Animasjon uten anime: Koji Yamamura på Cinemateket

Visning med introduksjon av en av Japans viktigste uavhengige animasjonsfilmskapere på Cinemateket tirsdag 13.september kl.18!

Koji Yamamura: Atamayama, 2002

Denne uka har vært et lite avbrekk i de vanlige rutinene. I stedet for å sitte og tålmodig jobbe meg gjennom Scott Westerfelds spennende ungdomsroman Specials (tredje bok i Uglies-trilogien), har store deler av dagene gått med på å lete opp informasjon om animasjonsfilm generelt, om animasjonsrelatert terminologi spesielt, og om klassiske animasjonsfilmskapere for øvrig.

Før noen spør, så har jeg ikke begynt på etterutdanning (i mitt yrke er hver eneste dag en etterutdanning, og det er aldri godt å forutsi hva en arbeidsdag vil bringe av obskur kunnskap). Nei, foranledningen for disse plutselige og lystbetonte studiene er at den Oscarbelønnede japanske animasjonsfilmregissøren Koji Yamamura kommer til Oslo på mandag og tirsdag neste uke, og jeg har blitt bedt om å tolke for ham under to hektiske dagers program.

Koji Yamamura var et for meg ukjent navn før jeg fikk oppdraget, men etter som jeg begynte å se nærmere på filmografien hans, og ikke minst den imponerende rekken av priser han har vunnet, forsto jeg at han har et sjeldent sterkt renomé i sitt fagmiljø.

Mange som hører ordene "japansk animasjonsfilm" tenker sikkert umiddelbart "anime" – actionfylte, masseproduserte og/eller kommersielle animasjonsfilmer med skarer av blodfans både i og utenfor Japan. Alt fra Akira til Naruto. Men Yamamuras filmer er av et helt annet slag – organiske, eksperimentelle, og visuelt utfordrende. I kortfilmen Kafkas 'En landsens lege' forvrenger han hele tiden figurenes størrelser og proposjoner for å uttrykke deres skiftende sinnstemninger, og skaper på denne måten en genuint urovekkende atmosfære som er en Kafka-filmatisering verdig.

Min personlige favoritt er imidlertid Atamayama (kjent på engelsk som Mt. Head) fra 2002, som skaffet Yamamura en Oscar for beste animerte kortfilm, i tillegg til førstepriser i animasjonsfilmfestivaler i Annecy og Zagreb. Filmen, som på norsk kunne vært kalt Hodetoppen, er en lett absurd og humoristisk historie om en mann som er så gjerrig at han plukker opp kirsebær fra gata og spiser dem. Men fordi han er så gjerrig, spiser han til og med opp steinene, og dermed begynner et kirsebærtre å vokse opp av hodet hans. Treet vokser seg stort og får praktfulle blomster, og snart begynenner naboene å valfarte den bare knollen hans for å beundre det. Skallen omdøper de "Hodetoppen", og i god japansk ånd slår de seg til med piknikkurver, bærbare karaokemaskiner og rikelige mengder alkohol – og den eneste som ikke får bli med festen, er hodets eier. Manuset er basert på en historie fra standardrepertoaret i den gamle komedietradisjonen rakugo (litt som standup, bare at komikeren sitter), men er satt i dagens Tokyo. 

Hvis du trodde at japansk animasjon bare var anime, anbefales du varmt å legge turen innom Cinemateket på tirsdag. Både Atamayama og Kafkas 'En landsens lege' vil bli vist, i tillegg til to av hans andre kortfilmer.