Saturday, June 15, 2013

"Et sprang fra normaliteten" – anmeldelse av "En hinsides mann" i Morgenbladet

Suwa, anmeldelse, Morgenbladet_500p
"En idérik debutroman som gir norske lesere større utsyn" konkluderer Morgenbladets Carine Elisabeth Beddari i sin begeistrede anmeldelse av Tetsushi SuwaEn hinsides mannHun går inn på de språkfilosofiske spørsmålene som romanen tar opp, og skriver at Suwas bruk av humor gjør at romanen "oppfyller sitt potensiale".
Les hele anmeldelsen her.

Saturday, February 23, 2013

Japanerne kommer!

Denne uken har det vært morsomt å være oversetter. NRK har (helt uoppfordret!) oppdaget at det i år gis ut  fem japanske skjønnlitterære bøker – flere enn noen gang før. På onsdag hadde de et langt innslag om “den japanske bokbølgen” på P2, og i dag trykker nrk.no en stor sak under tittelen “Japanerne kommer!”

(Illustrasjon fra artikkelen i nrk.no)


Av de fem bøkene har jeg hatt gleden av å oversette to:

  • Tetsushi Suwa: En hinsides mann (Roman. Pax forlag)
  • Mieko Kawakami: Pupper og egg (Roman. Bokvennen forlag)


I tillegg er det én roman og to diktsamlinger:

  • Banana Yoshimoto: Innsjøen (Roman. Cappelen Damm. Oversatt av Anne Lande Peters)
  • Hiromi Itô. (Dikt. Tittel ikke klar - utgis på Den grønne malen forlag senere i år. Oversatt av Ika Kaminka)
  • Takashi Hiraide: Til valnøttens gjenstridige utholdenhet (Dikt. Oktober forlag. Oversatt av Ika Kaminka)


Aldri før har det blitt gitt ut så mange japanske bøker på én gang, og alle er oversatt direkte fra japansk. At alle forfatterne utenom Banana Yoshimoto utgis for første gang i Norge, gjør det hele ekstra spennende. Det er dessuten første gang Suwa oversettes til et europeisk språk, og Kawakami har bare vært utgitt på fransk før, så det er et solid pionerarbeid forlagene har gjort. Kryss i taket!

Tuesday, February 5, 2013

Om tøying, bøying, språk og grenser

Bare en kjapp post for å fortelle om seminaret Tøy! Om å sette språk til egne og andres tekster  (klikk her for Facebook-lenke) som går av stabelen på Litteraturhuset 1. mars kl. 1300. 

Oversetterkollega Ika Kaminka og jeg har lenge grublet på hva det er som gjør det så vanskelig å oversette fra fjerne språk. For all del: All oversettelse er krevende, men man får noen helt egne utfordringer når man jobber med språk og kulturer som er så langt unna norsk som det japansk er. Og det går ikke bare på the usual suspects – falske venner, grammatiske forskjeller og begrep som ikke har noe motsvar på norsk – selv om de selvfølgelig også forekommer. Det er noe annet, noe som ligger dypere, en opplevelse av at nettopp det som gjør teksten god i originalen kan gjøre oversettelsen platt, intetsigende og livløs … med mindre oversetteren gjør noe med det. 

Men hva skal vi gjøre? Vi kan selvfølgelig tøye teksten, men kan vi også tøye språket – altså, det norske språket? Eller har hvert enkelt språk sin egen indre logikk som setter grenser for hva som er mulig å si?

For å hjelpe oss å tenke rundt problemstillingen har vi fått med oss poeten Øyvind Rimbereid, kritikeren Tom Egil Hverven, poeten og gjendikteren Gunnar Wærness og forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo. Det blir tre foredrag og ett innlegg til samtale etterpå – med mulighet til å stille spørsmål fra salen. 

Hele herligheten er gratis og åpen for alle! 

Wednesday, September 19, 2012

Medienes korttidsminne

BBC skrev forleden en artikkel om såkalte host bars i Sør-Korea, barer hvor velstående kvinner betaler ikke bare for drinker, men for selskap med vakre og oppmerksomme menn.

Denne artikkelen føyer seg inn i en rekke med reportasjer i internasjonale medier hvor man tar for seg fenomener fra Kina og Sør-Korea. Dette er helt naturlig, i og med at begge land får stadig større betydning i verden. Det som interesserer meg, er at man tilsynelatende har glemt at svært mange av fenomenene som presenteres, egentlig ikke er fremmede. De har eksistert i Japan i lang tid, og hvis man har lest nyheter i mer enn ti år, er det ikke usannsynlig at man har støtt på fenomenet før.


Host bars har vært en del av bybildet der  lenge, og det er ikke så mange år siden fascinerte journalister skrev om dette fra Tokyo. Selvsagt er det interessant å se på hvordan slike fenomener sprer seg i ulike land, men når disse ikke settes i sammenheng med hvor de har oppstått, og hvilke forskjeller som finnes mellom de ulike landene, kommer vi ingensteds med å skulle forstå fremmede kulturer.


Selvsagt er det ikke slik at asiatisk kultur generelt har sitt utspring i Japan, men landet har vært gjennom mange av de stadiene som andre nabolandene nå er i ferd med å gjennomgå – industrialisering og rask økonomisk vekst etterfulgt av stagnasjon og befolkningsreduksjon. Det er mye å lære om Kina, Sør-Korea og de andre Øst-asiatiske landene ved å sammenligne hvilke aspekter deres kulturer deler med Japan – og hvor de skiller seg fra hverandre.

[OPPDATERT 22. SEPTEMBER]
Snakker om solen … så skriver BBC akkurat en slik type artikkel som jeg etterlyser!

Tuesday, September 18, 2012

Stadig mer øyblues

I dag er det 81 år siden Mukdenhendelsen som foranlediget Japans invasjon av Mandsjuria. Japans imperialistiske fremmarsj i Kina og resten av Asia har skapt mye ondt blod, og selv om det nå er over seksti år siden krigen tok slutt, vitner den nyoppblussede konflikten om Senkaku/Diaoyu-øyene om at det fortsatt er langt igjen til forsoning.

Uenigheten om øygruppen stikker dypt, og jeg har forsøkt å finne ut mer om bakgrunnen. I dag kom jeg over denne artikkelen som gir et godt overblikk over Senkaku/Diaoyus historie. Basert på den skal jeg prøve å sammenfatte de viktigste punktene i øygruppens historie.


  • Senkaku/Diaoyu ligger omtrent like langt fra den sørvestligste delen av Okinawa-øyene og Taiwan. Øygruppen er dermed omstridt av tre land: Kina, Taiwan (som Kina regner som en del av sitt territorium) og Japan. 
  • Kina var den ubestridte supermakten i Øst-Asia frem til og med 1800-tallet, og regnet Diaoyu-øyene som en del av sitt territorium. Kilder viser imidlertid at Japan har gjort krav på øyene så langt tilbake som på 1600-tallet. 
  • På slutten av 1800-tallet gikk Japan inn i en rask industrialiseringsprosess, og både styresett, militære og utenrikspolitikk ble reformert etter mønster fra de vestlige stormaktene. 
  • Japans nåværende krav til Senkaku går tilbake til 1895, etter at de hadde vunnet den kinesisk-japanske krigen. Med henvisning til vestlig forståelse av internasjonal lov annekterte de øyene som terra nullius, eller ubebodd land. Kina har avvist dette kravet og regnet øyene som en naturlig del av sitt territorium, selv om de ikke hadde fysisk nærvær der.
  • Under USAs okkupasjon av Japan etter 2. verdenskrig, brukte amerikanerne øygruppen som treningsbase. Da Okinawa ble gitt tilbake til Japan i 1972, overførte de kun retten til å disponere øyene til Japan, og overlot til de involverte landene å avgjøre spørsmålet om eierskap.
Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som også diskuterer hvordan ulik forståelse av internasjonale rettsprinsipper i Japan og Kina har påvirket konflikten. 

Tvisten om Senkaku/Daioyu er ikke den eneste Japan er involvert i: Uenigheten med Sør-Korea om Takeshima/Dokdo-øyene er ennå ikke løst, og eierskapet til Kurilene (som jeg har skrevet om her) har lenge vært kilde til problemer med Russland.