Ny statsminister, alt som før?

Så var det slutt for Naoto Kan, og Japan får igjen ny statsminister, Yoshihiko Noda. Om den nye statsministeren vet jeg ikke stort annet enn det som har kommet fram i media de siste dagene, men Svend Haakon Kristensen har skrevet en informativ bloggpost, så nysgjerrige sjeler anbefales å sjekke den. The Guardian melder ellers at Noda er kritisk til Kinas militære opprusting og har tatt til orde for at de japanske lederne under andre verdenskrig ikke lenger bør anses som krigsforbrytere. Og BBC kan fortelle at han i motsetning til sin forgjenger ønsker å gjenoppta driften ved landets stengte atomkraftverk, og at han ikke støtter Kans visjon om et atomfritt Japan. Ikke min type statsminister, med andre ord, men jeg holder muligheten åpen for at han kan ha andre, forsonende egenskaper – og dersom han klarer å rydde opp i økonomien, ville det neppe skade.

Når jeg har fulgt med på BBC de siste dagene, har de fremhevet at Noda blir landets sjette statsminister på de fem årene som har gått siden den populære (men også omstridte) Junichiro Koizumi gikk av. Men dette er knapt noe nytt, og det var snarere Koizumi som var unntaket: Noda blir den 30. statsministeren Japan har hatt i løpet av av de 65 årene som har gått siden landet fikk sin nåværende grunnlov i 1947, og de fleste japanere jeg har snakket med, virker skeptiske til at han vil vare stort lenger enn sine forgjengere. 

Selv om jeg gjennom jungeltelegrafen har hørt stemmer som er sterkt kritiske overfor Noda, er inntrykket mitt at han møtes av de fleste japanere med et skuldertrekk. Det vesentlige ved dette maktskiftet er ikke personligheten eller politikken til den påtroppende statsministeren, men det faktum at landets ledelse igjen har blitt byttet ut etter mindre enn et år. Selv om ulikhetene er store, sammenligner flere nå Japans situasjon med Belgia, som har vært uten nasjonal regjering siden ifjor sommer. Riktignok har Japan en regjering, men mange har vanskelig for å forstå at den kan få utrettet noe som helst når den skiftes ut fortere enn folk flest bytter mobiltelefon.

På tross av mye elendighet, mener jeg likevel å se kimer til endring i den politiske bevisstheten i Japan. Frustrasjonen over politikernes grådighet og udugelighet er stor, og mange føler avmakt overfor det politiske systemet, men jeg har et håp om at folket i Japan snart skal miste tålmodigheten og kreve en mer ansvarlig og gjennomsiktig ledelse. 

Det kvinnelige klasseskillet

Det har blitt en lang pause i bloggingen, men jeg har hatt planer en stund om å ta det opp igjen, så jeg håper at det kan bli litt mer orden i sysakene framover nå. Har samlet opp noen tanker og ting som jeg gjerne vil dele med verden, så forhåpentlig får jeg postte en gang i uka eller deromkring utover høsten.

På mandag var jeg på en svært interessant forelesning på Universitetet i Oslo ved professor emerita Chizuko Ueno fra Universitetet i Tokyo. I tillegg til å være professor i sosiologi og kjønnsstudier er hun en av Japans mest profilerte feminister, og har skrevet en rekke bøker.

Forelesningen dreide seg om hvilken innvirkning neoliberalismens framvekst i Japan på 1990- og 2000-tallet har hatt på livssituasjonen til japanske kvinner. I de to tiårene som har gått etter at den økonomiske bobla brast, har Japan gjennomgått flere økonomiske og politiske reformer som har ført til økt økonomisk privatisering og en deregulering av arbeidsmarkedet. Et av de mest merkbare utslagene av dette er den sterke økningen i bruk av midlertidig arbeidskraft og vikartjenester i næringslivet, på bekostning av fast ansettelse (dette er for øvrig en av de underliggende årsakene til Krabbeskipets renessanse på slutten av 2000-tallet).

At denne utviklingen har ført til et økt klasseskille i Japan, oppdaget jeg for alvor da jeg arbeidet med oversettelsen av Krabbeskipet, men professor Ueno påpekte at det også har ført til et klasseskille blant kvinner. På den ene siden har de økonomiske reformene skapt muligheter for dem som er i stand til (og villig til) å vie størsteparten av livet sitt til arbeidet, slik det lenge har vært forventet av japanske menn. For dem som ikke vil eller kan dette, har imidlertid situasjonen blitt forverret, og det er vanskelig å skaffe en anstendig inntekt, for ikke å snakke om å forsørge en familie, dersom man ikke klarer å skaffe seg fast arbeid. Og når myndighetene denne uken meldte at midlertidig ansatte og vikarer nå utgjør 38,7% av arbeidsstyrken – det høyeste tallet siden undersøkelsene begynte i 1987 – sier det seg selv at dette ikke er lett (kilde: Asahi Shimbun).

Parallelt med dette påpeker Ueno at det også har skjedd en endring i synet på samfunnets ansvar for den enkelte borger. Hvorvidt man gjør suksess eller faller igjennom i konkurransesamfunnet, anses som et individuelt ansvar. Dette fører til en dobbelt byrde for dem som faller utenfor: Ikke bare må man leve med å se seg selv (og ses av andre) som mislykket, man må i tillegg leve med anklagen om at dette utelukkende er ens egen skyld.

Klasseskillet blant kvinner har også ført til en splittelse blant japanske feminister, påpekte Ueno – mellom dem som kun er opptatt av like muligheter for kvinner og menn på den ene siden, og dem som gjennom  reformer  – slik som lengre fødselspermisjoner og økt barnetrygd – ønsker å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet på den andre.

Etter to tiår hvor utviklingen har gått i retning av økt markedsliberalisme, mener Ueno nå å se antydninger til endring – Det demokratiske partiet som sitter ved makten, har fått igjennom en ordning hvor alle barnefamilier i Japan får en støtte på ca 1000 kr per barn i måneden. Dette ville vært utenkelig under Det liberaldemokratiske partiet, som har formet Japans politikk gjennom hele etterkrigstiden. Imidlertid ser man også tilbakeslag mot denne typen reformer, og mange anser Japans feminister som en trussel mot "tradisjonelle" japanske verdier, og som en årsak til landets katastrofalt lave fødselstall. Professor Ueno har selv opplevd at å få mange av sine bøker, sammen med annen feministisk litteratur, fjernet fra enkelte offentlige biblioteker på grunn av press fra konservative grupper.

Selv tror og håper jeg at endringer er på vei. Selv om det japanske samfunnet forandrer seg langsomt, har jeg selv sett at det er store forskjeller mellom (beste)foreldregenerasjonen som styrer landet, og dagens unge generasjon. Selv om systemet er tunggrodd, er det grunn til håp. Selv ser jeg i all naivitet for meg et Japan som etter den økonomiske nedgangen gjenfinner og gjenoppfinner seg selv som et varmere og mer åpent samfunn hvor andre mål enn økonomisk vekst får påvirke agendaen.

Mandag morra øyblues

Mer øybråk for Japan: Bare noen uker etter Japan havnet i klammeri med Kina om Senkaku/Diaoyu-øyene, melder BBC i dag at statsminister Naoto Kan har uttrykt misnøye med at Russlands president Medvedev har besøkt Kunashir/Kunashiri, en av øyene i Kurilene.

(Vis Uten navn i et større kart)

Striden om Kurilene dreier seg mer konkret om de fire øyene Kunashir/Kunashiri, Iturup/Etorofu, Shikotan og Habomai (i tilfellene hvor det er forskjell på det russiske og japanske navnet har jeg skrevet det russiske før skråstreken og det japanske etter). Disse øyene ligger like nord for Hokkaido, den nordligste av Japans fire hovedøyer. Den nærmeste, som på japansk kalles Kunashiri, ligger drøyt to og et halvt mil fra østkysten på Hokkaido – mens nærmeste punkt på det russiske fastlandet er over seksti mil unna, tretti hvis man regner med Sakhalin. At japanerne gjennom etterkrigstiden har vært bekymret for å ha den russiske bjørnen så tett innpå hovedøyene sine, er ikke vanskelig å forstå.

Kurilene har gjennom snart 150 år vært tett knyttet til Japans historie og til dens identitet som moderne og industrialisert nasjon. Øygruppen var også tett knyttet til det imperialistiske prosjektet i Japan som ledet opp til stillehavskrigen. Shimoda-traktaten med Russland i 1855 stadfestet at grensen mellom de to landene skulle gå mellom Etorofu og Urup – de fire øyene som er omstridt i dag, ble altså japansk eie – mens eierskapet til Sakhalin ikke ble avklart. Senere, i 1875, ga Japan avkall på Sakhalin mot å få eierskap til hele Kurilene og tilgang til russiske havner i området. Øyene var fra før bebodd av ainuene, et urfolk som gjennom Japans aktive kolonisering og assimileringspolitikk i dag er så godt som utryddet.

Spørsmålet om Sakhalin og Kurilene ble for Japan et viktig strategisk hensyn i koloniseringsprosessen på tidlig 1900-tall. Et tydelig uttrykk for dette kan man se i Takiji Kobayashis proletarroman Krabbeskipet fra 1929 – når de japanske krabbebåtene seilte nordover fra Hokkaido, reiste de inn i omstridt territorium. Destroyere fra den japanske marinen følger dem på ferden, angivelig som "beskyttelse". Men i en nøkkelscene forklarer salonggutten, som spiller en viktig rolle som formidler mellom mannskapet i "fraukjellern" og lederskiktet i salongen, hva som egentlig foregår:

"Som dere vet, pratet kapteinen og oppsynsmannen med offiserene på destroyeren i går. Etter hva jeg fikk med meg, er visst planen å tjuvfiske i russisk farvann. Destroyeren skal følge etter oss og holde vakt, og etter hva jeg har skjønt, får de temmelig mye sånn her for det." Salonggutten laget en rund mynt av tommel- og pengefingeren. "Området rundt Kamtsjatka og Nord-Karafuto* er så stappfullt av rikdommer at det bare er å strekke ut hånda og dra dem inn, sier de, og nå har de høye herrer hjemme i Japan bestemt seg for at det hele skal under japansk herredømme. Det er visst ikke bare Kina og Mandsjuria man har planer for, områdene her i nord er tydeligvis av interesse, de også."

*Sakhalin

Her illustreres noe av synet på nordområdene som et skattkammer av ressurser, som det ellers ressursfattige og overbefolkede Japan av strategiske hensyn måtte få kontroll over. Salonggutten fortsetter med å forklare hva de mektige herrers "planer" går ut på:

"De sier at destroyerne er her for å beskytte oss, men det er nok ikke den eneste grunnen til at de er her. Sannheten er nok heller at de kommer for å gjøre detaljerte undersøkelser av geografien og klimaforholdene her i området og rundt Nord-Karafuto og Chishima*, slik at de skal være godt forberedt hvis det skulle bli virkelighet av alle disse planene.  Dette er sikkert strengt hemmelig, men etter hva jeg har hørt, driver destroyerne også og smugler kanoner og tungolje til de sørligste av Chishima-øyene."

* Kurilene

Kobayashis anliggende er å avsløre koblingen mellom Japans imperialistiske ambisjoner og kapitalismens brutale utnytting av arbeiderne – under dekke av å "avhjelpe den nasjonale matvaremangelen" drives arbeiderne på krabbeskipet til å jobbe under umenneskelige forhold. Men når de graver under overflaten, oppdager de at det slett ikke er "nasjonen" de egentlig tjener: "… hvis du går til bunns i ting – og da mener jeg helt til bunns – så er det visst to-tre rikfolk (og de er til gjengjeld virkelig rike) som egentlig står bak alle krigene som Japan har vært med på." Samtidig viser Kobayashis roman hvilken sentral rolle Kurilene spilte i det imperialistiske prosjektet for Japan.

Spørsmålet om Kurilene er et spørsmål om nasjonal stolthet. For høyrevridde grupperinger i Japan er "nordområdet" (hoppô-ryôdo) som de fire øyene kalles, blitt et samlingspunkt, og man kan titt og ofte se svarte varebiler med høyttalere på taket kjøre rundt i Tokyo og spy ut høyreekstrem propaganda med tilhørende eder og galle over "feige" myndigheter som nekter å konfrontere Russland med dette spørsmålet. Og ikke uventet kan japansk presse melde om arge reaksjoner fra gjenlevende japanske beboere på disse øyene som ble fordrevet ved krigens slutt.

Kurilene har vært et sårt punkt i relasjonene mellom Japan og Russland i 65 år nå. Hvorfor Medvedev velger å besøke øygruppen på akkurat dette tidspunktet, er usikkert. Japan har utvilsomt opplevd et internasjonalt prestisjetap gjennom de siste årenes økonomiske krise. Landet har blitt forbigått av Kina som verdens nest største økonomi og nevnes som skrekkeksempel på hvordan det kan gå med vestlige økonomier om de ikke er forsiktige ("den japanske syken"). Forholdet til landene omkring har gjennom etterkrigstiden vært anstrengt. Vil vi se en utvikling hvor sterke naboer som Russland og Kina i større og større grad utnytter seg av Japans svekkede internasjonale stilling?

Snapshot fra Japan

Jeg fikk en epost fra en gammel venn i Japan her om dagen, og han skriver litt om frustrasjonene over det politiske systemet, så jeg har oversatt det og vedlegger det her som et lite øyeblikksbilde over hvordan i hvert fall noen japanere opplever dagens situasjon.

Etter at vi fikk en ny regjering ifjor, trodde vi at ting ville bevege seg et skritt i riktig retning, men Ichiro Ozawas politiske reformer skapte en voldsom motreaksjon fra massemedia, byråkratiet, ryggslikkende USA-etterdiltere, firmatopper som investerer i utlandet, og mafiaen av forkjempere for den amerikansk-japanske sikkerhetsavtalen som i kjølvannet av den økonomiske nedgangen har hatt fritt spill. Denne motstanden har nå fått en helt uant kraft, og både politikken og media forfaller foran øynene på oss for hver dag som går. Og statsministeren og toppene i regjeringspartiet har fullstendig snudd ryggen til nettopp den saken de gikk til valg og vant på. Ikke bare var de ute av stand til  å bestemme en ny plassering av de amerikanske militærbasene på Okinawa, hele suppa har ført til sammenbrudd i regjeringen. Som om ikke det var nok, lar de seg snurre rundt lillefingeren av USAs løpegutter i Japan og massemedia. 

Japan er ikke en selvstendig stat, vi er fortsatt under USAs kommando, og i det siste er det blitt pinlig tydelig at selv om GHQ (General Head Quarters – den amerikanske overkommandoen i Japan i okkupasjonstiden etter andre verdenskrig) er borte, fortsetter vi å være en kvasikoloni og rævediltenasjon. Etter den plutselige arrestasjonen av Ozawas sekretær i fjor vår er det i ferd med å vise seg hva situasjonen i Japan, 65 år etter krigen er. 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men kort fortalt: Forfallet i samfunnet de siste ett-to årene er ikke til å tro.

Ny lenkeside

Det har vært en stund mellom oppdateringene i det siste, og det må jeg bare beklage. Til mitt forsvar sitter jeg i innspurten med en amerikansk SF/ungdomsroman (tittel kunngjøres senere), og holder på med et foredrag om kunsthistorie som skal tolkes 11.oktober på Universitetet i Oslo.

Men litt pirk har jeg hatt tid til, og har samlet noen av favortittlenkene mine på en egen side her. Foreløpig har jeg bare lagt inn ordbøker og oppslagsverk, og disse er nok mest for spesielt interesserte (de fleste forutsetter at man i hvert fall kan lese hiragana og katakana), men det finnes jo etter hvert en del japanskkyndige i dette landet, så jeg håper det kan være til nytte! Og si for all del fra hvis du vet om en god side som burde vært med!