspunktet, er usikkert. Japan har utvilsomt opplevd et internasjonalt prestisjetap gjennom de siste årenes økonomiske krise. Landet har blitt forbigått av Kina som verdens nest største økonomi og nevnes som skrekkeksempel på hvordan det kan gå med vestlige økonomier om de ikke er forsiktige ("den japanske syken"). Forholdet til landene omkring har gjennom etterkrigstiden vært anstrengt. Vil vi se en utvikling hvor sterke naboer som Russland og Kina i større og større grad utnytter seg av Japans svekkede internasjonale stilling?

Snapshot fra Japan

Jeg fikk en epost fra en gammel venn i Japan her om dagen, og han skriver litt om frustrasjonene over det politiske systemet, så jeg har oversatt det og vedlegger det her som et lite øyeblikksbilde over hvordan i hvert fall noen japanere opplever dagens situasjon.

Etter at vi fikk en ny regjering ifjor, trodde vi at ting ville bevege seg et skritt i riktig retning, men Ichiro Ozawas politiske reformer skapte en voldsom motreaksjon fra massemedia, byråkratiet, ryggslikkende USA-etterdiltere, firmatopper som investerer i utlandet, og mafiaen av forkjempere for den amerikansk-japanske sikkerhetsavtalen som i kjølvannet av den økonomiske nedgangen har hatt fritt spill. Denne motstanden har nå fått en helt uant kraft, og både politikken og media forfaller foran øynene på oss for hver dag som går. Og statsministeren og toppene i regjeringspartiet har fullstendig snudd ryggen til nettopp den saken de gikk til valg og vant på. Ikke bare var de ute av stand til  å bestemme en ny plassering av de amerikanske militærbasene på Okinawa, hele suppa har ført til sammenbrudd i regjeringen. Som om ikke det var nok, lar de seg snurre rundt lillefingeren av USAs løpegutter i Japan og massemedia. 

Japan er ikke en selvstendig stat, vi er fortsatt under USAs kommando, og i det siste er det blitt pinlig tydelig at selv om GHQ (General Head Quarters – den amerikanske overkommandoen i Japan i okkupasjonstiden etter andre verdenskrig) er borte, fortsetter vi å være en kvasikoloni og rævediltenasjon. Etter den plutselige arrestasjonen av Ozawas sekretær i fjor vår er det i ferd med å vise seg hva situasjonen i Japan, 65 år etter krigen er. 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men kort fortalt: Forfallet i samfunnet de siste ett-to årene er ikke til å tro.

Ny lenkeside

Det har vært en stund mellom oppdateringene i det siste, og det må jeg bare beklage. Til mitt forsvar sitter jeg i innspurten med en amerikansk SF/ungdomsroman (tittel kunngjøres senere), og holder på med et foredrag om kunsthistorie som skal tolkes 11.oktober på Universitetet i Oslo.

Men litt pirk har jeg hatt tid til, og har samlet noen av favortittlenkene mine på en egen side her. Foreløpig har jeg bare lagt inn ordbøker og oppslagsverk, og disse er nok mest for spesielt interesserte (de fleste forutsetter at man i hvert fall kan lese hiragana og katakana), men det finnes jo etter hvert en del japanskkyndige i dette landet, så jeg håper det kan være til nytte! Og si for all del fra hvis du vet om en god side som burde vært med!

Gammelt brød blir som nytt

En oversetters liv består ikke bare av nistirring på datamaskin med tilhørende hårriving og neglbiting over ymse ordfrustrasjoner. Noen ganger må man også bake. En av fordelene med hjemmekontor er nettopp å kunne disponere tiden selv: at man kan sette deigen i en pause, la den heve mens man jobber, elte den litt i neste pause, sette den til heving igjen, også steike den mens man jobber.

Dette har medført til mye baking og mange eksperimenter – jeg har den (u)vanen at jeg aldri bruker oppskrift. Gjærdeig er en levende størrelse, og her er det kjærlighet som gjelder, ikke presisjon. Slik unnskylder jeg meg i alle fall.

Men noen ganger skorter det både på kjærligheten og presisjonen, og det som skulle bli et saftig, porøst formbrød, ble paddeflatt, steinhardt, og råstekt på grensen til fudge-konsistens. Slikt skjer.

Hva gjør man da? Tanken på å kaste 2 kg med godt mel, olje, valnøtter og linfrø bød meg imot, så da var tiden inne for et nytt eksperiment: Resirkulering av brød.

Jeg brøt opp hele det mislykkede brødet i småbiter, la det i bløt over natta med godt med vann, og da morgenen kom, rørte jeg inn mer gjær og mel (nå gjaldt det å få denne gugga til å binde seg, så jeg brukte bare siktet hvetemel her), knadde og eltet og laget deig på vanlig måte.

Jeg var veldig usikker på om dette ville binde seg og gi noe godt brød, men resultatet ses ovenfor. Et riktig så sjarmerende brødtroll, om jeg får si det selv. Smaken er det heller ingenting å utsette på.

So long, Kon, and thanks for all the paprika

Jeg leste til min store sorg at en av mine favorittfilmskapere, den japanske tegnefilmregissøren Satoshi Kon har forlatt oss bare 46 år gammel. I et blogginnlegg som ble lagt ut på hjemmesiden hans like før han døde forteller han om tiden etter at han plutselig fikk kreftdiagnosen i mai i år. Det var vanskelig å ikke bli rørt av hans siste ord til omverdenen:

"Fylt av takknemlighet over alle gode ting i verden, legger jeg nå fra meg pennen. Beklager jeg ikke kunne bli lenger, men jeg må visst dra nå."

Mitt første møte med Kons fantastiske og fargerike filmverden var på Oslo Internasjonale Filmfestivals visning av "Tokyo Godfathers" for noen år siden – en film som siden har blitt selve Julefilmen. Hvordan en historie om tre hjemløse i Tokyo som finner et spedbarn noen har satt på gata, kan bli en feelgood-film, er knapt mulig å forstå, men Kon kombinerte et sylskarpt blikk på samfunnets skyggeside med en uendelig varme overfor alle de skakkjørte figurene i persongalleriet sitt.

I tillegg til "Tokyo Godfathers" har Kon regissert filmer som "Perfect Blue", "Millennium Actress", og en annen av mine yndlingsfilmer: "Paprika" – en spektakulær og vill humoristisk syretrip inn i grenselandet mellom drøm og virkelighet. De som har sett "Inception" og latt seg fascinere av den (eventuelt de som i likhet med meg følte at den var overforklarende og uutløst) kan virkelig glede seg til "Paprika". 

Det er sjelden at kjente personligheters død går slik inn på meg som dette. Kon var en ufattelig begavet og nyskapende filmskaper som jeg virkelig så fram til å se mer fra. Ryktene sier at hans siste filmprosjekt, som han arbeidet med så lenge sykdommen tillot ham, vil komme neste år. Jeg gleder meg allerede.