Sunday, April 25, 2010

Okinawa, skuffelse og håp.

BBC melder i dag om voldsomme demonstrasjoner på Okinawa med krav om at militærbasen på Futenma skal bli fjernet. Flere titalls tusen mennesker møtte opp for å protestere mot statsminister Hatoyamas behandling av saken.

Da Hatoyama og hans koalisjon kom i regjering i fjor høst, var forventningene store om at endringer skulle bli gjennomført i japansk politikk, også i forhold til Okinawa-spørsmålet. I regjeringen, som i tillegg til Det demokratiske partiet (Minshutō) består av Det sosialistiske partiet (Shamintō) og Det nye folkepartiet (Kokumin shintō), har Futenma-spørsmålet vært særlig viktig for sosialistene, og da Hatoyama under Obamas besøk i Japan i fjor antydet at Japan ville følge USAs vilje i denne saken, var det frykt for at denne saken kan føre til splittelse i den nye regjeringen.

Valget i 2009 var et tydelig uttrykk for at det japanske folket hadde fått nok etter over 50 års nær sammenhengende styre av Det (såkalte) liberaldemokratiske partiet – "såkalt" fordi det skal en nokså kreativ språkforståelse til for å oppfatte partiet som videre liberalt eller demokratisk. Når jeg etter dette har snakket med japanere, har jeg for første gang kunnet spore en antydning til optimisme i forhold til politikken. Ennå er mange skeptiske – et halvt århundre med en situasjon hvor korrupsjon og karriererytteri har vært regelen snarere enn unntaket i politikken har gitt japanerne en sunn porsjon skepsis til politikere. Likevel er det mulig å håpe forandringer – om enn ikke så mye fordi man har så sterk tillit til regjeringspartienes integritet, som fordi den eneste årsaken til at de har kommet til makten er at de har lovet forandring. Leverer de ikke varene, kan både demokratene og sosialistene glemme å få noen innflytelse etter neste valg. Futenma blir en viktig prøve for Hatoyama og hans venner.

Wednesday, April 21, 2010

Holdninger og fordom

Oslo sporveier (eller var det Ruter de het nå?) har i disse dager lansert holdningskampanjen "Slipp de som er inne frem, så kommer du fortere hjem" (nomineres herved til årets nødrimpris). Det later til at det er flere enn meg som har irritert seg over den massive klumpen med (åpenbart) hjernedøde påstigende som med mesterlig tankeløshet blokkerer døråpningen på t-banen og dermed forhindrer at folk kan komme seg ut. I sin amøbiske iver etter å komme fort inn sørger de dermed for at både av- og påstigning tar dobbelt så lang tid for alle - inkludert dem selv.

Men nå ruller altså Ruterdam fram det virkelig tunge skytset - plakater med illustrasjoner av høflige påstigende pappskivemennesker som nærmest kappes om å slippe takknemlige avstigende pappskivemennesker frem.

Ruters kommunikasjonsdirektør sier til Aftenposten at han ikke kjenner til andre storbyer som har vært nødt til å ty til samme virkemidler for å få folk til å lære seg folkeskikk. Jeg sier: Look east, look east.

Skulle det krones en konge av holdningskampanjer, ville Japan stått høyt i arverekken. Den tilsynelatende grenseløse troen på fargerike plakaters evne til moralsk oppbyggelse av folkesjelen er imponerende (og en anelse skremmende). Over motorveiene henger håndmalte slagord skrevet på feilfritt haiku-meter (5-7-5 stavelser) som synger bilbeltets pris, advarer mot promillekjøringens demoner og formaner til "hensynsfull" fartsutfoldelse. I bygatene minner skilt oss vennlig på at vi jo selvsagt egentlig ikke mente å røyke på fortauet*.

Bak dette batteriet av vennligsinnet propaganda ligger tanken om at de aller fleste former for uønsket (eller avvikende) atferd, i bunn og grunn skyldes manglende bevissthet hos individet. Dersom borgeren bare lærer sannheten å kjenne, vil sannheten sette ham fri. We hold these truths to be self-evident ... i samfunnsmaskineriet er alle individer skapt like.

Av de mer underholdende innslagene av slik mykpropaganda jeg har sett er Tokyo Metros "Gjør det heller hjemme"-kampanje (ie de yarou). Tegningene viser ulike mennesker i gang med ulike aktiviteter som regnes som uønsket på en t-bane: Å presse seg inn døra når den er i ferd med å lukkes, legge seg i setene, beføle kjæresten sin (nei, vent litt - det var en spoof) ...

Men hvorfor er det bare unge mennesker på disse tegningene? Hvor ble det av holdningsplakatene med tegninger av fulle, middelaldrende salarymen som plager medpassasjerer og starter slåsskamper i vognene? Hvor er tegningene med de gamle gubbene som sitter på t-banen og bretter ut pornoblader for gud (dersom han skulle ha interesse av det) og hvermann å se? Eller de små, middelaldrende damene som med forbløffende smidighet og kattereflekser klarer å smyge seg forbi deg i køen og snike seg til nettopp det setet du hadde lyst på? Er det noe jeg skulle ønske at folk "heller gjør hjemme", er det dette. Men jeg har visst ikke noe jeg skulle sagt i denne sammenhengen.

Men foreløpig er det altså snakk om å slippe folk av toget før du går om bord selv. Det er en tanke jeg kan støtte. Mon tro hvorfor ingen tenkte på det før?

[Oppdatering 22.april: I år har Tokyo Metro lansert en ny kampanje med tittelen "Gjør det igjen" (mata yarou), hvor de oppfordrer den håpløse ungdommen til å gjenta slike usannsynlige innfall som å reise seg for eldre og syke. Ingen oppfordringer til middelaldrene salarymen om å fortsette å lese aviser og skjønnlitteratur framfor erotisk lektyre av den mer grafiske sorten, dog.]

* At røyking på fortauet i de største byene er forbudt, kan virke fremmed for oss nordmenn, men har en naturlig årsak: I områder som Shinjuku og Shibuya er fortauene så fulle av folk at det skal mer enn gjennomsnittlig fingerferdighet og smidighet til for å manøvrere en tent sigarett gjennom folkemengden uten å svi hull i (de ofte nokså dyre) klærne til sine medmennesker.

Tuesday, April 20, 2010

Rettsstat?

For noen dager siden tok Okinawa-avisen Ryukyu Shinpo på lederplass igjen opp problemet med amerikanske militærbaser på Okinawa. Etter okkupasjonen i Japan fra 1945 til 1952, har USA beholdt et stort antall tropper i amerikanske baser i Japan, og dette har vært et betent spørsmål helt fram til i dag. På samme måte som vestlige makter på 1800-tallet fikk ekstraterritorialitet i egne enklaver i japanske (og andre asiatiske) havnebyer, fortsetter de amerikanske militærbasene i Japan i dag å operere som små stater i staten - japansk lov gjelder ikke her, og amerikanere som har begått kriminelle handlinger utenfor gjerdene, kan bare prøves etter japansk lov dersom de utleveres til japanske myndigheter.

Amerikanske militærbaser finnes over hele landet, men særlig er konsentrasjonen stor på Okinawa-øyene, og dette har ført til stor misnøye blant øybefolkningen. Voldtektssaker og drapssaker utført av amerikanske soldater skjer dessverre altfor ofte. Ryuku Shinpo skriver at japanske myndigheter konsekvent har dysset ned og forsøkt å forhindre at saker mot amerikanske soldater blir brakt for retten. "Myndighetene våre tar mer hensyn til holde seg på god fot med USA enn til sitt eget folks rettfølelse," skriver avisen, og føyer til:"Kan dette kalles en rettsstat?" At Japan i tillegg betaler USA for å ha tropper i landet, gjør ikke saken lettere å svelge for mange japanere.

USAs militære nærvær i Japan har vært et betent spørsmål gjennom hele etterkrigstiden, og den såkalte sikkerhetsavtalen med USA var i sentrum for de voldsomme protestene i 1960, da over 100 000 demonstranter omringet parlamentet, og i 1970, da det utviklet seg til regelrette gateslag mellom titusener av demonstranter og politi. Siden har protestene stilnet, i det minste på overflaten. Men misnøyen fortsetter tydeligvis.

[Oppdatering 21.april: I et av de mest betente spørsmålene vedrørende amerikanske baser i Okinawa har statsminister Yukio Hatoyama nylig uttalt at hans regjering ønsker å flytte så mange av funksjonene ved den omstridte flybasen i Futenma som mulig til områder utenfor øygruppen. USA er imidlertid skeptisk til tanken.]

Saturday, April 17, 2010

Japanske lønninger på laveste nivå på 14 år

Asahi shimbun melder i dag at japanske gjennomsnittslønninger i 2009 nådd sitt laveste nivå på 14 år og ligger på 2228 yen (ca. 140 kr) i timen. Dette er 35 yen lavere enn året før og 100 yen lavere enn i 2001. Samtidig meldte BBC her om dagen at prisene stadig går nedover. Alt i balanse med andre ord? Det er neppe så enkelt.

Selv om gjennomsnittslønnen går ned, viser erfaringen at den ikke går like mye ned for alle. Som en profetisk (tydeligvis også på det samfunnsøkonomiske feltet) snekker en gang sa; den som har, skal få, men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. I 1995 la det japanske Keidanren (tilsvarende NHO) fram dokumentet “En japansk økonomi for en ny tid”, hvor de oppfordret til økt bruk av vikarer og deltidsarbeidere til å gjøre de fulltidsarbeidende jobb. Siden har andelen midlertidige ansatte eksplodert og er anslått av enkelte til å utgjøre en tredel av alle arbeidende japanere. Mange må klare seg med å kombinere deltidsstillinger, og lever likevel på en årslønn på i overkant av en million yen (drøye 63 000 kr). Uten fast ansettelse får de ikke helseforsikring, pensjon eller annen sikkerhet, og det er ikke få som lever fra hånd til munn – én uke uten jobb på grunn av sykdom kan være nok til at de havner på gata.

Og dette var før finanskrisen.

Jeg tror de fleste har den misoppfatningen at Japan er et velstående land. Sannheten er at svært mange japanere bare så vidt er i stand til å holde seg selv i live. For mange blir det for hardt: Av de over 30 000 selvmordene som begås hvert år, skyldes nesten 8000 økonomiske årsaker. I 2005 hadde Japan ifølge OECD det fjerde høyeste relative fattigdomsnivået i verden, etter Tyrkia, Mexico og USA. Titusener går hjemløse, de aller fleste fordi de ganske enkelt ikke har råd til å bo.

Det er på tide å våkne. For omverdenen. Og ikke minst for japanske myndigheter.